# 429 • 14. oktober 2012

I Håreks rike

Maktsentrum i jernalderen, høvdingsete i vikingtida, kirkegods, krongods, adelsete, Nord-Norges største gård og et av verdenshistoriens mest katastrofale skipsforlis – den relativt lille og flate øya Tjøtta, midt på Helgelandskysten, har i sannhet en rik og sammensatt historie.

Denne vakre oktoberdagen skulle jeg endelig få ta øya og dens severdigheter nærmere i øyesyn. Å få med seg samtlige attraksjoner ville bli en tilnærmet umulig oppgave på kun en dag, men å bli litt mer kjent med øya hadde jeg god tro på.

Etter at bilen var parkert ved Sundåla (sundet mellom Offersøya og Tjøtta) og innholdet i matpakken konsumert, var jeg klar til å legge i vei sørover langs Tjøttas vestside. Jeg vurderte litt fram og tilbake om jeg skulle ta med sekk eller ikke, men konkluderte med at jeg ikke hadde bruk for sekken de fem – seks timene turen rundt øya ville vare. Noen karer holdt på å dra i land en fritidsbåt idet jeg tok fatt på dagens vandring, som først tok meg opp på et lite utsiktspunkt rett ovenfor parkeringsplassen.

Bilen er parkert ved sundet mellom Offersøya og Tjøtta, og jeg er klar for å utforske Tjøtta til fots.

---

Planen var å mer eller mindre følge fjæra sørover, runde sørsida av øya og begi meg inn i tettstedet, der jeg bl.a. ville legge turen forbi Tjøtta gård og kirke. Fra kirka ville jeg følge Fotefar mot nord-stien mot Leikenga, der jernalderbautaen “Lekamøyas spø” skulle befinne seg, bestige Tjøttas høyeste punkt (77 moh.), for deretter å følge Fotefar-stien videre langs “innersida” av øya, og til slutt gå kystriksveien tilbake mot utgangspunktet, lengst nord på Tjøtta. Ruta var nøye planlagt, og nå skulle den testes ut.

Fra utsiktspunktet, Kalvholmen (19 moh.), la jeg turen over noen jorder der det beitet sau, og etter en drøy km var jeg ved skipsleia. Nå var jeg spent på hvordan det var å følge fjæra. Var det steinete, var det kratt og høyt gress, og ikke minst – nådde sitkagrana helt ned mot havet? Heldigvis var det ingen grunn til bekymring – terrenget viste seg særdeles lettgått, og det var til og med antydning til sti. På vei sørover kom de velkjente profilene til Vega og Søla til syne ute i havet mot sørvest.

Landskapet viser seg særdeles fint og flatt langs Tjøttas vestside.

---

I tettstedet Tjøtta, sør på øya med samme navn, hadde jeg vært utallige ganger. Jeg hadde i tillegg brukt stedet som utgangspunkt for båtturer til omkringliggende øyer (Mindlandet, Rødøya og Skålvær), samt båtturer innover Visten for å gå i Lomsdal-Visten nasjonalpark. Å legge en tur til selve Tjøtta-øya hadde imidlertid vært en nokså fjern tanke inntil ganske nylig. Men her jeg nå gikk, med havet på min høyre side, angret jeg ikke på valget.

Jeg nærmet meg nå krigskirkegården, eller Tjøtta internasjonale krigskirkegård, som er det offisielle navnet. Intet mindre enn nærmere 9.000 mennesker ligger begravet her – adskillig flere enn dagens innbyggertall i Alstahaug kommune, inkludert småbyen Sandnessjøen. Fjæra ble midlertidig forlatt, før jeg et par minutter seinere tok meg inn på gravlunden. Selv om sola skinte og naturen var flott i sine flammende høstfarger, så var det unektelig en litt dyster atmosfære som rådet inne på krigskirkegården.

På krigskirkegården ligger ca. 9.000 falne og forulykkede begravet, bl.a. i en fellesgrav med 6.725 døde.

---

Rigel-katastrofen utenfor Tjøtta er en av verdenshistoriens verste, og det utbrente skipsvraket lå synlig til ca. 1970.

---

Tilbake i fjæresteinene fortsatte jeg turen sørover. Allerede før jeg besøkte krigskirkegården hadde jeg møtt på et ungt par, og nå kom en godt voksen kar gående. Han var her fra Tjøtta og mente det fint lot seg gjøre å følge yttersida av øya helt rundt mot fergeleiet. Jeg passerte Gångstøa, der det i tidligere tider foregikk en hektisk aktivitet rettet mot havet, uten at jeg kunne se spor etter dette i dag. En ivrig hund som tilhørte en familie som satt og grillet, begynte å følge etter meg – før den omsider snudde.

Terrenget ble mer knausete lenger sør, og jeg la ruta noe høyere over havet. Det var likevel helt uproblematisk å ta seg fram. To små steinansamlinger omgitt av gress, muligens gravrøyser (se bilde), ble passert, før jeg satte meg ned på toppen av en haug. Herfra hadde jeg en strålende utsikt både innover øya mot kirka og Kalvberghaugen (Tjøttas høyeste punkt) og mot leia, der et hurtigruteskip kom seilende. I sør kom bl.a. Høyholmstindan og Hamnøya til syne.

Flott utsikt østover mot Tjøtta kirke og Kalvberghaugen.

---

Jeg kom nå til sørenden av øya, og terrenget flatet ut igjen. Helt siden starten ved Sundåla hadde jeg gått sørover, men herfra fortsatte ferden østover og innover mot bygda. Igjen kunne jeg gå i fjæra, da det var langgrunt et godt stykke utover. Også her i området var folk ute og luftet seg. Tydelig at det var søndag i dag.

Før jeg kom inn til bebyggelsen måtte et noe berglendt område passeres, men det bød ikke på problemer. Kystfuruskogen som vokste her var flott, i motsetning til sitkagrana lenger nord.

Mot Vega.

---

Hamnøya i Vevelstad og Torghatten (t.h.) kommer til syne i sør. 

---

Langs sørsida av øya blir terrenget etter hvert mer berglendt.

---

Det blåste opp en del. Sola begynte dessuten å få et litt mer rødlig skjær etter hvert som den kom lavere på himmelen. Spesielt Rødøyfjellet på den såkalte “helleristningsøya” i øst, som jeg for øvrig besøkte i fjor, fikk en rødmende farge. Nå hadde jeg kun et par timer på meg før mørket kom sigende.

Ganske snart var jeg inne mellom hus, hager og folk, og jeg besluttet å gå ytterst utpå moloen til noen benker for å ta en titt på kartet og gjennomgå ruta for den siste delen av turen.

Moloen og småbåthavna.

---

En svipptur bort til øyas største vann, Storvatnet, stod først på programmet. På veien dit gikk jeg bl.a. forbi den staselige gammelskolen, som i dag er husvære for Tjøtta bygdesamling, før jeg passerte nok en gravlund. Det var en fin liten tur langs gode veier, men selve Storvatnet var en skuffelse ettersom krattskogen ned mot vatnet sperret kraftig for utsikten. Jeg snudde på hælen og satte kursen mot den gamle hovedbygningen på Tjøtta gård, etter en kort stopp i den knøttlille Kongeparken.

På Tjøtta har det vært fast bosetning i svært lang tid. Sitat fra snl.no:

Hovedbygningen på Tjøtta gård ble oppført i 1873.

---

Hovedbygningen huset i årevis Tjøtta Gjestegård, før eierene måtte legge inn årene høsten 2009. I dag er det Bioforsk Nord Tjøtta som holder til her, og virksomheten har en betydelig spennvidde. Sitat fra bioforsk.no:

Tjøtta kirke er ei steinkirke fra 1851.

---

Jeg hilste på et ungt par fra Østlandet, før jeg tok en titt på bautaen over Øyvind Skaldespiller frampå kirkebakken.

Fra kirka har man god utsikt utover mesteparten av den flate øya, med havet og fjerne kystfjell som kulisser i bakgrunnen.

Minnebauta over Øyvind Finsson Skaldespiller, som for øvrig benevnes i Norges nasjonalsang.

---

Bautaer er det flere av på øya. I nærheten av hovedbygningen står en ganske liten bauta, som i sagnet om Nordlandsfjellene kalles “Lekamøyas baksthelle og kjevle”. Der er det også plassert ei info-tavle med teksten:

Den mest kjente av bautaene, “Lekamøyas spø”, var den neste severdigheten på programmet, når jeg nå satte kursen mot Leikenga noen hundre meter nordøst for kirka, langs Fotefar mot nord-stien. Spøet stod godt synlig som et bautaenes svar på Det skjeve tårn i Pisa i utkanten av enga.

Det såkalte “Lekamøyas spø” er i virkeligheten en bauta fra jernalderen.

---

Nå var det på høy tid å komme seg opp i høyden og få litt utsikt! Selv om Tjøtta i all hovedsak er ei relativt flat jordbruksøy, så utgjør den 77 m høye Kalvberghaugen et aldri så lite unntak. Et lite skilt med innskriften “natursti” pekte rett oppover lia fra Leikenga, og jeg fant ut at jeg ville følge denne. I begynnelsen var det trappetinn av trestokker oppover, men snart flatet terrenget ut og jeg kom inn i skog. Langs stien var det satt opp små info-skilt om forskjellige treslag som bergfuru, hassel og osp.

Idet jeg nærmet meg toppen av Kalvberghaugen ble jeg vitne til ei elgku med kalv springe forbi. Å se elg ute på øyene er ikke spesielt uvanlig, men like fullt et flott syn. Toppen hadde en staselig varde, men dessverre ingen bok. Utsikten var det ingenting å si på. Her var det fri sikt i alle himmelretninger, men et lite skår i gleden var det at jeg ikke kunne se selve tettstedet. Dermed gikk jeg et stykke videre til ei minnestøtte av et eller annet slag. Herfra så jeg rett ned mot bebyggelsen.

Tjøttas høyeste punkt.

---

Dagene er korte nå på høsten, og dagslyset var definitivt iferd med å ebbe ut. Fortsatt var det mye å se, men jeg innså at jeg ikke kunne rekke over alt i dag. Gikk nedover mot Leikenga igjen, men i en slakere bue enn den bratte naturstien. Fra Leikenga fulgte jeg Fotefar-stien videre mot den restaurerte husmannsplassen “Rebekkastua”. Sola var gått ned, og det begynte allerede å bli skjømt. Etter få minutters vandring så jeg stua. Den var godt vedlikeholdt, og jeg gikk inn en tur.

I dag står stua åpen for turgåere. Så i hytteboka at plassen hadde hatt sporadiske besøk. Jeg skrev meg opp, før jeg gikk videre.

Husmannsplassen Rebekkastua står åpen for turgåere.

---

Fugletitterhytta ved Ostjønna naturreservat var neste punkt på lista over attraksjoner på Tjøtta. Etter å ha gått i kanten av en åker – fortsatt langs Fotefar-stien – kom den til syne oppå en liten høyde. Utenfor var det plassert ei enorm info-tavle med plansjer av en lang rekke fuglearter som er vanlige å se her. Ostjønna består av brakkvann (blanding av saltvann og ferskvann) og er omgitt av kulturmark. Utdrag fra teksten som omhandler verneinteressene:

Gikk over ei lita bru og videre langs Fotefar-stien i kanten av åkeren, helt til jeg kom på kystriksveien igjen. Det var nå blitt så mørkt at det bare var å glemme å besøke en av Tjøttas største severdigheter, Gullhaugen – en ansamling av flerfoldige, til dels store gravhauger fra vikingtida. Det fikk så være. De tre kilometerne tilbake mot bilen, lengst nord på øya, gikk jeg i stummende mørke langs veien. En interessant og opplevelsesrik tur rundt Tjøtta var kommet til ende.

  Bilder uten tekst fra rundturen på Tjøtta (75 stk.)