Landegode

Tur nr. 419 / 15. – 17. juni 2012

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 3):

  • Start: 16:30
  • Framme: 20:05
  • Temperatur: + 12°C
  • Vær: Lettskyet / sol → sol fra klar himmel.

I fyr og flamme

001kart“Landego.” Bare navnet utstråler en aura av mystikk. Helt siden jeg flyttet til Bodø for noen år siden har jeg hatt et ønske om å besøke denne fotogene øya rett utenfor byen. Øya er såpass nærværende med sine høytragende fjelltopper at den inngår som en selvfølgelig del av bybildet. Likevel var det bemerkelsesverdig få av mine venner, bekjente og kollegaer som kjente noe særlig til øya. Lysten til å avlegge Landegode et besøk ble ikke akkurat mindre av dette.

Etter litt research på nettet troppet Helle og jeg opp på kaia, fredag ettermiddag, og gikk ombord i hurtigbåten Vågsfjord (som trafikkerer Værran utenfor Bodø). Hele helga var avsatt til denne turen som vi begge gledet oss til, ikke minst de gode værmeldingene tatt i betraktning, og snart kunne vi gå i land på Sørlandego – fulle av forventninger og turlyst.

Vi går i land på Landegode mens trollfjellet Gjura bivåner det hele.


Fra kaia begynte vi å gå langs grusveien. Problemet var at vi ikke helt visste hvor vi skulle ta av fra veien, men kartet tilsa at det mest logiske nok var å gå et stykke mot Fenes. Tilfeldigvis oppdaget vi et skilt med skriften “Landego rundt”, og da var det ingen tvil lenger. En eldre mann kom ut på trappa og pekte hvor vi skulle gå mellom husene.

Videre fulgte vi mer eller mindre en nokså utydelig sti. I tillegg til sekken bar jeg med meg kamerabag og en stor dunk med vann. Litt knotete, men, men…

Terrenget var noe knausete og uoversiktlig, før vi fra en høyde plutselig fikk fritt utsyn nordover mot de flate og gresskledde Kortvollan. Korten var målet for turen – kort og godt. På turliv.no hadde det kommet fram at nevnte område er en sann naturperle med flere strender av varierende størrelse, så vi var spente på å ta det nærmere i øyesyn. En hare bykset plutselig oppover steinene før vi fortsatte ned mot Kortvollan.

Kortvollan med Landegodekjerringa (478 moh) ragende over. 


Etter å ha gått både i fjæra og på land, og passert mindre sandstrender, begynte vi å nærme oss. Den fineste stranda skulle visstnok ligge borterst, så det var bare å lange på.

Med ett kom ei fantastisk flott vik med sandstrand til syne rett foran oss, og bak vika var det grønt gress samt en merkelig fjellformasjon. Plassen var så innbydenede at vi visste vi ville komme til å trives her. Det var nesten som et Deja vu fra helgeturen til Meløya på samme tid i fjor.

Korten.


Virkelig et flott sted!


Ingen tvil – her vil vi bli.


At det hadde vært folk før oss her, var det ingen grunn til å tvile på. Bålplass med provisoriske benker og bord rundt, burde gjøre matlagingen til en enkel affære.

Mens jeg satte opp teltet, skulle Helle begynne med middagen. Men begeistringen fikk seg straks et solid skudd for baugen, da vi innså at vi hadde begått en kardinaltabbe. Vi hadde tatt med oss en gassboks med gjenger – som ikke passet til brenneren vi hadde med! Vi nektet først å tro våre egne øyne, og prøvde og prøvde – men nei!

Da vi til slutt måtte erkjenne at vi ikke kunne benytte oss av gassbrenneren, gikk vi i gang med å sanke ved. Heldigvis var det rikelig av tørr og halvtørr rekved på stranda, og snart slikket flammene oppetter middagsgryta. Alt av skyer var nå forduftet, og kun ei lav kveldssol var å se på den lyse junihimmelen. Den ville ikke gå ned i natt – såpass visste vi.

 Kveldssola skinner over Vestfjorden.


Junikveld på yttersida av Landegode.


Stranda er full av rekved, så brensel skorter det ikke på. 


Etter middag, kaffe, avslapping og litt cider, fant vi ut at vi hadde lyst å se oss litt om i nærområdet. Jeg tok med kameraet, og så gikk vi over den grønne enga mot ei vik på nordsida. Her var det mer steinete, men utsikten nordover mot fjelltoppene i Steigen var storslått. Fjell og landskap ble farget i de gylneste toner av den rødlige kveldssola, som etter hvert ble midnattssol. På en liten høyde i nærheten av teltet gikk vi oss på et måsereir. Vi så også en oter i området.

Mot Steigen.


Landegode i blomst.


Den lave kveldssola farger landskapet i de gylneste toner.


I skjørtekanten av Landegodekjerringa.


Som på flere tidligere turer med Helle, hadde hun også denne gangen lurt med seg et par overraskelser. Først tryllet hun fram et par cupcakes, før hun like etter kom fram med ei flaske Jägermeister. Herlig!

En turgåer viste seg, før vedkommende snudde og gikk tibake igjen. Ellers fikk vi ha denne idyllen for oss selv. På yttersida av Landegode holdt et par fiskebåter på. Sikkert en fin jobb å være fisker under disse sommerlige forholdene.

Cupcake – nam, nam!


Midnatt.


Det føltes nesten naturstridig å måtte ta kveld fra disse vakre omgivelsene, men samtidig var vi trøtte etter en hektisk dag, og det var godt å strekke ut kroppen i soveposen. I morgen ventet en ny og spennende dag.

Lyst døgnet rundt.


Dag 2 (av 3):

  • Start: 14:00
  • Tilbake: 16:30
  • Vær: Lettskyet / sol → overskyet. Vind.

Det gode liv på det gode land

001kartGodværet lå fremdeles over Salten da vi våknet. I dag var planen å komme seg til topps på øyas høyeste fjell, Rypdalstinden (802 moh). Helle følte mest for å være I teltleiren. Vår erfaring er at det fungerer veldig greit å “dele seg opp”, slik at vi ikke trenger å gå oppå hverandre dagen lang. Gjensynsgleden blir dermed stor når vi noen timer seinere møtes igjen.

Jeg kom meg ikke i gang før i to-tida, etter en lang og god frokost etterfulgt av slaraffenliv i leiren. Men, men… bedre seint enn aldri! Med en relativt lett sekk la jeg i vei nordover langs yttersida av øya. Veldig snart kom jeg inn i et fryktelig “gaupland”, bestående av store steinblokker og kampesteiner. Her ble kroppsbeherskelsen virkelig satt på prøve, og det ble mye hopping fra stein til stein, åling og smyging, opp og ned, fram og tilbake, hit og dit. Terrenget var mildt sagt krevende å ta seg fram i.

Store kampesteiner preger yttersida av Landegode, nord for Korten. 


Lettelsen var stor da jeg plutselig kom på en merket løype – men det var det ingen grunn til, skulle det vise seg. Det fortsatte omtrent i samme stil, og det gikk uhyre sakte framover. Denne merkede løypa er nok ikke for hvem som helst. Et par steder gikk løypa faktisk under de veldige steinblokkene som støttet seg mot hverandre, og der var det naturlig nok mørkt og skyggefullt.

Landegodekjerringa vokter over sitt rike.


Den merkede løypa snor seg plutselig under noen store steinblokker.


Omsider var jeg under skardet jeg tenkte å følge oppover, og jeg håpet at terrenget ville bedre seg høyere opp. Men ved nærmere ettersyn på kartet gikk det ikke an å komme seg til toppen av Rypdalstinden via dette skardet. Jeg var nødt til å fortsette langs den storsteinete stranda enda et stykke nordover. Det var jeg ikke villig til. Selv om en må påregne en viss grad av anstrengelse for å komme seg på fjelltoppene, var dette landskapet såpass krevende at jeg ga opp toppforsøket.

Dette skardet tenker jeg først å gå oppover, før jeg innser at jeg ikke kommer meg opp på Rypdalstinden herfra.


Navnet Landegode (landit góða) har et mystikkens skjær over seg, da det skiller seg klart ut fra andre øynavn langs kysten, og står i sterk kontrast til det værutsatte farvannet utenfor. Det skal da heller ikke være det opprinnelige navnet på øya – men et som har blitt innført seinere, sannsynligvis allerede i vikingtida, da det gamle gradvis gikk i glemmeboka fordi man ikke ønsket å utfordre maktene. Det opprinnelige navnet måtte aldri nevnes ved navn av sjøfarende, da det fort kunne gå troll i ord.

Landgode er m.a.o. et såkalt tabunavn, som man hadde mye av i eldre tider, ikke minst når det gjelder dyr (gråbein for varg, mikkel for rev, osv.) Når det gjelder øyer, så skal også øya Selbjørn i Hordaland være et slikt tabunavn. Det eldre navnet på Landegode er ikke kjent, men kanskje kan en tenke seg at det har noe med gyger / gjur å gjøre – som er eldgamle betegnelser på kvinnelige troll / trollkjerringer. [Kilder: 1, 2, 3]

Trollfjell.


Denne trolløya er også med i det kjente sagnet om Nordlandsfjellene. Det var nettopp her på Landegode (eller Landego’ i dagligtale) at Hestmannen, sønn av Vågakallen, fikk se Lekamøya bade naken – noe som utløste en vilter jakt nedover kysten, helt til sola rant og alle ble til stein.

Skuffelsen over at toppturen gikk i dass ble snart snudd til tilfredshet igjen. Jeg satte meg ned og så utover den knallblå Vestfjorden mens jeg fikk i meg noe mat og drikke. Dagen i dag var minst like fin som den i går, med blå himmel og knapt nok antydning til rørelse i lufta. Sommeren hadde virkelig inntatt Nordland. Lengst ut i havet lå den taggete Lofotveggen med alle sine tinder – godt synlig på en dag som denne.

En nydelig sommerdag i Vestfjorden.


På kjøkkenet. 


God og mett – og noe ustø.


Det nærmet seg kveld, og det var på tide å sprette vinen som vi hadde med. Ettersom det var så enkelt å finne rekved på og rundt stranda, fyrte vi like godt opp et nytt bål nå på kvelden. Været var ikke like krystallklart som i går, da noen godværsskyer viste seg på himmelen. Men det var likevel ingen grunn til å klage!

I fyr og flamme.


Det lakker og lir mot kveld igjen. 


Hjemmet vårt.


Det er lett å bli betatt av lyset her ute i havgapet.


Himmelen er ikke like klar som i går, men det er likevel ingen grunn til å klage på været.


Ved bålet.


Utpå kveldingen kom et ungt par gående, og det var tydelig at de så seg om etter teltplass. De forsvant i skjul og etablerte seg i nærheten av den steinete nordstranda. Litt seinere, da jeg og Helle var god og brisen, kom de gående mot bålet vårt. Det var et par som nettopp hadde avsluttet studiene sine i henholdsvis landbruksforvaltning og biologi i Trondheim. Mannen var nederlandsk, men snakket godt forståelig norsk.

De var hyggelige mennesker som ønsket å slå av en prat, og var like henrykt over dette stedet som oss. Ganske friskt gjort å ta toget fra Trondheim til Bodø, og så båt ut til Landegode, før de allerede i morgen skulle vende nesene hjemover mot trønderhovedstaden igjen. Paret ga seg tidlig, mens Helle og jeg ble sittende oppe utover natta ved bålet. Vi fikk bl.a. se havørn kretse over oss. Men vi la også merke til at det begynte å blåse opp litt.

Glørne gløder inn i de små timer.


Dag 3 (av 3):

  • Start: 15:25
  • Tilbake: 17:05 (Sørlandego) / ca. 18:30 (tilbake etter tur til Fenes)
  • Vær: Overskyet. Regnbyge → yr og regn.

Overraskende overrekkelse

001kartEn regnbyge på morgenkvisten gjorde at vi måtte få diverse ting og tang vi hadde satt igjen ute innomhus. Men det ble visst med den ene bygen, og frokosten kunne inntas på normalt vis utendørs. Det hadde skyet fullstendig over, men det var likevel mildt og fint.

Vi hadde ikke andre planer for dagen enn å ta oss tilbake mot hurtigbåtkaia på Sørlandego. Mens jeg drev og pakket ned teltet så jeg at nederlenderen kom bort til bålplassen, der Helle var, med en plastpose som han overrakte henne. Det viste seg at de hadde fått så mye fisk at de ikke orket å bære med seg alt tilbake. Dermed fikk vi tre fine seier.

 Tre fine seier – en overraskende overrekkelse. 


Vi pakket og dro. Fulgte en god sti tilbake som vi ikke var oppmerksom på da vi kom på fredag. Da gikk vi mer eller mindre fjæra bortover Kortvollan. Lufta ble fyllt av yr som snart gikk over i duskregn, men det gjorde oss lite.

Farvel til den fine stranda på Korten.


Ved den lune og sørvendte vika har vi hatt tilhold i nærmere to døgn.


Et siste tilbakeblikk.


I det knausete og uoversiktlige området delte stien seg. Vi var ikke i stand til å huske hvilke knauser vi hadde gått mellom da vi gikk nordover, så vi måtte vurdere terrenget på nytt. Det ble en litt annen vei enn sist – nærmere havet. Denne stien var kurant å følge, med unntak av en litt bratt skrent helt på tampen.

Vi nærmer oss kaia på Sørlandego.


Ettersom det var ei god stund til båten kom, fant jeg ut at jeg ville gå en tur gjennom bygda Fenes langs veien. Det var et yrende fugleliv langs veien, som det gjerne er på denne tida av året. Satte meg ned et sted, og presterte å duppe av et øyeblikk. På vei tilbake mot havna igjen så jeg en hare i en åker – for øvrig den andre av arten jeg ser på denne turen, før jeg ruslet ned mot kaia.

Fenes. 


Landegode kirke.


Landegode viste seg fra godsida denne helga, og levde i høyeste grad opp til navnet sitt. Opplevelsene og minnene herfra har gjort at øya ikke lenger bare er en kulisse ute i havet for oss.

You may also like...