# 478 • 15. – 17. juli 2015

Dag 1 (av 3):

I måsens rike

Egentlig var det et helt annet sted vi hadde tenkt oss på tur disse første feriedagene, men da været var av det ustabile slaget, begynte tvilen å gnage. Et mer tilgjengelig turmål var nok å foretrekke, og i løpet av noen seine kveldstimer hadde jeg et opplegg klart. Under en tur i Bodøsjøen neste dag overleverte jeg Helle et utkast til reiseplan, og opplegget falt heldigvis i smak. Dermed var det klart – vi skulle til Helligvær! Jeg hadde dessuten gjort avtale med en kar der ute om en guidet båttur mellom øyene.

En times båttur etter at vi la ut fra Bodø med MS Ofoten, klappet vi til kai på Sørvær – “hovedstaden” i Helligvær, vel 25 km ute i Vestfjorden. Greit å vite at det var dagligvarebutikk her. Etter å ha fått fylt opp dunkene våre med vann på fiskebruket, akslet vi på sekkene og la i vei langs grusveien nordover.

Med “MS Ofoten” ankommer vi Helligvær.

---

Lokalbutikken ligger strategisk til i havna.

---

Vi hadde unødvendig mye å drasse på, men det fikk bare stå sin prøve. Så veldig langt var det uansett ikke å gå. I og med at det skal finnes bare et par biler på øya, regnet vi ikke med den helt store trafikken langs veien, noe som viste seg å stemme.

Det ble litt leting etter en egnet teltplass, men til slutt fant vi et akseptabelt sted, nord på den lille øya. Dermed var det bare å få opp huset og stelle i stand et varmt måltid. Måsen holdt et svare leven, og den holdt det gående til langt utpå kvelden.

Vi finner til slutt en grei plass å sette opp teltet.

---

I og med at vi ikke hadde noen større ambisjoner for denne første kvelden, valgte Helle å ta en tidlig kveld. Jeg var egentlig av samme oppfatning, men ville først ta meg en tur til Buholmen like bortenfor teltplassen, som så ut som et fint utsiktspunkt med sine knappe 20 moh.

Buholmen er i dag landfast med resten av Sørvær, så det var en grei sak å komme seg dit. Til min overraskelse var det satt ut bord og benker her, og jeg satte meg ned og speidet utover øyriket. Bl.a. så jeg den hvitmalte Helligvær kirke på Storsørøya, knappe to km lenger nord. Ikke mange hadde skrevet seg opp i trimboka på stedet hittil i år. La for øvrig merke til beitende sau på ei av naboøyene. Tilbake ved teltet, var det bare å krype ned i soveposen. I morra skulle vi se oss om på Sørvær.

---

Dag 2 (av 3):

På hellig grunn

Navnet Helligvær skal visstnok komme av norrønt heilagr, ‘hellig’, muligens et minne om hedensk gudsdyrkelse (kilde: Store norske leksikon), så vi befant oss bokstavelig talt på hellig grunn. Av de vel 365 øyene, holmene og skjærene (like mange som det er dager i året) har fem fast bosetting. På hovedøya Sørvær bor rundt 90 av de 100 fastboende i Helligvær, og her finnes det – i tillegg til butikk – post, skole og fiskemottak. Et høyst levende samfunn, med andre ord (kilde: Wikipedia).

Planen var altså å gjøre oss litt bedre kjent med Sørvær i dag. Etter å ha tatt livet med ro i teltleiren og brukt god tid på frokost og kaffe, kom vi oss i gang. Tidlig på morgenen var det yr i lufta, men nå var det blitt tørt og fint igjen.

Vi fulgte grusveien nedover mot butikken i havna for å gjøre noen mindre innkjøp. Her fikk vi servert gratis kaffe, som ble inntatt på en benk utenfor – med is attåt. Vi fikk også vite at toalettene på Helligvær skole kunne benyttes av besøkende, noe som passet oss bra.

I havna. 

---

Helligvær skole.

---

Etter toalettbesøket, fortsatte vi langs veien gjennom bebyggelsen. Ved Helsehuset, ei stor, grå trebygning like ved veien, var det satt ut stoler og bord på en terrasse. Her arrangeres det lørdagskafé hver lørdag på sommeren – et prisverdig tiltak for både lokalbefolkningen, ferierende og besøkende. Hadde det vært lørdag i dag, og ikke torsdag, ville vi sikkert satt oss ned ei stund. Selv om det ikke var noe sommervarme å snakke om, var det likevel en fin dag på denne frodige øya.

Sørvær – en frodig flekk i Vestfjorden.

---

En blid kar kom trillende med en kasse jordbær bak oss, og vi kom i prat med ham. Det var Karstein, som var herfra. Vi slo følge oppover mot det gamle posthuset og gammelskolen. Karstein hadde mye på hjertet, pekte og forklarte. Ikke verst å få gratis guiding av en lokalkjent! De gamle nordlandshusene var både vakre og velstelte. I et av husene holdt det i perioder til en bygdebokforfatter som ellers bodde sørpå, ble vi fortalt.

Karstein har vært og handlet et parti jordbær, og frakter det hjem med Helligværs vanligste transportmiddel. 

---

Gamle nordlandshus er det mange av på Sørvær.

---

Ved det gamle posthuset og gammelskolen.

---

Helle og jeg får guiding gjennom den gamle bebyggelsen.

---

Midt i samtalen kom det plutselig en hane spankulerende. “Kom deg heim”, sa Karstein bryskt, hvorpå hanen snudde seg rundt og gikk igjen. Paradoksalt nok var det en økende bekymring for gjengroing her ute, noe som manglende husdyrbeite får ta en stor del av skylda for. I tillegg til en dose lokalhistorie fikk vi gode tips om hvor vi kunne gå videre. Bl.a. fortsatte det en sti mot en gapahuk der hvor veien sluttet. Vi takket for guidingen og skilte lag med den trivelige karen.

Ferden fortsetter langs en smal sti. 

---

Stien var grei å finne, men ikke særlig god å holde. Vi innså at vi hadde kommet ut av kurs i forhold til gapahuken, uten at det gjorde oss det grann. Det var uansett fint terreng å vandre i, og etter å ha gått langs et smalt sund, slo vi oss ned på et svaberg. Her ble det både kaffe og noe å bite i.

På tur i skjærgården.

---

Et snodig insekt.

---

Rosa roser.

---

På vei tilbake møtte vi på Karstein igjen, som syntes det var rart at vi ikke hadde funnet gapahuken. Men han tipset oss om en lavvo, nord på øya, som vi kunne ta inn i om været skulle slå seg vrangt. Vi fikk så ta en titt på arbeidsplassen hans – et enkeltmannsforetak innen fiskeribransjen. Deretter gikk vi opp i andre etasje, som han hadde vurdert å leie ut. Men grunnet byråkrati hadde dette bydd på problemer, så per dags dato fungerte det som pause- og matrom.

Her hadde Karstein samlet en del gamle gjenstander, bl.a. en lanterne fra den britiske hjelpekrysseren HMS India, som i 1915 ble senket av en tysk u-båt utenfor Helligvær – for ganske nøyaktig 100 år siden altså.

Helsehuset, der det er kafé på lørdager, med skolen i bakgrunnen.

---

Karstein samler på gamle gjenstander med tilknytning til Helligvær.

---

Etter en innholdsrik vandring gjennom Sørvær, bar det nå tilbake til teltet og Baligryte. En byge med yr og duskregn kom feiende forbi, derfor ble kaffe avec’en inntatt i teltet. Fikk dessuten gjort mine sedvanlige notater fra dagens inntrykk og opplevelser, som grunnlag for en framtidig turrapport.

Utpå kvelden tok vi med oss litt saker og ting og gikk bortover til lavvoen. Inne var det naturlig nok mørkt, men klarte vi å få i stand et bål skulle det nok bli både lys og varme. Helt enkelt var det likevel ikke, selv med tilgjengelig brensel på utsida. De gamle materialrestene var fuktige og rå, men etter omhyggelig innsats fattet det i – og da brant det godt. Ut av sekken kom det mye godt, og det var stemningsfullt å sitte her ved bålet i lavvoen, på ei lita øy milevis ute i Vestfjorden.

På kvelden tar vi inn i denne lavvoen.

---

Bålkos.

---

Dag 3 (av 3): Vokkøy

Med stø kurs

Det hadde blåst opp i løpet av natta kunne jeg konstatere, da jeg fikk stablet meg på beina i ni-tida. Jeg hadde på forhånd inngått avtale om å være med MS Helligvær sin bygderute i dag – en båttur som ville ta oss mellom flere av øyene i været. Dessverre var ikke Helle like gira på denne båtturen som meg selv, så vi ble enige om at jeg skulle ta turen alene. Det er veldig greit at man er såpass fleksible med hverandre at det er rom for å gjøre det en føler for – uten å lage noen stor ståhei ut av det.

Etter en snartur innom toalettene på skolen, møtte jeg opp på havna litt før klokka ti, der båtfører Tor Inge var klar til å starte opp. MS Helligvær var en splitter ny hurtigbåt som ble tatt i bruk såpass nylig som i november i fjor, og selv om været var litt rufsete i dag, var det ikke verre enn at jeg gledet meg til å få se litt mer enn bare hovedøya Sørvær.

Båten var ikke akkurat full. Faktisk var det kun jeg som var passasjer på denne turen, i tillegg til en trønder som var under opplæring som båtfører.

Med “MS Helligvær” bærer det mellom en rekke øyer. 

---

Mannskapet holdt stø kurs mellom øyene, og på ferden mot Vokkøya – der jeg hadde avtalt å hoppe i land – var vi innom flere anløpssteder. Jeg fikk låne et kart over Helligvær for å kunne orientere meg, og Tor Inge kom også med diverse informasjon om de forskjellige stedene.

Et av anløpsstedene var Storsørøya, der Helligvær kirke befinner seg. Plasseringen av kirka er et kapittel for seg. Ifølge Karstein, som gav oss en historietime på Sørvær i går, er det ganske tilfeldig at kirka står der den står. Da bedehuset, som det den gang var, skulle bygges på slutten av 1800-tallet ble tømmeret og byggematerialene slengt i land på første og beste øy. Man skulle vel tro at de to mest befolkningsrike øyene, Sørvær eller Vokkøy var mest egnet som kirkested, men slik ble det altså ikke.

Neste anløp er Storsørøya.

---

Kirka på Storsørøya ble bygget som bedehus i 1899 og innviet som kapell i 1908.

---

Med stø kurs.

---

Et hus med sjel.

---

Endelig klappet vi til kai på Vokkøya, og jeg gikk i land. Jeg hadde en time og et kvarter til disposisjon, før MS Helligvær kom og plukket meg opp igjen. Det mente jeg var akkurat passe med tid til å få sett seg litt om.

Jeg går i land på Vokkøy, som jeg vil utforske til fots.

---

Tor Inge, som er fra nettopp denne øya, hadde tipset meg om et flott utsiktspunkt, og det var nettopp dit jeg hadde tenkt å sette kursen. Jeg begav meg langs grusveien, og kom ganske snart inn i et innbydende åkerlandskap med flere gamle nordlandshus. Ved veis ende, fortsatte jeg forbi et nydelig hvitmalt hus og oppover knausen like bakenfor huset. Ifølge kartet var dette et av Helligværs høyeste punkt, ragende 46 meter over havflata.

Grønt og frodig er det også på Helligværs største øy.

---

Veien snor seg mellom bygninger av forskjellig alder.

---

Jeg har kurs mot et utsiktspunkt jeg ble tipset om.

---

På toppen var det satt ut bord og benker. Dette passet meg bra, da jeg ennå ikke hadde spist frokost. Den ble av det usunne slaget – vafler med jordbærsyltetøy. Selv om det blåste friskt her oppe, nøt jeg likevel en vidstrakt utsikt. Hele Helligvær-arkipelet var synlig, innbefattet bebyggelsen på Sørvær. I nord og i vest var det hav så langt øyet kunne se. Brått får jeg se Lofotferga passere like utenfor der jeg sitter. Kanskje var det nettopp denne ferga Helle og jeg tok til Værøy tidligere i sommer?

En litt sein frokost inntas her oppe.

---

Vestfjorden i all sin velde.

---

Sørover mot Sørvær.

---

Litt av bebyggelsen på Vokkøy, sett fra oven.

---

Lofotferga passerer.

---

Det var på tide å komme seg ned fra Vokkøyberget, som denne fjellknausen heter, og rusle veistubben tilbake til kaia. Etter noen minutters venting i lag med et par andre sjeler, kom båten. Denne gangen var det flere som skulle i land her.

Tor Inge spurte hvordan jeg hadde hatt det, og jeg sa som sant var at Vokkøyberget var et fantastisk utsiktspunkt, tross sin lave høyde. I klarvær kan man visstnok se hele Lofotveggen og fjelløyene ytterst i Røst, samt Trænstaven nede på Helgelandskysten.

Vi la til kai i Sørvær og jeg takket for meg. Denne opplevelsesrike turen mellom øyene i Helligvær kostet meg den nette sum av kr 50,-, så en kan trygt si at det var verdt pengene. Før jeg gikk tilbake til teltet stakk jeg hodet inn på arbeidsplassen til Karstein, som hadde lovet å legge fram noen brosjyrer.

Havna i Sørvær.

---

Tilbake ved teltet ble det litt avslapping, før vi pakket i hop og gikk ned til havna. Vel ombord på MS Skogøy tok vi det nærmest for gitt at vi skulle få en bekvem tur inn mot Bodø – men den gang ei! Hurtigbåten satte i stedet kurs mot det knøttlille Givær, sørvest for Helligvær, og turen dit ble alt annet enn behagelig. Med full speed gjennom et opprørt hav, gjaldt det å holde seg fast i stolene. Baugen slo i vannet så det smalt, og sjøsprøyten stod oppetter vinduene. Hva var dette for et hastverk?

På Givær stod sikkert hele øyas befolkning på kaia da hurtigbåten kom inn, og gjorde seg klare for sitt hopp-i-havet-stunt. Innover mot Bodø ble det en langt roligere tur, men enkelte hadde allerede pådratt seg en viss grad av sjøsyke. Tross en røff avslutning, ble turen til Helligvær en flott opplevelse.