Saltfjellet (Bjøllådalen)

Tur nr. 410 / 9. – 14. august 2011

stjernestjerne

Dag 1 (av 6): Lønsdal stasjon – Kjemåbekken

  • Start: 14:05 (Lønsdal stasjon)
  • Framme: 17:40 (Kjemåbekken)
  • Starttemp.: Ca. + 15°C
  • Vær: Lettskyet / sol → delvis skyet / sol. Regnbyge.

Alene med fjellet

Etter at jeg brått hadde blitt begunstiget med ei ekstra friuke, var jeg litt i villrede hvordan jeg på best mulig måte skulle utnytte disse fine seinsommerdagene. Det eneste som stod klart for meg var at jeg ville til fjells – men hvor? Og skulle jeg satse på dagsturer eller én lengre tur med telt og sovepose? Etter en halvtimes intens grunning gatelangs i Bodø, hadde jeg tatt valget – Saltfjellet!

Selv om Saltfjellet er en lett tilgjengelig fjellheim, som enkelt nås med både bil og tog, hadde jeg knapt nok stukket nesen inn i disse vidstrakte fjellområdene før. Dette på tross av at jeg i flere år hadde hatt konkrete planer om en langtur i Saltfjellet. Togbilletter ble bestillt og nødvendige innkjøp gjort, og litt seinere på kvelden var sekken ferdigpakket.

På toget mot Trondheim begynte spenningen å stige – fem døgn spekket med fjell og friluftsliv ventet! Egentlig ikke så lenge, men tilstrekkelig med tid til å få et innblikk i Saltfjell-naturen. Etter 1 time og 40 minutter på toget ble endelig Lønsdal stasjon ropt opp av konduktøren over høyttaleranlegget, og jeg var straks klar til å iverksette turplanene.

Toget er framme på Lønsdal stasjon. 


Flere av passasjerene er ute og trekker frisk luft, da det er venting på et kryssende tog.


Turen begynte med å gå et stykke sørover stasjonsområdet og gjennom en undergang – en fin løsning, som gjør at fjellturister slipper å ta seg over skinnegangen. På en meget god og tørr sti bar det oppover den slake lia vest for Lønsdalen. Det var tydelig at dette var et yndet utgangspunkt for mange Saltfjell-vandrere. Heller ikke skiltingen var det noe å si på. I motsetning til f.eks. Børgefjell, så er Saltfjellet vevd inn i et nett av T-mekede stier, og her finnes også en del turistforeningshytter.

Ingenting tydet på at sommeren var på hell, selv ikke her ved polarsirkelen, og sola steikte godt. Heldigvis var det en svalende bris som gjorde vandringen til en behagelig opplevelse. Jeg hadde knapt gått gjennom undergangen, før jeg støtte på de første turfolkene, da en mann og en gutt kom joggende nedover stien. Litt etter møtte jeg et godt voksent par med hund.

Den T-merkede stien er lagt i tunnel under jernbanesporet.


Lia begynte å flate ut, og både Lønstinden (langt foran meg) og det mektige Ørfjellet (i nordvest) kom til syne. Noen minutter seinere så jeg rett ned på Kjemåvatnet, som ligger såvidt under skoggrensen.

Allerede nå ble jeg konfrontert med et stidele, og jeg måtte foreta et valg om jeg ville gå korteste vei rett fram langs sørsida av Kjemåvatnet på en våt og gjørmete sti, eller gå i en noe videre løkke i lia mot Kjemåfjellet, som var et tørrere alternativ. Jeg valgte det siste.

Lønstinden kommer til syne ei lita mil lenger vest.


Saltfjellets høyeste fjelltopp, Ørfjellet (1751 moh), i nordvest.


 Endelig på snaufjellet. Jeg ser meg tilbake.


Etter å ha rundet Kjemåfjellets nordside var jeg for alvor på snaufjellet, og landskapet åpnet seg mer opp. Kom i prat med en svensk fjellvandrer som hadde hatt tilhold i Saltfjellet i 13 døgn, og nå var i ferd med å avslutte turen med å gå ned til jernbanestasjonen. Han påstod at det var fint å gå videre vestover, men noe steinete et stykke. En rein viste seg i profil på motsatt side av vatnet, før den bykset i skjul.

Ved Kjemåbekken delte stien seg igjen, og på nytt måtte jeg ta stilling til veivalg. Da jeg så hvor lite vann som rant i Kjemåbekken, som på kartet kan virke som ei svær fjellelv, valgte jeg det korteste alternativet som innebar å gå rett fram, over Kjemåbekken.

Tok igjen to karer som holdt på å slå leir. Disse to skulle bli de siste folkene jeg så denne dagen. Fra nå av var jeg alene med fjellet. I et slakt fjellterreng fortsatte turen vestover i ca 3,5 km, før Kjemåbekken ble krysset på nytt igjen.

 Landskapet åpner seg etter hvert mer opp.


Alene med fjellet.


Jeg tok av fra den merkede stien etter at den siste elvekryssinga var gjennomført, og fulgte den stilleflytende Kjemåbekken vel en km videre oppover, mot noen små holmer i elva. Landskapet var flatt og fint, og selv om jeg befant meg godt over 900 moh var det mye mer grønt og innbydende rundt meg enn det jeg hadde forestilt meg.

Men typisk nok startet det opp med å regne da jeg nærmet meg teltplassen! Først bare litt yr, men snart regnet det for alvor. Jeg fikk opp teltet, og så fram til litt middag i skrotten og å krype ned i en varm og tørr sovepose. Idet den siste bardunen var strammet opp, sluttet det å regne og sola skinte igjen. Også dette ganske typisk!

Idet jeg nærmer meg det stedet der jeg har planlagt å slå leir, kommer regnet.


Hjemmet mitt er slått opp på ei grønn gresslette ved Kjemåbekkens bredd, og sola vender tilbake.


Gryteretten (Amerikansk gryte) gikk ned på høykant, etterfulgt av den obligatoriske kaffekoppen som jeg brukte adskillig lenger tid på. Jeg tok en relativt tidlig kveld pga trøtthet. Første etappe på Saltfjell-turen var over, men jeg så allerede fram til morgendagens etappe.

Svart kaffe.


Dag 2 (av 6): Kjemåbekken – Søndre Bjøllåvatnet

  • Start: 13:25 (Kjemåbekken)
  • Framme: 17:05 (Søndre Bjøllåvatnet)
  • Starttemp.: Ca. + 10 °C
  • Vær: Overskyet. Yr og regnbyger.

En hustrig dag

Var oppe en snartur så tidlig som i halv femtida på morgenkvisten, og la merke til at det hadde skyet fullstendig over. Ikke nok med det – skyene hang langt ned i fjellsidene og lufta var fyllt av yr. Kaldere hadde det også blitt. Ingen grunn til å stå opp riktig så tidlig, så jeg la meg for å sove igjen.

I 11-tida var jeg atter på beina, og kunne konstatere at det ikke var noen endring i værsituasjonen. Likevel fryktet jeg ikke ferden videre vestover, da jeg skulle gå langs en godt merket sti i et slakt terreng.

Den andre dagen i Saltfjellet er hustrig. 


Etter frokost pakket jeg, og gjorde meg klar for en ny etappe. Jeg valgte å pakke soveposen inn i plastposer før jeg la den i kompresjonstrekket. Her skulle det ikke tas noen sjanser, og overraskelser i form av våt sovepose ville jeg helst ikke ha noe av! Da jeg omsider var klar, hadde skyene løftet seg litt, og det var ikke fullt så fuktig lenger. Men den kjølige værtypen hadde festet grepet, så ei tjukk ullue ble tredd godt nedover ørene.

En viss letning i været er det, da jeg er klar til å gå videre.


Tok fatt på fjellsida, og kom fort på den merkede stien igjen. Skjønt, noen sti var det vel egentlig ikke. Det var altfor steinete til det. Men det var stort sett greit å navigere etter merkingen innover det etter hvert så golde landskapet.

Det ble bare mer og mer gråstein, og dette skulle bli gjennomgangstonen mesteparten av denne dagen. Jeg hadde ei drøy mil å gå før jeg var framme i Bjøllådalen, så det var bare å ta ett skritt av gangen, og passe på hvor man plasserte føttene.

Gråsteinen tar mer og mer over.


I ca 1180 meters høyde begynte terrenget å flate ut, men det var minst like steinete videre innover fjellet. Både været og terrenget var forferdelig grått, og også landskapet var ganske så monotont. Så en tålmodighetsprøve var det definitivt. Men på samme tid var det spennende å ta seg videre vestover, og jeg så fram til å få se utover Bjøllådalen. Lønstinden var dessverre innhyllet i skyer. Jeg passerte kommunegrensen mellom Saltdal og Rana, og like etter kom Lønstindvatnet til syne.

Selv om det er grått og steinete, er det stort sett greit å ta seg fram.


Ikke særlig mye å se av Lønstinden.


En tålmodighetsprøve…


Jeg passerer etter hvert Lønstindvatnet (1064 moh.).


Ei stund er været i ferd med å letne over Lønstind-massivet, men det varer ikke lenge.


Da Lønstindvatnet var passert møtte jeg på to unge fjellvandrere, et par fra Tyskland. De påstod jeg måtte over en snøbre på veien videre, noe jeg stusset litt på. Det hele viste seg å være en forsenkning med noe skitten gammelsnø nedi. Ikke rare greiene altså.

Terrenget begynte å helle litt nedover, og jeg kom snart ned i den vide Steindalen – en dal som virkelig levde opp til navnet sitt. Jeg regnet likevel med at dette steinete landskapet ville ta slutt når jeg nærmet meg Bjøllådalen, som var målet for turen.

Steindalen har et treffende navn. Heldigvis kommer fjellene på vestsida av Bjøllådalen stadig nærmere.


Ved et stidele tok jeg til venstre, og satte kursen mot sørsida av søndre Bjøllåvatnet, som jeg ikke kunne se ennå. Gikk gjennom et fascinerende moreneområde, mellom svære grushauger som innlandsisen har deponert. Bekken fra Lønstindvatnet var overraskende bred, men uproblematisk å ta seg over.

Omsider befant jeg meg på kanten av Bjøllådalen, og kunne endelig speide ned mot søndre Bjøllåvatnet. Her skulle jeg ha tilhold i noen dager, og bare ta livet med ro. Herlig!

Bygene kom og gikk, og jeg var spent på om soveposen hadde klart å holde seg helt tørr, selv om jeg hadde vært omhyggelig da jeg pakket den ned. Jeg siktet meg ned mot ei strand på sørøstsida av vatnet, og brydde meg ikke om å krysse elva fra Raudiskardet. Det golde steinlandskapet ble nå avløst av lyng, kratt og litt myr enkelte steder. Det var et sleipt underlag å gå på i det fuktige været, så det ble en del sikksakk-gange nedover mot vatnet.

Søndre Bjøllåvatnet.


En rein bykset oppover de grønne morenehaugene på sørsida av vatnet, da jeg nærmet meg stranda. Det var tydelig at det hadde vært folk på dette stedet før. Det var flere bålplasser rundt omkring, noe søppel, samt tydelige spor etter ATV (“firhjuling”). Lite å gjøre med. Selve plassen var fra naturens side innbydende og fin. Jeg fant meg en egnet teltplass bak stranda, og selv om det både blåste og regnet litt, gikk det greit å slå opp teltet. Fingrene så imidlertid ut som danskepølser, men det fikk så være.

Da teltet var satt opp, ble jeg stående å se utover vatnet. Små bølger slo taktfast mot stranda og det massive skydekket hang godt ned i fjellsidene. Det hustrige været holdt stand – også her nede i Bjøllådalen. Likevel var det en god følelse å være framme. I de neste dagene kunne jeg bare la humla suse. Jeg krøp inn i teltet, og da sluttet det selvsagt å regne! Skiftet til tørt fra innerst til ytterst. Etter middag og kaffe ble det avslapping i soveposen, som hadde holdt seg tørr, samt noe lesing og skriving.

Framme i Bjøllådalen.


Utover kvelden kom mørket etter hvert sigende, og det var på tide å åpne cognacen som jeg hadde drasset med meg langt innpå fjellet. Fortsatt slo bølgene mot stranda og det var en kald trekk fra nordvest. En del lemen sprang hist og her, og jeg så dessuten mengder av reinspor i sanda og grusen.

Mot natt var det ingen særlig bedring i værsituasjonen, selv om vinden hadde roet seg noe. Jeg håpet på bedre vær for morradagen, men trodde vel egentlig ikke på noen forandring.


Dag 3 (av 6): Søndre Bjøllåvatnet

  • Temperatur: Ca. + 12°C
  • Vær: Overskyet. Yr og regnbyger.

På stranda

I og med at jeg ikke forventet noen bedring i værforholdene denne dagen, var det gledelig å observere at skydekket var noe høyere enn i går. Hele Midtistufjellet på vestsida av Bjøllådalen var synlig. Vurderte om jeg skulle bruke dagen til å bestige et par fjelltopper, men da jeg så at bl.a. Steindalstinden var innhyllet i skyer, slo jeg det fra meg. Å stå på en fjelltopp uten utsikt synes jeg ikke er den helt store opplevelsen. Like greit å bare ta det med ro på stranda, tenkte jeg. Det var jo tross alt ferie…

Det er herlig å våkne opp i fjellheimen, omgitt av vakker natur.


Skydekket er noe høyere enn i går, og hele Midtistufjellet vises.


På stranda.


Mange morenehauger i området.


Det var fremdeles en kald trekk fra nordvest, og også i dag gikk det byger, selv om sola glimtvis viste seg. Utpå formiddagen bestemte jeg meg for å ta meg en liten tur langs sørsida av vatnet. Turen begynte med å vade over bekken fra Raudiskardet, like bortenfor teltet. Det var sand- og grusstrender hele veien bortover langs vatnet, og reinspor var det overalt.

Jeg er klar til en liten vandring langs sørsida av vatnet. Men først må det vades.


Jeg følger strender stort sett hele veien.


Passerte restene av ei gamme, før jeg klatret opp på en haug ved utløpet av Bjøllåga. Herfra hadde jeg en flott utsikt utover hele søndre Bjøllåvatnet samt Bjøllåga et stykke nedover.

Østover mot teltleiren. Skyene henger ned i Steindalstinden.


Nordover, langs vestbredden av Bjøllåvatnet.


Da jeg nærmet meg teltet igjen bestemte jeg meg for å samle tørrved, som det var rikelige mengder av både på selve stranda og i krattet bak stranda. Gikk litt fram og tilbake og samlet alt trevirket sammen i en haug ved elva fra Raudiskardet. Deretter ble det to vadinger med hver sin favn tørrved. Veden skulle jeg ha til kveldsbålet. Dagen ble ellers brukt til matlaging, oppvask, lesing og skriving, for å nevne noe.

Ved en tilfeldighet oppdaget jeg den røde Midtistua, vel 4 km unna, på den andre sida av vatnet, mot nordre Bjøllåvatnet. Så seinere to fjellvandrere i lia ovenfor teltet, på vei vestover.

Det ble en liten tur også på kvelden – denne gangen langs østsida av vatnet, og jeg slapp heller ikke unna vading denne gangen. I 11-tida gikk jeg i gang med kveldsbålet. Veden brant som bare det i augustnatta.

Jeg går ut og tenner opp et bål av all tørrkvisten jeg fant på stranda tidligere i dag.


Det var fortsatt et massivt skydekke. Men på tross av dette var det herlig å være på tur, og det var stemningsfullt å sitte alene ved det knitrende bålet. Man er alene, men ensom føler man seg ikke! Satt og filosoferte litt over hvor tilfresstillende det er å ta seg slike turer, der man har litt mer enn ei helg til disposisjon. En følelse av total frihet ispedd en del spenning er nok drivkreftene bak slike turer, i hvert fall for min del.

Saltfjellet ville jeg definitivt tilbake til, det konkluderte jeg med der og da. Denne turen til Bjøllådalen utgjør jo bare en liten flik av et veldig stort område, og selv om det finnes turisthytter og stier her, så er villmarksfeelingen absolutt til stede. Spekulerte litt på om det var mulig å få til både en tur i Saltfjellet og i Børgefjellet allerede til neste år, mens jeg helte innpå en ny skvett cognac. Bålet var nå blitt såpass lettstelt at det bare var å legge på noe tørrved nå og da.

Bålet brenner og tankene flyr.


En skarp en.


Før jeg tok kveld, gikk jeg en tur langs stranda. Det var mye lemen som pilte hit og dit, og det var tydelig at de holdt et høyt aktivitetsnivå på denne tida av døgnet.


Dag 4 (av 6): Søndre Bjøllåvatnet

  • Temperatur: Ca. + 10°C
  • Vær: Overskyet. Yr og regnbyger.

Invasjon!

Våknet av at det duskregnet på teltduken. Ingen værendring og fortsatt kaldt. Utover dagen letnet skydekket en del, og Steindalstinden kom til syne. Vurderte på nytt en bestigning av denne og eventuelt andre tinder, men da toppen igjen ble innhyllet i skyer vel 20 minutter seinere, slo jeg det fra meg. Dermed ble det en ny “hviledag” på stranda.

Oppvasken etter dagens frokost, bestående av havregrøt, må tas. 


Ofte er slike hviledager et kjækomment avbrudd med tunge og lange bæredager, og en sjanse til ta seg inn igjen, mens andre ganger kan hviledagene være vel så harde som dagene med vandring – en kontinuerlig kamp mot kjedsomheten. Denne dagen ble dessverre en slik dag. To døgn på samme sted, nesten uten avbrekk, synes jeg blir for mye av det gode. Hadde jeg enda tatt med fiskestang, kunne jeg ha prøvd fisken i Bjøllåvatnet. Men det hadde jeg altså ikke.

“Sånn går no dagan!”


På den annen side kan det være interessant med denne type utfordringer også. Man får på en måte testet sin egen moral, selv om det er lite å ta seg til. Jeg prøvde å fylle dagen med små gjøremål (matlaging, spising, oppvask, rydding i mat, klær og utstyr, lesing, kartstudier, fotografering, etc). Også i dag ble det et par småturer langs østbredden av vatnet. På disse turene la jeg merke til flere lemenlik.

Noe av tida blir brukt til å rydde i klær, utstyr og matvarer.


Makrofotografering av den vakre fjellfloraen.


Ifølge statsmeteorologen skulle fredagen (i dag) by på finvær i Nordland. Men det var overhodet ingenting som minnet om pent vær så langt, med tunge skymasser som seilte over himmelen med yr og regnbyger rett som det var.

Oppdaget at jeg hadde i minste laget med gass igjen til primusen. Heretter gjaldt det å ikke sløse. Så tilfeldigvis også i dag to fjellvandrere på den merkede stien i lia ovenfor teltet, på omtrent samme sted som de jeg så i går. De viste seg i noen sekunder, før de forsvant i skjul. Disse var de eneste menneskene jeg så i dag.

Litt seinere på ettermiddagen virket det som om vinden hadde dreid. Nå kom den mer fra sørlig kant. Likevel var det ingenting som tydet på at skymassene skulle forsvinne.

Et tungt skydekke henger over Saltfjellet.


Bygene kommer og går, men er heldigvis ikke langvarige.


Det lakker og lir mot kveld. 


Mens jeg lå på mage og leste inne i teltet, måtte jeg med ett sperre opp øynene. En liten bevegelig kul under teltgulvet truet med å velte stearinlyset foran meg. Det var selvsagt et lemen som var på ferde. I ellevetida gikk jeg ut, og fikk meg nok en overraskelse. Hele stranda formelig krydde av lemen! Disse illsinte uvesnene hadde regelrett invadert stranda! Rene skjære Omaha Beach (Normandie, 1944). Selv om det var mørkt så jeg at de pilte hit og dit med brå bevegelser, og skrek og bar seg.

Nå var stranda virkelig blitt et utrivelig sted å være. Skyene hadde dessuten krøpet enda lenger ned i fjellsidene, og det var iskaldt! Sikkert bare noen få plussgrader. Jeg så at smågnagerne ikke nøyde seg med en invasjon av stranda. Flere av dem sprang mot teltet og endog under teltet! Jeg søkte tilflukt i innerteltet, og var rask med å dra igjen glidelåsen. Et og annet lemen fortsatte med å springe mellom inner- og ytterteltet, langs sidene, mens de hylte og skrek i mørket. Ikke særlig trivelig altså!


Dag 5 (av 6): Søndre Bjøllåvatnet – Steindalstinden – Kjemåbekken

  • Start: 12:20 (S. Bjøllåvatnet) / 15:00 (Lønsvatnet)
  • Framme: 15:50 (Steindalstinden) / 17:05 (Stabbursdalsfjellet, topp 1341) / 21:25 (Kjemåbekken)
  • Starttemp.: Ca. + 15°C
  • Vær: Lettskyet / sol → delvis skyet / sol.

I steinurda

“Yes!” Jeg kunne knapt tro mine egne øyne da jeg stod opp. Som lyn fra klar himmel var de tunge skyene forsvunnet, og erstattet med sol og klarvær. En total forvandling av værsituasjonen, med andre ord. At det fortsatt var en kald trekk fra sør (!) gjorde meg fint lite – jeg visste hva dagen skulle utnyttes til, og at det ville bli en lang dag. Spørsmålet var om jeg skulle bestige to, tre eller fire fjelltopper. Kun en topp ble i minste laget, mente jeg.

I dag var den dagen jeg skulle ta fatt på tilbaketuren, men nå ble det altså noen fjelltopper å bestige underveis. Jeg kunne nesten ikke vente med å komme i gang. Frokosten, kaffen og den påfølgende pakkingen av telt og sekk gikk nok litt raskere enn normalt. Jeg var utålmodig med å komme i gang.

En forvandling har skjedd!


Omsider kom meg i vei. Jeg tok meg sakte men sikkert oppover den seige lia fra Bjøllådalen. Noen fullmodne multer gikk ned på høykant, før jeg traff på den merkede stien østover. Etter hvert flatet fjellet noe ut, oppover Steindalen, og det ble hardere og finere å gå. Steindalstinden lå og lokket noen km lenger framme. Også lenger vest i Saltfjellet dukket det opp noen herlige fjell. Spesielt Stormdalsfjellet med alle sine breer var et vakkert skue.

På vei oppover Steindalen mot Lønstindvatnet. Steindalstinden midt i mot.


Etter hvert kom jeg til Lønstindvatnet. Det var mye flottere her oppe nå enn da jeg for noen dager siden var på vei vestover, da skyene hang tungt nedover fjellsidene. Her ved Lønstindvatnet var det jeg hadde planlagt å sette fra meg storsekken, og sette i gang med å bestige fjelltopper, for så å komme tilbake igjen seinere på dagen. Og slik ble det.

Lønstinden og Lønstindvatnet.


Etter å ha kjørt i meg en halv pakke havrekjeks, og fyllt opp 1,5-litersflaska med iskaldt Lønstindvann, satte jeg av sted. Første topp ut var den nærliggende Steindalstinden (1378 moh), på nordsida av Lønstindvatnet. Overhodet ikke noen spektakulær tind på noen som helst måte, men likevel et konkret mål med forhåpentligvis flott utsikt. Seindalstinden er dessuten blant Helgelands 70 høyeste fjelltopper med PF > 50 m. Fjelltoppen viste seg å være ei sammenhengende steinrøys, men det gikk da likevel greit.

Stein er det mye av oppover Steindalstinden.


Det vil si – greit gikk det helt til jeg var nesten på toppen. Selve toppunktet bestod av ei svær steinblokk med bratte sider. Nå er jeg såpass ærgjerrig at jeg aller helst vil stå på toppen – ikke tre meter under den. Dermed var det å åle seg oppover steinblokka. Jeg satte meg ned med føttene dinglende på hver sin side. Som så ofte er det vanskeligere å komme seg ned enn opp, og denne steinblokka var så visst intet unntak i så måte.

Denne vriene steinkolossen utgjør toppen av Steindalstinden. Jeg måtte selvsagt helt til topps.


Som forventet var utsikten formidabel. Den klare og kjølige lufta medførte minimalt med dis i horisontene, og jeg så langt. Fra tindene i Lofoten og Nord-Salten (Kjerringøytinder, Heldalsisen, m.fl.) til Okstindan i sør. Muligens også Kvigtinden i Børgefjell. Det mektige Ørfjellet (Saltfjellets høyeste) kom til syne i nordøst. Der lå det nysnø godt nedover fjellsidene. Også her oppe på Steindalstinden var det antydning til nysnø, noe som sier sitt om hvordan temperaturen i høyfjellet har vært det siste døgnet.

Jeg traverserte Steindalstinden, gikk nedover vestflanken, før jeg satte kursen nordover. Neste (s)topp var Stabbursdalsfjellet (topp 1341), som lå ca 3 km lenger nord.

Jeg kom nå inn i en ødemark uten like, og jeg fikk nesten på følelsen av å vandre rundt på en annen planet. Ingen vegetasjon – kun stein, stein og atter stein! Jeg gikk rett på Stabbursdalsfjellet, korteste vei. Heller ikke denne toppen var av det spektakulære slaget, men for en toppsamler var den like mye verdt som enhver annen topp.

En vakker dag på månen.


Nordvestover mot Beiarn. 


Stabbursdalsfjellet var veldig greit å bestige, men da jeg kom opp på toppen la jeg merke til at det gikk bratt ned på nordsida. Også herfra var det en herlig utsikt. Allerede på vei mot Stabbursdalsfjellet fikk jeg se en god del av det relativt store nordre Bjøllåvatnet. Her oppe hadde jeg utsikt bl.a. mot den flotte Skjelåtinden, tindene rundt Svartisen (i sørvest) og Blåmannsisen (i nordøst). Den største overraskelsen var imidlertid at jeg kunne se nedre del av Saltdalen, Rognan og Saltdalsfjorden.

Stabbursdalsfjellet var en svært enkel topp å bestige, men på nordsida var det bratt.


Jeg befant meg nå så langt nord på Helgeland som det nesten er mulig å komme, lengst nord i Rana kommune. Men jeg ble ikke lenge på Stabbursdalsfjellet, før jeg peilet meg inn på den tredje toppen som jeg ville bestige, nemlig den navnløse “topp 1388”, 3 km mot sørøst.

I praksis startet jeg på tilbaketuren mot Lønstindvatnet nå. Dermed bar det ned i steinørkenen igjen. Det var til tider krevende å ta seg gjennom grov steinurd, kilometer etter kilometer, og jeg var glad jeg hadde sko med god støtte rundt anklene.

Gjennom krevende blokkhav. Jeg sikter meg inn mot nok en fjelltopp, sørøst for Stabbursdalsfjellet.


Etter å ha kjempet meg gjennom blokkhavet, besteg jeg topp 1388 fra vest / sørvest. Noe bratt, men grei også den.

Den tredje fjelltoppen for dagen er besteget. Utsikt sørover.


Jeg gikk så nedover fjellsida, langs vatn 1237, før jeg skrådde videre nedover mot Lønstindvatnet. Det ble nytt inntak av havrekjeks og vatn, før jeg hev på meg storsekken, og fortsatte østover langs den T-merkede stien.

Jeg tar meg nedover mot vatn 1237 (i forgrunnen) og videre mot Lønstindvatnet (i bakgrunnen).


Endelig er jeg nede ved storsekken igjen. Dagen er på hell, med lav sol og lange skygger.


Jeg begynte å bli sliten etter en lang dag i til dels krevende fjellterreng, men fremdeles gjenstod det drøyt fire km før jeg var nede ved Kjemåbekken, så det var bare å stålsette seg for mer stein.

Endelig var jeg på terskelen til den grønne dalen som Kjemåbekken renner gjennom. På vei ned i dalen ruvet Ørfjellet i ensom majestet i nord. Da jeg på min andre dag i fjellet gikk oppover her, var Ørfjellet i likhet med de andre fjelltoppene innhyllet i tunge skyer, og da var det ikke mye å se. Noe helt annet var det nå.

Jeg siktet meg ned mot Kjemåbekken, men kunne ikke huske nøyaktig hvor jeg hadde satt opp teltet den første natta. Likevel havnet jeg på omtrent samme sted.

Det majestetiske Ørfjellet på over 1750 moh ser jeg over min venstre skulder, på vei ned mot Kjemåbekken.


Jeg slurvet med oppsettinga av teltet, trøtt og sliten som jeg var. Og ettersom det var nesten helt vindstille, bardunerte jeg kun på kortsidene av teltet.

Hverken folk eller dyr var å se i dag, annet enn en falk ved Steindalstinden. Før jeg tok kveld var jeg vitne til noen nydelige rosa skyer på himmelen, og jeg klarte heldigvis å nyte denne flotte stemningen, selv om jeg var noe medtatt etter en lang dag i steinurda.

Den siste kvelden i fjellet er stemningsfull.


Gryteretten smakte ubeskrivelig godt. Ikke akkurat vanlig at middagen blir inntatt kl 22:45, men bedre seint enn aldri! I det fjerne kunne jeg såvidt høre et tog på sin ferd oppover Lønsdalen, ei lita mil unna. Det var fantastisk å strekke seg ut i soveposen denne siste natta i Saltfjellet, god og mett og rik på opplevelser, og ganske snart innhentet søvnen meg.

Middagen inntas en drøy time før midnatt.


Dag 6 (av 6): Kjemåbekken – Lønsdal stasjon

  • Start: 11:30 (Kjemåbekken)
  • Framme: 14:35 (Lønsdal stasjon)
  • Starttemp.: Ca. + 12°C
  • Vær: Delvis skyet / sol. Vind.

Så ørene flagrer

Allerede før jeg sovnet i går merket jeg at det var i ferd med å blåse opp, da vinden begynte å røske og rive i teltduken, og utover natta fortsatte det i samme stil. Da jeg våknet utpå morgenen var teltet blitt fryktelig skakt og skjevt, og det var et øredøvende bråk fra den ristende teltduken. Selvsagt burde jeg ha gjort en grundigere jobb da jeg slo opp teltet, men jeg gamblet på at de fine forholdene i går kveld ville vedvare. Det gjorde de ikke! Nok et eksempel på at været i fjellet kan endre seg fort.

Jeg får så ørene flagrer!


Også nå på morgenen blåste det såpass friskt at det dannet seg bølger på elva. Jeg pakket sekken og gjorde meg klar for siste etappe – nedover mot Lønsdal stasjon.

I den ellers så stilleflytende Kjemåbekken har vinden skapt betydelig bølgeaktivitet.


Jeg er i gang med siste etappe. Gårsdagens steinørken er erstattet med grønne enger.


La merke til to fjellvandrere som la i vei oppover mot Lønsvatnet da jeg forlot teltplassen, og ved den første elvekryssingen traff jeg på to stykker til. Det var litt mer vann i elva nå enn da jeg gikk oppover her for noen dager siden, men kryssingen bød likevel ikke på nevneverdige problemer. Sekken opplevdes lett, og det var i det hele tatt trivelig å ta seg nedover det slake og lettgåtte fjellterrenget. Kraftanstrengelsen i går kjentes imidlertid godt i beina.

Et siste tilbakeblikk før høyfjellet vendes ryggen.


Traff på en liten reinflokk på ca ti dyr, før dagens andre elvekryssing ble foretatt. I nordhellinga av Kjemåfjellet satte jeg meg ned ei stund og speidet utover Kjemåvatnet, da jeg innså at jeg hadde veldig god tid på meg. Jammen dukket ikke Helldalisen opp, langt oppe i nord. Den vakre Solvågtinden ved Junkerdalen hadde jeg mye nærmere. En annen fjellvandrer hadde satt seg ned litt nedenfor meg, og nytt den samme utsikten.

På tide med dagens eneste pause, ovenfor Kjemåvatnet.


Forbi Kjemåvatnet valgte jeg også denne gangen den “tørre” stien, fremfor å gå helt nede i vannkanten. Her under skoggrensen suste det godt i bjørkeløvet, og jeg fikk en fornemmelse av at sommeren nå virkelig var på hell. Om ikke lenge ville bjørkeskogen stå i gyllen høstskrud her oppunder Saltfjellet. Vinden spaknet ikke, men det ble gradvis mildere jo lavere i terrenget jeg kom, og til slutt kunne jeg ta av meg lua.

Endelig så jeg den røde stasjonsbygningen foran meg, nede i Lønsdalen, og jeg innså at fjelleventyret snart var historie. Kun noen hundre meter gjenstod, før jeg kunne sette meg ned og vente på toget tilbake til Bodø.

Lønsdal stasjon dukker opp, og fjellturen går ubønnhørlig mot slutten.


Like før jeg kom ned til undergangen la jeg merke til to fjellvandrere som holdt på å ta meg igjen, og framme ved stasjonen kom jeg i prat med en kar fra Oslo som ankom samtidig med meg. Sistnevnte hadde tilbragt noen dager øst i fjellene, og det var hans første ukestur noensinne.

En times venting gikk helt greit, og vel ombord i togsettet kunne jeg sette meg ned å tenke gjennom turen på nytt igjen – fra begynnelse til slutt. På tross av variable værforhold var det en stor opplevelse å bli nærmere kjent med dette herlige fjellområdet ved polarsirkelen.

Lenge før toget var framme i byen var planene om en ny tur i Saltfjellet, allerede til neste år, i emning.

Et fjelleventyr er over.


  Utsiktsbilder fra toppene jeg besteg dag 5 (10 bilder)

You may also like...