# 480 • 27. – 29. juli 2015

Dag 1 (av 3): Brasøya – Husværøya

Ut i øyan

Det regnet uavlatelig på hele kjøreturen fra Grane til Sandnessjøen, og jeg begynte å lure på hva det var jeg holdt på med. I dette været hadde jeg satt meg fore å sette kursen til havs! Til mitt forsvar så var værmeldinga god, og regnet var visst bare siste rest av et hissig lavtrykk. Framme på fergeleiet ved Søvik hadde det endelig sluttet å regne, og vel en time seinere hoppet jeg om bord i MF Herøysund – ei splitter ny og fin ferge jeg aldri tidligere hadde tatt.

“MF Herøysund”. 

---

Da vi klappet til kai ved Brasøy, sør i Herøy kommune, la jeg merke til et kjent ansikt i den første bilen som kjørte av ferga. Jeg heiv sekken på ryggen og begav meg langs den asfalterte veien – ut i øyan. Bilen hadde jeg ikke behov for, så den fikk stå igjen ved fergeleiet i Søvik. Det er noe eget med å oppleve et nytt landskap sakte, uten å rushe fortest mulig fra A til B med bil. Inntrykkene blir dypere, og ved å vandre er en mer var for omgivelsenes gradvise eller plutselige skiftninger.

Veien mellom fergekaia på Brasøya, via Prestøya og videre vestover til Husværøya er 4,2 km lang. Lenge var jeg ikke klar over at det eksisterte noen vei her, da den ikke var inntegnet på de papirkartene jeg disponerte.

Jeg tok meg over den flate Brasøya, før jeg passerte det smale Brasøysundet. Her var det butikk, la jeg merke til, i tillegg til mye annen bebyggelse. Videre slynget veien seg mellom små holmer og skjær, før Husværsundbrua tok meg over til Husværøya.

Brasøysundet mellom Brasøya og Prestøya.

---

Ved Brasøysundet er mye av bebyggelsen lokalisert.

---

Den drøyt fire km lange veien slynger seg mellom en rekke holmer utover skjærgården.

---

Utsikt sørover fra Husværsundbrua.

---

Etter en god vandring langs vei ankommer jeg Husværøya. 

---

Fra brua så jeg at også den lille Husværøya hadde en hel del bebyggelse. Ved den såkalte Zahl-hallen tok jeg meg en pause for å områ meg og sjekke kartet mht. teltplass. Det blåste en god del, men regnet jeg var belemret med tidligere på dagen var heldigvis borte. Jeg kom så i prat med en kar som fortalte at han nettopp var ferdig med å restaurere ei gammelt bygning. Han rådet meg til å følge ei turløype et stykke, til et lite vann, der det burde la seg gjøre å finne teltplass.

Veien videre. 

---

Utgangspunktet for turløypa var lett å finne, da det var satt opp skilt ved veien. Stien var noe utydelig, men likevel uproblematisk å holde. Ganske kjapt kom jeg til stedet jeg ble tipset om – ei lun og avsondret eng midt mellom to skogbevokste lier. Stedet tiltalte meg, selv om det var temmelig atypisk for skjærgårdsnaturen. Kun en liten flik av hav var å se et stykke bortenfor. At det var bord og benker her syntes jeg var greit, men viktigst var det at stedet lå i ly for vinden.

Et lunt sted.

---

Fasiliteter.

---

Jeg fant ut at før jeg gjorde noe som helst ville jeg følge stien videre oppover mot øyas høyeste punkt på 36 moh. Ganske så raskt ble jeg påminnet hvor jeg befant meg hen, da en enorm skjærgård åpenbarte seg i sør og vest. På toppen var det satt ut benk og trimboks, og jeg skrev meg selvsagt opp, som seg hør og bør. Jeg bestemte meg for å gå opp igjen til det flotte utsiktspunktet litt seinere på kvelden for å nyte et glass cognac eller tre.

Vel nede etter denne snarturen, traff jeg på ei dansk dame som jeg kom i prat med. Det viste seg at hun hadde bodd her i godt og vel ti år og at hun drev på med padling. Ikke overraskende, da området har ord på seg for å være et padleparadis. På øya finnes det dessuten et kajakksenter som er kjent over det ganske land i kajakkmiljøer.

Etter å ha satt opp teltet, ble det middag vha. et miniatyrstormkjøkken jeg hadde med. Og utpå kvelden tok jeg altså turen til topps igjen.

Ikke bare blåbær…

---

Med det samme jeg kom opp på Blåbærhåjen, som haugen heter, hadde jeg utsikt mot både De syv søstre i øst og Dønnmannen i nordøst. Men snart forsvant disse skikkelsene i skyene, da en ny porsjon ‘skitvær’ var under oppseiling fra sørvest. Dette var da ikke det meteorologene hadde meldt! Lufta ble fylt av yr og etter hvert duskregn, og det ble også en del blest. Det var likevel ikke verre enn at det fortsatt var trivelig å sitte her oppe, selv med litt småruskete vær rundt ørene.

Fra Blåbærhåjen ser jeg utover skjærgåeden.

---

Jeg beit meg merke i Skålvær kirke, ei drøy halvmil lenger sørøst, og tenkte tilbake på Skålværdagen for 15 år siden. Etter hvert ble både lysforholdene og sikten dårligere, men lenger vest i skjærgården så jeg lys fra bebyggelse. Det måtte være Sandvær. I nord syntes jeg at Øksningan hadde en litt spesiell profil herfra. Av dyreliv observerte jeg i løpet av dagen en del gås. Ruslet til slutt nedover mot teltet igjen i skumringa, og håpet på et noe bedre vær i morgen.

---

Dag 2 (av 3): Husværøya rundt

Som bestilt!

Etter en god natts søvn, våknet jeg opp til et strålende vær med sol og blå himmel. Dette var jo akkurat som bestilt! Det bebudete finværet var ankommet. Det blåste litt fremdeles, men adskillig mindre enn i natt. Dermed kunne jeg innta frokosten, bestående av brød med laks, på benkene bortenfor teltet.

I dag skulle Husværøya utforskes. Jeg tok med meg kamerabagen og labbet i vei de fem minuttene oppover mot Blåbærhåjen, der jeg allerede hadde vært to ganger før. Mens ruskeværet og halvmørket i går kveld begrenset utsikten betraktelig, fikk jeg et helt annet inntrykk nå. Kjente og kjære fjellformasjoner i horisontene som Vega, Søla, Sømna-fjellene, Høyholmstindan, Heilhornet, Søstrene, Dønnmannen, Vardøya, Hugltinden, Skorpa og Lovund var alle godt synlige fra den 36 m høye ‘håjen’.

Været viser seg fra sin beste side på vei langs turstien rundt Husværøya. 

---

Jeg konstaterte at flere turgåere hadde skrevet seg opp i boka siden jeg var her oppe i går kveld, og jeg møtte da også på folk langs stien videre nordover. Det ble snart klart at dette ikke var dagen for å gå i Gore-Tex-antrekk. Jeg burde gått i shorts.

Jonsokhåjen og Ørnøyhåjen – fine utsiktspunkter begge to – ble passert, før stien etter halvannen km svinget ned mot innersida av øya. Fra nå av kunne jeg følge vei gjennom bebyggelsen tilbake.

Nordover mot Herøy kommunes høyeste “fjell”, Vardøya (119 moh.). 

---

På tilbaketuren følger jeg innersida av øya gjennom bebyggelsen. 

---

Etter å ha gått langs en kjerrevei et stykke, ble det snart asfalt under føttene og både veikryss og gateskilt. Overraskende nok var det butikk også her på Husværøya (i tillegg til den jeg passerte ved Brasøysundet i går). Det passet meg utmerket, sånn at jeg fikk slukket tørsten i solsteiken.

Husværsundbrua sett fra nord, med Høyholmstindan i Vevelstad kneisende i bakgrunnen.

---

Gatelangs i Husvær.

---

Nå ville jeg prøve å lokalisere Havnomadens kajakksenter, og fikk en god beskrivelse fra et yngre par jeg møtte på. Kajakksenteret er et renovert fiskebruk, skreddersydd for kajakkentusiaster. Satte meg ned på en benk utenfor, da den danske damen jeg møtte i går kom gående.

Inge Skauen, som hun heter, hadde sammen med sin mann, Bent, drevet Havnomaden i ti år, men var nå – bokstavelig talt – i ferd med å legge inn årene. Med jobb som lege, i tillegg til denne virksomheten, ble det nesten ingen tid igjen til å dyrke den store lidenskapen – padling. Om tilbudet kommer til å bli videreført av andre, gjenstår å se. Inge reklamerte for øvrig for ei bok de hadde gitt ut – Åpen horisont – en bok om havpadling, som absolutt kunne vært interessant å lese.

Havnomadens kajakksenter er et kjærkomment tilbud for padleentusiaster fra nær og fjern.

---

Tilbake igjen ved teltet var det direkte herlig å få vrengt av seg turbuksa og skiftet til et mer bekvemt plagg, nemlig shorts. Stusset litt på en liten steinhaug som stakk opp av marka like ved benkene. Kunne det være ei grav fra før-kristen tid? For et utrenet øye kunne det nesten virke slik. Også en annen “steinansamling” var å finne i skogkanten, uten noe som helst stein rundt. Kanskje tok jeg feil, men en litt spennende tanke var det i hvert fall.

Jeg gikk ned til fjæra, der ei flytebrygge var dratt på land. La meg på rygg på denne og lot bare humla suse i godværet. Herfra var både Andalshatten og Hornstinden synlig nede i sørøst. På vei tilbake kom et rådyr byksende rett forbi teltet, før det fortsatte inn i krattskogen og oppover lia mot Blåbærhåjen.

Skjærgårdsidyll.

---

Egentlig hadde jeg tenkt å bare slappe av ei stund ved teltet, før planen var å følge en tursti over nok ei øy, nemlig Prestøya. Men i og med at det allerede var blitt såpass seint på dagen, og at begge butikkene nå var stengt, valgte jeg å utsette denne turen til i morgen. Det fristet i det hele tatt mer å bare ta livet med ro i og rundt teltleiren. Jeg registrerte at det var tilstrekkelig med ved å finne til et kveldsbål nede i fjæra, og jeg begynte så smått å samle sammen litt.

Været hadde vært godt i hele dag, men utover ettermiddagen stilnet også brisen. Det svake suset i ospeløvet forsvant, og vingesuset fra gjess som fløy forbi hørtes plutselig veldig tydelig. Mot kveld var det blitt fullstendig vindstille, og jeg bestemte meg for å rusle opp på Blåbærhåjen igjen – for fjerde gang! Utsikten var om mulig enda mer betagende nå i den lave kveldssola. Mest imponert ble jeg likevel av havet, som lå som et speil nå. Ikke en krusning var å se!

Fra Blåbærhåjen har jeg en strålende utsikt i de fleste himmelretninger.  Her sørvestover mot Vega og Søla. 

---

Noe mygg var å fornemme i den stillestående lufta, uten at det ble nevneverdig plagsomt. Mens jeg satt på benken og speidet utover den “uendelige” skjærgården, kom plutselig en fiskestim svømmende oppunder havflata – rett nedenfor haugen. Stimen kunne høres godt, der den beveget seg gjennom sundet. Kanskje var fisken på jakt etter mygg og insekt? I tillegg til annen fugl, la jeg merke til et par ryper som sprang bortetter marka.

Godvær i havgapet.

---

Østover mot Husværsundet og De syv søstre.

---

En motorbåt skjærer seg gjennom den blanke vannflata.

---

Som et speil.

---

I elleve-tida gikk jeg ned mot fjæra for å tenne opp et bål. Nå i slutten av juli begynner det å bli ganske mørkt rundt midnatt, så et bål ville nok lyse opp tilværelsen. Månen, som nærmet seg full, speilet seg i vannflata, og bidro i høyeste grad til å gjøre kvelden stemningsfull. Jeg rasket med meg litt mer ved, før fyrstikkeska ble hentet fram. Duggfall og noe rå ved til tross – det fattet i på første forsøk, og veden brant som bare det.

Den lille tjønna bak teltet er som et smykke denne vakre kvelden.

---

Månespeil.

---

Bål i fjæresteinene.

---

Dag 3 (av 3): Husværøya – Prestøya – Brasøya

Padleparadiset til fots

Tidlig på morgenen, før jeg hadde stått opp, hørte jeg et stort dyr trave forbi, og jeg spekulerte på om det kunne ha vært et rådyr igjen. Og da jeg stakk hodet ut av teltet, var det første som skjedde at en sju – åtte gjess som befant seg rett utenfor teltet skrek opp og tok til vingene!

En god del stod på programmet denne siste dagen i skjærgården. Bl.a. ville jeg gå to turstier på to forskjellige øyer, nemlig Prestøya og Brasøya. Etter frokost og kaffe pakket jeg sammen og dro. Mobilen var fri for strøm, dermed hadde jeg ikke klokke lenger. Jeg fikk bare prøve å klare meg uten.

Det var i grunnen godt å komme seg i gang, selv om sekken med både telt og andre nødvendigheter veide litt. Været var kanskje ikke like perfekt som i går kveld, men det var fortsatt shorts som gjaldt.

On the road again…

---

De drøyt fire kilometerne til fergeleiet gikk greit, der børa ble lempet av ryggen. Tilbake ved Brasøysundet – uten sekk – stakk jeg innom butikken for å kjøpe drikke og litt annet småsnadder. På baksida av butikken fantes en stor terrasse med massevis av bord og benker. Her satte jeg meg ned for å fortære dagens første is i ro og mak, med utsikt mot sundet. Tok en rask titt på kartet med de inntegnede stiene, før jeg gjorde meg klar til å gå videre.

Fra brua tar jeg et tilbakeblikk mot Husvær. 

---

Padleparadiset.

---

På en terrasse ved Brasøysundet tar jeg meg en rast.

---

Jeg tok fatt på den første turløypa – over Prestøya (og Risøya, som henger i hop med førstnevnte). Landskapet var overraskende variert, men lettgått hele veien. Ei trimbok ble signert, før jeg snudde.

Tilbaketuren førte meg over øyas høyeste punkt, Svarthåjen, 36 moh. – samme høyde som Blåbærhåjen på Husværøya. Herfra så jeg da også mot bebyggelsen på Husværøya, inkludert Havnomaden. Selv om det stod en gapahuk på toppen, ble det ingen lengre pause her.

Turstien over Prestøya byr på varierte synsinntrykk.

---

Gapahuken på toppen av Svarthåjen.

---

Fra Svarthåjen ser jeg vestover mot Husværøya, der jeg har hatt tilhold.

---

Det bar så nedover skogen mot veien. På nytt passerte jeg en steinansamling som jeg oppfattet som ei grav fra forhistorisk tid, selv om jeg ikke kan si dette med sikkerhet. Nede ved veien igjen var planen å besøke BrasøyGalleriet, som holder til i den nedlagte Prestøy skole like ved veien, og der billedkunstneren Tone Toft stiller ut sine arbeider. Men framme ved inngangsdøra var det bare å snu på hælen, da det viste seg at galleriet hadde stengt dørene for resten av sommeren.

Ei forhistorisk grav – eller ikke?

---

I den nedlagte Prestøy skole holder BrasøyGalleriet hus.

---

Fra BrasøyGalleriet bar det så langs veien tilbake til utgangspunktet ved Brasøysundet. Nå hadde jeg i tankene å få meg en kopp rykende varm kaffe og kanskje noe å bite i ved Kråkebollen kafé. Den var ikke stor, men du verden så koselig. Her fikk jeg kjøpt meg kaffe og varm eplekake med is attåt, som ble inntatt i fred og fordragelighet i leveggen på utsida. Jeg skal si det smakte! Hvert av bordene var for øvrig pyntet med et stort skjell. Originalt!

Det frister med en kopp kaffe.

---

En kafé med sjel.

---

Kafé Kråkebollen skuffer ikke.

---

Brasøy sjøcamping.

---

Tilbake ved fergeleiet, der jeg tidligere satte fra meg storsekken, ble jeg litt i tvil om hvor god tid jeg egentlig hadde før ferga kom. Mobilen var, som nevnt, tom for strøm og ergo kunne jeg ikke sjekke klokka. Men da en hurtigbåt la til, fikk jeg kontrollert anløpstidspunktet på rutetabellen.

Jeg begav meg nå langs turstien over Brasøya, som starter 50 m fra fergeleiet. Den viste seg noe mer utydelig enn ønskelig, men til gjengjeld var det et flatt og oversiktlig terreng å bevege seg i. Ved et fem meter høyt sjømerke lengst nord på øya kunne jeg nok en gang skrive meg opp i ei trimbok. Sau var å se både her og på Prestøya. En del skyer hadde skjult de høyeste kystfjellene på formiddagen, men utover dagen kom både De syv søstre, Dønnmannen og Høyholmstindan til syne.

Turstien fra fergeleiet og nordover den flate Brasøya ender ved dette sjømerket.

---

De syv søstre letter på sløret.

---

En minneverdig tur til Husvær og omkringliggende herligheter var kommet til ende. Det at en rekke mindre øyer er blitt knyttet sammen med en flere kilometer lang vei, har gjort at et nokså stort turområde er blitt tilgjengelig også for de av oss som ikke beveger oss på kjøl.