Kvannfjellet

Tur nr. 430 / 24. desember 2012

stjernestjerne

  • Start: 10:25
  • Framme: 12:55
  • Tilbake: 15:20
  • Starttemp.: – 6°C
  • Vær: Overskyet. Sterk vind.

Til fots i fjellet – på julaften

For ganske nøyaktig ett år siden hadde jeg konkrete planer om å ta meg til topps på Kvannfjellet. Jeg kjørte da også til Majavatn, men presterte å sette fast bilen da jeg skulle ta meg inn på den ubrøytede veien til Tomasvatnet. Dermed ble det tur langs Vestersidveien over Finnsåsen ved Grane i stedet. Men det var den gang! Nå – ett år seinere, nærmere bestemt julaften 2012, var jeg parat til et nytt forsøk. I år var det ikke snakk om å sette seg fast i laussnøen. Tvert imot – det var nesten ikke snø i terrenget!

Fra Tomasvassveien tok jeg meg oppover den furu- og granbevokste lia i nord. Selv om den fysiske formen ikke var helt på topp, føltes det likevel godt å være på tur igjen. Det tok ikke lange stunda før jeg var på snaufjellet, og en varde kom til syne.

Det tar ikke lang tid før jeg befinner meg på snaufjellet. Utsikt mot Majavatnet i sørvest.


Utsikten begynte allerede nå å gjøre seg gjeldenede – særlig mot Majavatnet og Tomasvatnet, men det blåste noe infernalsk, så dunjakke, lue og vindvotter måtte på. Kvannfjellet har form som en langstrakt åsrygg, og strekker seg ei drøy halvmil mot nord – med Sæterdalen på østsida og Bjortjønnmyrene på vestsida. Her oppe ved varden hadde jeg gjort unna de verste brattene. Videre var det bare å følge ryggen nordover. Likevel var jeg spent på snø- og isforholdene bortetter ryggen.

Fjellryggen videre nordover.


Frykten viste seg ubegrunnet. Det var nesten ikke is i det hele tatt, og det lille av snø som fantes var akkurat passe hard skare som var god å gå på. Glatt var den i hvert fall ikke. Ellers var det mye nakent berg. Midtveis på ryggen, rundt høyde 640, var det et lite parti med litt lausere snø, men dette var unntaket. I bunn og grunn var det enkelt å ta seg fram bortover fjellryggen, tross sterk vind fra søraust. Rundt klokka 12 viste sola seg, og skapte et fint gjenskinn på den speilblanke isen på Tomasvatnet.

Selv om det blåser svært så friskt viser terrenget seg lettgått.


På bar bakke.


Jeg ser meg tilbake. Tomasvatnet (t.v.) og en liten flik av Majavatnet (t.h.).


Midt på dagen viser den lave vintersola seg i sør, og skaper et vakkert gjenskinn i isen på Tomasvatnet.


Nordklumpen, lengst nord på Kvannfjellet, kommer til syne. 


Utsikt mot øst: Sæterdalen rett nedenfor, Sløkskardet og Kuklumpen.


Sæterdalen og Sæterfjellet.


Det er et stemningsfullt lys i fjellet denne julaftenen. 


Nordklumpen – den høyeste fjellknausen på det langstrakte Kvannfjellet kom stadig nærmere, og denne var naturlig nok målet for turen. Jeg var spent på utsikten nordover, da fjelltoppen ligger i enden av den flere mil lange Fiplingdalen.

Snart var jeg ved varden, og kunne se de to Fiplingvatna foran meg. Det var selvsagt et flott skue, men dessverre var det veldig grått og skyete i nord, og så veldig langt så jeg ikke. På en klarværsdag ville jeg sett Okstindan i enden av Fiplingdalen, så jeg må tilbake hit opp!

Jeg nærmer meg Nordklumpen.


702 moh. – det høyeste punktet på Kvannfjellet.


Nok et tilbakeblikk.


Mot nord ligger de to Fiplingvatna.


Hit må jeg tilbake en klarværsdag!


Jeg vurderte å gå ned mot sørenden av øvre Fiplingvatnet, for så å gå Villmarksveien og E6 tilbake. Men det ville blitt en urimelig lang omvei med flere kilometers ekstra gange, så jeg valgte å følge ryggen av Kvannfjellet tilbake igjen.

I lia ned mot Tomasvassveien begynte det så smått å bli skumt, og dette lille partiet skulle faktisk vise seg å bli den mest utfordrende delen av turen. Jeg trynet hele to ganger pga. noe is, men kom meg til slutt ned til veien. Noen få timer seinere kunne juleribba og akevitten inntas i andektighet.

You may also like...