Etter å ha satt fast bilen i brøyteskavelen, da jeg prøvde å ta meg inn på veien til Tomasvatnet (ved Majavatn), gikk de opprinnelige turplanene i vasken. Det samme kunne det være, tenkte jeg. Været var uansett for dårlig til å få til noen fjelltur, med piskende sludd og snøbyger. Etter mye om og men kom jeg meg endelig løs, og kjørte nordover igjen. Jeg spekulerte litt på hva jeg skulle bruke dagen til, men fattet etter hvert beslutningen om å kjøre til bygda Grane, og gå langs vestersidveien. Jeg gjorde så!
Å vandre langs en vei høres kanskje ikke ut som noe særlig til tur. Men erfaringsmessig er det et fint alternativ til å bli sittende innendørs, hvis vær og føre stikker kjepper i hjulene for turer i terrenget. I så måte ble turen over Finnsåsen og videre nedover langs Vefsna intet unntak. Jeg parkerte ved det gamle samvirkelaget ved E6, og la i vei over Finnsåsbrua – til fots.
Vestersidveien stod ferdig i 1962/63 med bru over Vefsna fra Grane.
Utsikt fra Finnsåsbrua nedover Vefsna mot Finnsåsen og Reinfjellnasen.
Veien slynget seg over Finnsåslandet og videre langs elva, gjennom granskog og forbi gårdstun. Navnet på gården Finnsås tror man har sin opprinnelse i den markerte, “utstikkende” åsen like ved (som i finne på fisk), og har dermed ingenting å gjøre med folkenavnet same å gjøre, som kan være nærliggende å tro.
Snøbygene kom og gikk, og det var til og med litt hagl til tider. Likevel ble det aldri plagsomme mengder, og jeg fortsatte ufortrødent, uten noen klar ide om hvor og når jeg ville snu og gå tilbake igjen.
Det er veldig greit å ta seg fram langs veien, denne tredje juledag, og strengt tatt kunne jeg gått på ski.
Snøbygene kommer og går – tidvis også med hagl.
Den neste gården jeg kom til var Valryggen. Ved gårdsbygningene var det satt opp et skilt med “anno 1661” risset inn, noe som nok henspiller på at gården ble ryddet for 350 år siden. Ingen gårder i dagens Grane kommune er særlig mye eldre enn dette. Før den tid var disse traktene å anse som ødemark, i ordets rette forstand. Bygningene lå på toppen av en smal rygg, parallellt med Vefsna, og denne har etter alt å dømme gitt siste ledd i navnet. “Val” betyr visstnok “grunt sted i sjø eller vann”.
I tidligere tider var det Vefsna som var hovedferdselsåren for gårdene i dalføret, både oppover og nedover. Vinterstid utnyttet man isen, mens elvebåter (såkalte “olvfæringer”) ble brukt på sommeren, og mange av gårdene hadde buer ved sjøen, dvs. Sjøgato i Mosjøen. I tillegg hadde de fleste buer ved sine egne gårder, samt under Laksforsen og Forsjordforsen. (Opplysningene er hentet fra Gardshistorie for Grane, Vefsn bygdebok, særbind IIIa).
Jeg nærmer meg Valryggen. Herfra ser landet flatt ut, mens man fra motsatt side ser en markant jordrygg.
Forbi Valryggen renner Vefsna rett vestover, før den gradvis “retter seg opp” igjen. Snart kom jeg til turens største severdighet, i hvert fall menneskelagde – nemlig den ruvende Trolldalsbrua på Nordlandsbanen. Brua – eller viadukten – for å være mer presis, stod ferdig sommeren 1938 og ble åpnet for ordinær trafikk to år seinere. Det var fascinerende å stå under viadukten, som selv i dag virker imponerende.
Trolldalen viadukt (eller “Trolldalsbrua” på folkemunne) er fremdeles, 73 år etter byggingen, et imponerende syn.
I 2009 var brua / viadukten gjennom et omfattende restaureringsarbeid, som bl.a. innbefattet sandblåsing og maling. Etter sigende fant anleggsarbeiderne kulehull fra krigens dager under dette arbeidet.
Jeg håper at det skal passere et tog, mange titalls meter over hodet mitt – men den gang ei!
Vestersidveien ble fulgt videre nedover langs Vefsna, over jernbanen, helt til et skilt viste vei mot Laksforsmoen, på øversida av den mektige Laksforsen. Jeg tok imidlertid av fra vestersidveien på motsatt side, og fulgte en ubrøytet kjerrevei oppover langs Litjelva. Etter å ha gått over ei bru gjorde veien en skarp sving sørover, men ved en “bauta” av tre, satt opp av Statsskog, fant jeg det betimelig å snu. Det både lynet og tordnet, før det ga seg igjen like fort som det hadde startet.
Nordlandsbanen slynger seg gjennom granskogen.
Vefsna er iferd med å islegges. Jeg er nå på vei sørover igjen.
Gjensyn med Trolldalsbrua.
Plutselig får jeg se et lite ekorn springe over veien. Ekornet stopper midt i veien, legger hodet litt på skakke og betrakter den tobeinte med undring, før det fortsetter panisk inn i skogen. Ikke lenge etter denne episoden blir jeg vitne til to rådyr ute på et snødekt jorde. De bykser av gårde med lange, elegante klyv, før de til slutt forsvinner i skjul. Ikke ofte jeg ser hverken ekorn eller rådyr, så dette var artig! Det var nesten noe Disney-aktig over det hele.
Det begynte for alvor å skumre. Snøbygene kom og gikk, slik de hadde gjort turen gjennom, men heldigvis var de ikke av det kraftige slaget. Mot slutten, midt inne i en snøbyge, møtte jeg på en kar på spark – som tatt fra et julekort – men ellers var det usedvanlig lite trafikk langs vestersidveien.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
Etter å ha satt fast bilen i brøyteskavelen, da jeg prøvde å ta meg inn på veien til Tomasvatnet (ved Majavatn), gikk de opprinnelige turplanene i vasken. Det samme kunne det være, tenkte jeg. Været var uansett for dårlig til å få til noen fjelltur, med piskende sludd og snøbyger. Etter mye om og men kom jeg meg endelig løs, og kjørte nordover igjen. Jeg spekulerte litt på hva jeg skulle bruke dagen til, men fattet etter hvert beslutningen om å kjøre til bygda Grane, og gå langs vestersidveien. Jeg gjorde så!
