# 482 • 17. – 21. august 2015

Dag 1 (av 5): Semska – Namnlausdalen

I mitt rette element

Sommeren var her for fullt med sol, blå himmel og svært så behagelige temperaturer. Etter en mildt sagt begredelig sommer hittil med bare sporadiske glimt av finvær, var det jaggu på tide! Det gode været og de like gode prognosene for dagene framover måtte utnyttes til fulle.

Med fjorårets to mislykkede forsøk på Saltfjell-tur friskt i minne – det ene pga. manglende motivasjon og det andre pga. et makeløst tordenvær med det høyeste antall lynnedslag noen gang registrert i Norge, var jeg rede for å gjøre et nytt forsøk i år.

Vel oppe på Saltfjell-platået måtte jeg bare innse at jeg også i år slet med motivasjonen. Hvorfor vandre alene i det øde fjellet, når jeg heller kunne sosialisert meg og tatt noen forfriskende utepils sammen med gode kompiser i byen?

Den såkalte Annas plass på Saltfjell-platået har navn etter Saltfjellets “Grand Old Lady” – Anna Blåmoli.

---

Fornuften seiret heldigvis til slutt. Jeg spente på meg sekken og la i vei langs den T-merkede stien vestover fra E6. Det slake landskapet innover Namnlausdalen viste seg usedvanlig lettgått, sekken veide ikke så mye som fryktet og det var deilig å gå i shorts. Jeg ble i det hele tatt mer og mer overbevist om at jeg gjorde det rette. En bekymring hadde jeg dog. Soveposen som jeg vanligvis brukte hadde jeg klart å ødelegge glidelåsen på, slik at jeg ble nødt til å ty til en tynn sommersovepose.

 Til fjells. 

---

Godfølelsen kommer sigende på vei innover Namnlausdalen.

---

Lettgått terreng.

---

Jeg var tydeligvis ikke alene i fjellet. Tidlig på turen traff jeg et pensjonistpar, før et par med riktig så fjonge hatter kom meg i møte. Lenger inn i dalen kom jeg i prat med en tysker som drev på og etablerte leir i lag med døtrene sine. Det var en trivelig kar fra Bayern som hadde vært i området flere ganger tidligere – første gang for om lag 40 år siden i forbindelse med en militærøvelse. Etter den hyggelige praten fortsatte jeg ufortrødent. Tanken var å slå meg til ro så høyt oppe i dalen som mulig.

Ferden fortsetter innover dalen uten navn.

---

Landskapet flatet fullstendig ut og det var en drøm å vandre innover den vakre nasjonalparken. På dette tidspunktet kjente jeg bare en ren lykkefølelse. Jeg var i mitt rette element, og kunne ikke fatte at jeg i det hele tatt hadde tenkt tanken om å returnere til byen igjen, før jeg startet.

Ved en sildrende bekk fant jeg det betimelig å slå leir. Herfra hadde jeg et fint overblikk over det øverste partiet av Namnlausdalen og de mektige fjellene rundt.

I mitt rette element.

---

Etter å ha satt opp teltet, var det å gå i gang med middagen. Det fine og milde været fikk også mygga til å kjenne sin besøkelsestid. Den kjølige forsommeren har nok bidratt til å utsette klekkingen betraktelig. Men fint var det i fjellet okkesom – og mot natt ble det fullstendig vindstille.

Kveldsstemning i Saltfjellet. 

---

Jeg krøp ned i den tynne soveposen som jeg ikke hadde brukt på årevis, og håpet at natta ikke skulle bli for kald. Deretter var det å finne fram boka De usynlige av Roy Jacobsen, som jeg hadde blitt anbefalt – en roman om hverdagslivet på ei knøttlita øy i havgapet på Helgelandskysten tidlig på 1900-tallet.

---

Dag 2 (av 5): Ruovddevárre / Lønstinden

Nåla i høystakken

Det var herlig å stå opp til et fjellandskap badet i sol. Planen for dagen var først å bestige Ruovddevárre, en langstrakt rygg vest for teltplassen, for deretter å ta meg til topps på den navnløse topp 1376 og Lønstinden. Litt seinere på dagen ville jeg bryte leir og legge i vei sørover mot Semskdalen.

Ruovddevárre frister i vest.

---

Jeg begav meg vestover langs den T-merkede stien, som passerte like ovenfor teltplassen, før jeg tok av og fulgte ryggen oppover Ruovddevárre. Terrenget var fint hele veien oppover. Rumpetaska – som svært sjelden er med på tur – var fin å ha. Kun ei drikkeflaske og en pakke havrekjeks hadde jeg med meg, i tillegg til kamerabagen. Solkrem hadde jeg imidlertid ikke greid å få med meg til Saltfjellet. På ei snøfonn skremmer jeg plutselig opp en flokk rein, før de springer i skjul.

Denne forsamlingen stusser nok litt på det tobeinte vesenet som kommer gående.

---

Jeg nærmer meg toppunktet.

---

En knøttliten varde møtte meg på toppen av Ruovddevárre (1294 moh.). I finværet hadde jeg en strålende utsikt i alle retninger, fra Okstindan i sør til Børvasstindan i nord. I sør ruvet det over 1500 m høye Semskfjellet, mens jeg i nord hadde den nesten like høye Lønstinden, som jeg også hadde et håp om å bestige. Jeg så dessuten søre Bjøllåvatnet, der jeg hadde teltleir i 2011. For øvrig var dette kun min andre lengre tur i Saltfjellet. Til sammenligning har jeg 13 langturer i Børgefjellet på baken.

 Semskfjellet (1531 moh.) i sørøst er blant de høyeste toppene i det vidstrakte Saltfjellet.

---

Det bar så nedover Ruovddevárre igjen, før jeg satte kursen tvers over Raudiskardet og oppover fjellsida mot Lønstinden. Så at en gjeng på fem personer med full utrustning kom vandrende langs stien fra vest. Mulig at det fortonet seg rart for dem at jeg kom gående på tvers av skardet og fortsatte oppover fjellsida på nordsida. Noen minutter seinere så jeg imidlertid at følget hadde foretatt lettelser i antrekket og staket ut samme kurs som meg selv – mot Lønstinden.

Terrenget var røffere enn hva tilfellet var oppover Ruovddevárre, med mye stein. Men jeg fikk da snirklet meg oppover, kun avbrutt av små drikkepauser. Kragen på skjorta hadde jeg brettet opp, i et forsøk på å beskytte den tynne huden i hals og nakke for den ubarmhjertige sola.

Utsikt fra Ruovddevárre mot sør. Den langstrakte Bjøllådalen kan fornemmes med Okstindan i det fjerne.

---

Topp 1376, vest for Lønstinden, har svært lav primærfaktor og kan vel neppe regnes som en selvstendig tind. I virkeligheten er det enden på Lønstindens vestrygg. Jeg ville likevel ta meg opp dit, da toppen utgjør et signifikant høydepunkt på Ranas kommunegrense.

“Tabben” var imidlertid at jeg var så fokusert på å ta meg oppover at jeg blingset på den formløse topp 1376. Jeg var allerede på god vei oppover mot Lønstinden – og å snu var et ikke-tema.

Med ett oppdager jeg at kamerabagen er borte! Jeg må ha satt den fra meg i steinura et sted, under en drikkepause. Fortvilelsen er til å ta og føle på. Å finne igjen den lille bagen i den enorme steinura er vel som å finne den berømte nåla i høystakken – tilnærmet umulig! Jeg bestemmer meg uansett for å bestige Lønstinden, og heller prøve å lete etter kamerabagen på tur nedover. Tanken om å fortsette til Semskdalen allerede i ettermiddag er forresten bare å glemme, innser jeg.

Mot søre Bjøllåvatnet sett fra Ruovddevárre.

---

Kun et halvt minutt etter at jeg hadde kommet meg til topps, kom den første av følget på fem opp. Vedkommende forteller at de er studenter ved universitetet i Oulu, Finland, og at de har hatt tilhold i Saltfjellet i nærmere en uke. Fortsatt har de noen dager igjen før de må vende tilbake.

På vei nedover hilste jeg på resten av finnene. Jeg hadde et ørlite håp om å finne igjen kamerabagen, selv om fornuften tilsa at det var svært lite sannsynlig. En ting var et tapt kamera, men at jeg skulle sitte igjen uten bilder fra turen var like ille å tenke på. Man skulle jo vært synsk, tenkte jeg. Et par ganger syntes jeg at jeg så bagen, men det var selvsagt bare mørke steiner. På rent innfall justerte jeg kursen noe – og der – der var den! Kamerabagen – bare fem meter unna meg. Det var ikke til å tro.

Jeg blir så glad over å finne igjen kamerabagen med kameraet i at jeg må forevige den.

---

Jeg nærmest jublet over funnet, da jeg for lengst hadde begynt å innstille meg på at kameraet med alle bildene var tapt. Det første jeg gjorde var da også å knipse et bilde av funnet og funnstedet. Med lette skritt fortsatte jeg langs fjellryggen bortover mot topp 1376, som jeg klarte å unngå på vei oppover, men som jeg nå ville plukke med meg.

Det var herlig å være i høyfjellet på en dag som denne, men jeg merket også at jeg begynte å bli brent av den intense sola.

Den noe anonyme topp 1376 som jeg på vei oppover blingset på, tar jeg med meg på nedoverturen. 

---

Med kameraet i hende igjen kan jeg fotografere Lønstinden, som jeg nettopp har besteget.

---

Saltfjellet for mine føtter.

---

En innholdsrik dag – på godt og vondt – går mot kveld.

---

Vel nede ved teltet igjen, etter å ha besteget Ruovddevárre, Lønstinden og topp 1376, kjente jeg det i beina. Det var godt å krype ned i soveposen og etter hvert innta dagens middag, etterfulgt av kaffe med tilbehør. Godt og vel 35 rein og 12 ryper ble observert i løpet av dagen.

---

Dag 3 (av 5): Namnlausdalen – Semskfjellet – Semskdalen

Toppen av kransekaka

Etter en god natts søvn kunne jeg konstatere at værsituasjonen var uforandret – strålende sol fra en skyfri himmel. På den ene side var jeg selvsagt glad for finværet, men samtidig hadde jeg blitt såpass solbrent at jeg visste at dagen ville bli utfordrende i så måte. Finnene, som hadde hatt teltleir noen hundre m lenger vest, var i full vigør, og mens jeg drev på og rengjorde kopper og kar ved bekken kom de gående på rekke og rad med kurs nedover Namnlausdalen.

Med tanke på den nådeløse sola bestemte jeg meg for å gå med skalljakke uten noe under. Ikke fordi det fristet så veldig å gå med jakke, men rett og slett fordi det var en dyd av nødvendighet. Ei tynn lue ble dessuten tredd godt nedover den solbrente skallen. Føttene stod det bedre til med, så det ble shorts i dag også. Så var jeg i gang. Turen begynte med å krysse Namnlauselva like ovenfor teltplassen, en manøver som gikk helt smertefritt, før jeg la i vei oppover den slake lia på sørsida av dalen.

Dagens etappe begynner med å krysse Namnlauselva. 

---

Med god lufting var det overraskende komfortabelt å gå med jakke i solsteiken. Oppe fra dalen dukket det opp fjerne fjell i horisonten foran meg, og bak meg kom Lønstinden til syne, der jeg var i går. Jeg fulgte ingen sti, men holdt meg nært oppunder Semskfjellet som jeg hadde på venstre side.

Fjerne fjell kommer til syne i sørvest.

---

Ikke overraskende lå det snø helt ned i vannkanten på de to Semskvatnan på drøyt 1000 moh.  Jeg nærmet meg nå Semskfjellets vestrygg, og veide litt for og imot om jeg skulle gjøre en bestigning eller ei. I luftlinje var det kun to km til et av Saltfjellets høyeste fjell, men det var også snakk om 500 høydemeter å karre seg opp. Jo nærmere jeg kom, dess mer tiltalende ble tanken. Dessuten så fjellsida medgjørlig ut. På en godt synlig haug parkerte jeg storsekken og la i vei oppover Semskfjellet.

Semskvatnan passeres.

---

Terrenget sørover viser seg godt å vandre i. Mot fjellet Fiettabáhkko.

---

Også Semskfjellet ser såpass innbydende ut at jeg bestemmer meg for å gjøre en bestigning.

---

Som forventet gikk det veldig greit oppover fjellsida, og stadig større områder av nasjonalparken ble synlig. Brått får jeg se Semskdalen i hele sin lengde nedenfor meg, på sørsida av fjellet. Jeg prøver å lokalisere en egnet teltplass, og ser meg ut ei tilsynelatende fin slette ved elva, nokså høyt oppe i dalen.

Det er i motbakke det går oppover!

---

Stadig større områder av nasjonalparken åpenbarer seg. 

---

Semskdalen kommer til syne i hele sin lengde.

---

Jeg merket nå at sulten begynte å melde seg. Det var vel straffen for at gårsdagens middagsrester ble nyttet til frokost i stedet for næringsrik havregrøt. Alt jeg hadde med meg til topps var en pakke chili-nøtter. Det var dessuten ikke mange munnfuller igjen på vannflaska. Jeg fikk bare prøve å rasjonere det lille jeg hadde på best mulig måte.

På vel 1500 meters høyde tok det fine terrenget slutt og det ble steinur å gå i. Heldigvis var ura av den snille sorten, og et stykke foran meg fikk jeg øye på toppvarden.

1531 moh.

---

Dagen hadde vært helt suveren fra jeg startet i Namnlausdalen, med strålende vær og et vennlig og lettgått fjellterreng. Toppen av kransekaka var likevel å sitte her oppe i over 1500 meters høyde og speide utover den mektige Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Prøvde meg så på noen selvportrett, med det resultat at kameraet deiset i bakken, heldigvis uten andre konsekvenser enn en ripe i lakken – dvs. i displayet. Lot meg for øvrig fascinere av to ørner som sirklet rundt og rundt, høyt der oppe.

Utsikt mot Saltfjellets høyeste topp, Ørfjellet (1751 moh.) i nord.

---

Høye fjell er det også vest for Beiardalen.

---

De syv blåner.

---

Toppen av kransekaka.

---

Vel nede igjen var det på med storsekken, før jeg ganske snart bikket ned mot Semskdalen i sør. Jeg var nå gått tom for vann, og ingen bekk var å oppdrive. Derfor var første prioritet å få slukket tørsten og fyllt opp vannflaska.

Omsider kom jeg til Semskas bredd og fikk drukket meg utørst. Et kvarter seinere var jeg framme ved gressletta jeg hadde sett meg ut fra Semskfjellet. Den framstod som en stor og flat gressplen, og levde så absolutt opp til forhåpningene. Her ville jeg slå meg til ro.

Jeg bikker ned i Semskdalen.

---

Det var godt å endelig få vrengt av seg jakken, som hadde utgjort en helt nødvendig beskyttelse mot sola. I løpet av dagen hadde jeg imidlertid blitt solbrent oppetter føttene, så det var bare å innstille seg på å dekke seg til også i morgen.

Etter å ha slumret ei stund i teltet gikk jeg i gang med dagens middag – amerikansk gryte. I et uoppmerksomt øyeblikk klarte jeg å strø utover mengder av jasmin-ris i innerteltet, som det tok sin tid å få plukket opp. Greit med litt tidsfordriv!

En innbydende teltplass øverst i Semskdalen.

---

I halv sju-tida forsvant den brennende sola i skjul bak en fjelltopp, noe som føltes som en lettelse, før den igjen viste seg i vest litt seinere. Oppe i Semskfjellet skimtet jeg et ubestemmelig antall rein, sikkert en 15 – 20 stykker, som mørke bevegelige skygger.

Da klokka nærmet seg elleve gikk jeg ut for å ta meg et par glass brandy. Det var blitt temmelig mørkt, men fjellrandene vistes likevel godt mot den glassklare himmelen. Plutselig får jeg se to kraftige lys på østhimmelen like over hverandre – mye sterkere enn fra stjerner. I 30 – 45 sekunder står de og vibrerer, før de dimmer og forsvinner. Tankene pendler mellom fly, helikopter og UFO, uten at jeg blir enig med meg selv. Etter noen kapitler av De usynlige går jeg til ro.

---

Dag 4 (av 5): Semskdalen

Brent barn skyr ilden

Ikke mye å skrive hjem om fra den 20. august, annet enn at jeg rett og slett måtte gå i dekning for den intense sola. Under normale omstendigheter ville jeg selvsagt vært glad for det gode været, og det er da utvilsomt vakkert i fjellheimen når sola stråler fra en skyfri himmel. Men i og med at jeg gjorde genistreken å glemme solkremen, var jeg nå blitt såpass solbrent at jeg så meg nødt til å iverksette tiltak. Nå var det særlig føttene som var rammet, og jeg tvang meg selv til å gå med bukse utendørs.

I dekning for sola.

---

Den opprinnelige planen for dagen var å bestige de to fjelltoppene som på samisk heter Fiehtarbáhkko, sør for Semskdalen, og som på norsk har fått det lite fantasifulle navnet Fetterbakk. Men allerede i går bestemte jeg meg for å nøye meg med kun en av toppene. Nå var situasjonen den at solbrentheten la en demper på lysten til å vandre i fjellet, og jeg vurderte om det virkelig var verdt å utsette meg for ytterligere ubehag. Litt utpå dagen fattet jeg beslutningen – dagen i dag fikk bli en hviledag.

Dagens lengste utflukt blir på ca 50 meter – til en morenehaug på sørsida av Semska.

---

Noen små rusleturer ble det ut i solsteiken for å gjøre nødvendige gjøremål, men utenom dette ble store deler av dagen tilbrakt i teltet. Det var varmt, men samtidig godt å slippe unna de sviende solstrålene.

Utpå ettermiddagen, da sola ikke var så intens lenger, gikk jeg over Semska og oppunder en markant morenehaug på den andre sida av elva. Her var det deilig skyggefullt, selv om mygga gjorde sitt ytterste for å bryte idyllen.

En utfordrende værsituasjon.

---

Omsider forsvant sola bak en av de to markante toppene på sørsida av dalen. Dette skjedde omtrent samtidig med at en bleik måne kom til syne over den andre toppen. Nå på kvelden gikk det an å oppholde seg utendørs. Lufta ble svalere, og mygga var på langt nær like hissig.

I ti-tida, mens jeg lå med hodelykta og leste inne i teltet, hørte jeg plutselig bjeller på utsida. Var det rein? Jeg stakk hodet ut, og ganske riktig – i halvmørket fikk jeg se en ansamling på vel 15 rein, 30 – 40 meter unna teltet. Et og annet grynt kunne høres, før de firbeinte rolig trakk seg tilbake.

---

Dag 5 (av 5): Semskdalen – Semska

Intet nytt under solen

Nei, for en overraskelse – sol fra skyfri himmel! Jeg tok meg god tid med pakkinga denne siste dagen i Saltfjellet, og først i halv to-tida kom jeg meg i gang. Solbrentheten hadde minsket, takket være at jeg hadde vært særs forsiktig med å eksponere huden for stråling. Likevel valgte jeg å gå med skallbukse.

Intet nytt under solen. 

---

Det var et flatt og lettgått terreng å bevege seg i, selv om det her og der var noe steinete. Om landskapet kanskje var litt monotont, så var det uansett deilig å være i bevegelse.

Mens jeg aner fred og ingen fare går jeg plutselig over ende i en gjørmebekk med det resultat at jeg forstuer tommelen. Er det ikke det ene, så er det det andre! Under en pause tittet et enslig lemen fram mellom steinene, før det pilte i skjul. Kom til å tenke på forrige tur i Saltfjellet, da det var lemenår, og hele fjellet ble invadert.

 Sakte, men sikkert bærer det nedover den langstrakte Semskdalen. 

---

Et tilbakeblikk mot de øvre deler av dalen.

---

Et enkelt landskap å vandre i – enn så lenge.

---

Det er fortsatt mye snø i høyfjellet, selv i siste halvdel av august.

---

Hele veien hadde jeg nytt godt av et lite energikrevende terreng, men ved utgangen av Semskdalen, der lendet begynner å helle, ble det mer krevende å ta seg fram med tuer, kratt og myr. I stedet for å skråne nordøstover mot utgangspunktet mitt ved Annas plass, bestemte jeg meg for å følge minste motstands vei rett ned mot E6. Så fikk jeg heller tåle å gå på asfalt noen kilometer. Jeg kom ned ved brua over Semska, der det første jeg gjorde var å skifte om til shorts.

Nede ved E6 lemper jeg av meg sekken.

---

Etter at sekken var plassert ved elvebredden og tørsten slukket, tok jeg fatt på ei halv mils gange langs E6 nordover. En drøy time seinere var jeg framme ved Annas plass på Saltfjellet, der det stod flere biler parkert. Jeg kom straks i prat med en trivelig kar fra Napp i Lofoten som var på vei sørover i bobil.

Sekken ble hentet, før det bar hjem til Bodø. Ikke en sky var å se på himmelen på hele den drøyt fire døgn lange turen i Saltfjellet – til velsignelse og forbannelse.

 Siste etappe – fem km langs europaveien.