Tjøtta

Tur nr. 429 / 14. oktober 2012

stjernestjernestjerne

  • Start: 12:50 (Sundåla)
  • Framme: 15:50 (moloen) / 17:20 (Kalvberghaugen)  
  • Tilbake: 19:25
  • Starttemp.: + 6°C
  • Vær: Lettskyet / sol. Noe vind.

I Håreks rike

Maktsentrum i jernalderen, høvdingsete i vikingtida, kirkegods, krongods, adelsete, Nord-Norges største gård og et av verdenshistoriens mest katastrofale skipsforlis – den relativt lille og flate øya Tjøtta, midt på Helgelandskysten, har i sannhet en rik og sammensatt historie.

Denne vakre oktoberdagen skulle jeg endelig få ta øya og dens severdigheter nærmere i øyesyn. Å få med seg samtlige attraksjoner ville bli en tilnærmet umulig oppgave på kun en dag, men å bli litt mer kjent med øya hadde jeg god tro på.

Etter at bilen var parkert ved Sundåla (sundet mellom Offersøya og Tjøtta) og innholdet i matpakken konsumert, var jeg klar til å legge i vei sørover langs Tjøttas vestside. Jeg vurderte litt fram og tilbake om jeg skulle ta med sekk eller ikke, men konkluderte med at jeg ikke hadde bruk for sekken de fem – seks timene turen rundt øya ville vare. Noen karer holdt på å dra i land en fritidsbåt idet jeg tok fatt på dagens vandring, som først tok meg opp på et lite utsiktspunkt rett ovenfor parkeringsplassen.

Bilen er parkert ved sundet mellom Offersøya og Tjøtta, og jeg er klar for å utforske Tjøtta til fots.


Planen var å mer eller mindre følge fjæra sørover, runde sørsida av øya, begi meg inn i tettstedet, der jeg bl.a. ville legge turen forbi Tjøtta gård og kirke. Fra kirka ville jeg følge Fotefar mot nord-stien mot Leikenga, der jernalderbautaen “Lekamøyas spø” skulle befinne seg, bestige Tjøttas høyeste punkt (77 moh.), for deretter å følge Fotefar-stien videre langs “innersida” av øya, og til slutt gå kystriksveien tilbake mot utgangspunktet, lengst nord på Tjøtta. Ruta var nøye planlagt, og nå skulle den testes ut.

Fra utsiktspunktet, Kalvholmen (19 moh.), la jeg turen over noen jorder der det beitet sau, og etter en drøy km var jeg ved skipsleia. Nå var jeg spent på hvordan det var å følge fjæra. Var det steinete, var det kratt og høyt gress, og ikke minst – nådde sitkagrana helt ned mot havet? Heldigvis var det ingen grunn til bekymring – terrenget viste seg særdeles lettgått, og det var til og med antydning til sti. På vei sørover kom de velkjente profilene til Vega og Søla til syne ute i havet mot sørvest.

Landskapet viser seg særdeles fint og flatt langs Tjøttas vestside.


I tettstedet Tjøtta, sør på øya med samme navn, hadde jeg vært utallige ganger. Jeg hadde i tillegg brukt stedet som utgangspunkt for båtturer til omkringliggende øyer (Mindlandet, Rødøya og Skålvær), samt båtturer innover Visten for å gå i Lomsdal-Visten nasjonalpark. Å legge en tur til selve Tjøtta-øya hadde imidlertid vært en nokså fjern tanke inntil ganske nylig. Men her jeg nå gikk, med havet på min høyre side, angret jeg ikke på valget.

Jeg nærmet meg nå krigskirkegården, eller Tjøtta internasjonale krigskirkegård, som er det offisielle navnet. Intet mindre enn nærmere 9.000 mennesker ligger begravet her – adskillig flere enn dagens innbyggertall i Alstahaug kommune, inkludert småbyen Sandnessjøen. Fjæra ble midlertidig forlatt, før jeg et par minutter seinere tok meg inn på gravlunden. Selv om sola skinte og naturen var flott i sine flammende høstfarger, så var det unektelig en litt dyster atmosfære som rådet inne på krigskirkegården.

På krigskirkegården ligger ca. 9.000 falne og forulykkede begravet, bl.a. i en fellesgrav med 6.725 døde.


Egentlig er det snakk om to kirkegårder som ligger rett ved siden av hverandre. De fleste sovjetiske soldater (allierte) som falt i Nord-Norge under andre verdenskrig, ble i etterkrigsårene (etter den kalde krigens inntreden) flyttet fra vanlige kirkegårder til ett og samme sted, nemlig hit til Tjøtta. Myndighetenes begrunnelse for denne beslutningen var at man da ville ha bedre oppsyn med besøkende fra Sovjetunionen, som på denne tida ble ansett som potensielle spioner (kilde: wikipedia).

Den andre delen av krigskirkegården består av omkomne etter Rigel-katastrofen. Fangeskipet Rigel var på vei sørover, da det ble bombet av britiske fly utenfor Tjøtta mot slutten av krigen. Fangene, som i all hovedsak var russere, men også polakker, jugoslaver, nordmenn og tyske dessertører, skulle fraktes til Akershus fengsel av den tyske okkupasjonsmakten da den katastrofale feilbombingen inntraff. Hendelsen medførte et tap på over 2.500 menneskeliv (kilder: snl.no og wikipedia).

Rigel-katastrofen utenfor Tjøtta er en av verdenshistoriens verste, og det utbrente skipsvraket lå synlig til ca. 1970.


Tilbake i fjæresteinene fortsatte jeg turen sørover. Allerede før jeg besøkte krigskirkegården hadde jeg møtt på et ungt par, og nå kom en godt voksen kar gående. Han var her fra Tjøtta og mente det fint lot seg gjøre å følge yttersida av øya helt rundt mot fergeleiet. Jeg passerte Gångstøa, der det i tidligere tider foregikk en hektisk aktivitet rettet mot havet, uten at jeg kunne se spor etter dette i dag. En ivrig hund som tilhørte en familie som satt og grillet, begynte å følge etter meg – før den omsider snudde.

Terrenget ble mer knausete lenger sør, og jeg la ruta noe høyere over havet. Det var likevel helt uproblematisk å ta seg fram. To små steinansamlinger omgitt av gress, muligens gravrøyser (se bilde), ble passert, før jeg satte meg ned på toppen av en haug. Herfra hadde jeg en strålende utsikt både innover øya mot kirka og Kalvberghaugen (Tjøttas høyeste punkt) og mot leia, der et hurtigruteskip kom seilende. I sør kom bl.a. Høyholmstindan og Hamnøya til syne.

Flott utsikt østover mot Tjøtta kirke og Kalvberghaugen.


Jeg kom nå til sørenden av øya, og terrenget flatet ut igjen. Helt siden starten ved Sundåla hadde jeg gått sørover, men herfra fortsatte ferden østover og innover mot bygda. Igjen kunne jeg gå i fjæra, da det var langgrunt et godt stykke utover. Også her i området var folk ute og luftet seg. Tydelig at det var søndag i dag.

Før jeg kom inn til bebyggelsen måtte et noe berglendt område passeres, men det bød ikke på problemer. Kystfuruskogen som vokste her var flott, i motsetning til sitkagrana lenger nord.

Mot Vega.


Hamnøya i Vevelstad og Torghatten (t.h.) kommer til syne i sør. 


Langs sørsida av øya blir terrenget etter hvert mer berglendt.


Det blåste opp en del. Sola begynte dessuten å få et litt mer rødlig skjær etter hvert som den kom lavere på himmelen. Spesielt Rødøyfjellet på den såkalte “helleristningsøya” i øst, som jeg for øvrig besøkte i fjor, fikk en rødmende farge. Nå hadde jeg kun et par timer på meg før mørket kom sigende.

Ganske snart var jeg inne mellom hus, hager og folk, og jeg besluttet å gå ytterst utpå moloen til noen benker for å ta en titt på kartet og gjennomgå ruta for den siste delen av turen.

Moloen og småbåthavna.


En svipptur bort til øyas største vann, Storvatnet, stod først på programmet. På veien dit gikk jeg bl.a. forbi den staselige gammelskolen, som i dag er husvære for Tjøtta bygdesamling, før jeg passerte nok en gravlund. Det var en fin liten tur langs gode veier, men selve Storvatnet var en skuffelse ettersom krattskogen ned mot vatnet sperret kraftig for utsikten. Jeg snudde på hælen og satte kursen mot den gamle hovedbygningen på Tjøtta gård, etter en kort stopp i den knøttlille Kongeparken.

På Tjøtta har det vært fast bosetning i svært lang tid. Sitat fra snl.no:

På Tjøtta lå en av de største og eldste jernaldergårdene i Nord-Norge, og knapt noe sted i landsdelen er så mange fornminner bevart på et begrenset område.

I vikingtida bodde høvdingen Hårek fra Tjøtta (ca 965 – 1036) på gården, kjent fra sagalitteraturen. Hårek var lendmann under de norske kongene Olav Tryggvason og Olav Haraldsson (“Olav den hellige”), og en sentral aktør i slaget på Stiklestad, der sistnevnte konge falt.

Hovedbygningen på Tjøtta gård ble oppført i 1873.


Hårek var for øvrig sønn av skalden Øyvind Finsson Skaldespiller, Norges siste større hirdskald, og kjent for kvadene Hákonarmál og Háleygjatal. Tjøtta gård ble seinere kirkegods, krongods og embetsgård for fogdene, før den ble kjøpt opp av velstående familier. Mellom 1767 og 1929 var gården i Brodtkorb-familiens eie, men etter at gården gikk konkurs kom staten inn som eier. Fra da av ble gården stasjon for bl.a. planteforskning (kilder: store norske leksikon  og wikipedia).

Hovedbygningen huset i årevis Tjøtta Gjestegård, før eierene måtte legge inn årene høsten 2009. I dag er det Bioforsk Nord Tjøtta som holder til her, og virksomheten har en betydelig spennvidde. Sitat fra bioforsk.no:

I Bioforsk Nord har avdelinga på Tjøtta fått eit særleg ansvar for fagseksjonen “Miljø og utmark” som blant anna arbeider med førebyggjande tiltak mot rovdyrskadar. Forskarane ved avdelinga har også oppgåver knytte til naturbasert reiseliv, matkvalitet, kulturlandskap og økologisk landbruk.

Tjøtta kirke er ei steinkirke fra 1851.


Litt bortenfor hovedbygningen ligger Tjøtta kirke. Dagens kirke er ikke eldre enn fra 1851, men det har sannsynligvis vært kirke på stedet i over 1.000 år, da Hårek skal ha latt seg døpe i en lokal kirke i 999. Før den tid kan det ha vært et hedensk gudehov her. I hvert fall ble det under oppføringen av den nåværende kirka funnet store lag av rundtømmer under bakken (kilde: wikipedia).

Jeg hilste på et ungt par fra Østlandet, før jeg tok en titt på bautaen over Øyvind Skaldespiller frampå kirkebakken.

Fra kirka har man god utsikt utover mesteparten av den flate øya, med havet og fjerne kystfjell som kulisser i bakgrunnen.

Navnet Tjøtta (norrønt Þjótta) er ikke sikkert tolket, men kan komme av þjó (den tykkeste delen av låret). Det henspiller i såfall på øyas utseende. Navnet kan også komme av Þjóð (folk, nasjon), med betydningen “øya der folket holder til.” Tjøtta var et tidlig maktsentrum, men som nevnt er ingen av navnetolkningene sikre.

Minnebauta over Øyvind Finsson Skaldespiller, som for øvrig benevnes i Norges nasjonalsang.


Bautaer er det flere av på øya. I nærheten av hovedbygningen står en ganske liten bauta, som i sagnet om Nordlandsfjellene kalles “Lekamøyas baksthelle og kjevle”. Der er det også plassert ei info-tavle med teksten:

Bautasteiner er som oftest fra eldre jernalder, (500 f.Kr. – 550 e.Kr.) og ble vanligvis reist i forbindelse med graver. De kan også være reist uten tilhørende grav, kanskje som et minne over en som aldri kom tilbake. Bautasteinene her er de siste restene av et ødelagt gravfelt. Et gjennomgående trekk ved gravminner er at de vanligvis ligger ved ferdselsveier og signaliserer eiendomsgrenser. Ofte ligger de på høye punkter langs skipsleia, eller som her ved vegen ned til sjøen. De lokale navnene på bautaene stammer fra sagnet om De syv søstre.

Den mest kjente av bautaene, “Lekamøyas spø”, var den neste severdigheten på programmet, når jeg nå satte kursen mot Leikenga noen hundre meter nordøst for kirka, langs Fotefar mot nord-stien. Spøet stod godt synlig som et bautaenes svar på Det skjeve tårn i Pisa i utkanten av enga.

Det såkalte “Lekamøyas spø” er i virkeligheten en bauta fra jernalderen.


Nå var det på høy tid å komme seg opp i høyden og få litt utsikt! Selv om Tjøtta i all hovedsak er ei relativt flat jordbruksøy, så utgjør den 77 m høye Kalvberghaugen et aldri så lite unntak. Et lite skilt med innskriften “natursti” pekte rett oppover lia fra Leikenga, og jeg fant ut at jeg ville følge denne. I begynnelsen var det trappetinn av trestokker oppover, men snart flatet terrenget ut og jeg kom inn i skog. Langs stien var det satt opp små info-skilt om forskjellige treslag som bergfuru, hassel og osp.

Idet jeg nærmet meg toppen av Kalvberghaugen ble jeg vitne til ei elgku med kalv springe forbi. Å se elg ute på øyene er ikke spesielt uvanlig, men like fullt et flott syn. Toppen hadde en staselig varde, men dessverre ingen bok. Utsikten var det ingenting å si på. Her var det fri sikt i alle himmelretninger, men et lite skår i gleden var det at jeg ikke kunne se selve tettstedet. Dermed gikk jeg et stykke videre til ei minnestøtte av et eller annet slag. Herfra så jeg rett ned mot bebyggelsen.

Tjøttas høyeste punkt.


Dagene er korte nå på høsten, og dagslyset var definitivt iferd med å ebbe ut. Fortsatt var det mye å se, men jeg innså at jeg ikke kunne rekke over alt i dag. Gikk nedover mot Leikenga igjen, men i en slakere bue enn den bratte naturstien. Fra Leikenga fulgte jeg Fotefar-stien videre mot den restaurerte husmannsplassen “Rebekkastua”. Sola var gått ned, og det begynte allerede å bli skjømt. Etter få minutters vandring så jeg stua. Den var godt vedlikeholdt, og jeg gikk inn en tur.

Den gamle husmannsplassen under storgården Tjøtta ble oppført rundt 1750. Opprinnelig stod stua på gården Hamnes på Alsta, men ble flyttet hit rundt 1850. At det var et markant klasseskille mellom husmenn og herskap er Rebekkastua et godt eksempel på. Navnet stammer for øvrig fra den siste brukeren, Rebekka Larsen, som ei tid drev uoffisiell kafé her (kilde: info-tavla på stedet).

I dag står stua åpen for turgåere. Så i hytteboka at plassen hadde hatt sporadiske besøk. Jeg skrev meg opp, før jeg gikk videre.

Husmannsplassen Rebekkastua står åpen for turgåere.


Fugletitterhytta ved Ostjønna naturreservat var neste punkt på lista over attraksjoner på Tjøtta. Etter å ha gått i kanten av en åker – fortsatt langs Fotefar-stien – kom den til syne oppå en liten høyde. Utenfor var det plassert ei enorm info-tavle med plansjer av en lang rekke fuglearter som er vanlige å se her. Ostjønna består av brakkvann (blanding av saltvann og ferskvann) og er omgitt av kulturmark. Utdrag fra teksten som omhandler verneinteressene:

Fuglefaunaen i Ostjønna er usedvanlig rik både med hensyn til arts- og individantall. Foruten å ha en stor bestand av relativt vanlig forekommende våtmarksfugl, i hovedsak ender, har det vist seg at Ostjønna også har en viktig funksjon for en lang rekke sjeldne og kravfulle fuglearter (kilde: miljostatus.no)

Gikk over ei lita bru og videre langs Fotefar-stien i kanten av åkeren, helt til jeg kom på kystriksveien igjen. Det var nå blitt så mørkt at det bare var å glemme å besøke en av Tjøttas største severdigheter, Gullhaugen – en ansamling av flerfoldige, til dels store gravhauger fra vikingtida. Det fikk så være. De tre kilometerne tilbake mot bilen, lengst nord på øya, gikk jeg i stummende mørke langs veien. En interessant og opplevelsesrik tur rundt Tjøtta var kommet til ende.

  Bilder uten tekst fra rundturen på Tjøtta (75 stk.)

You may also like...