Eiterådalen

Tur nr. 488 / 28. desember 2015
  • Start: 10:10
  • Framme: 12:40 (Holmen gård)
  • Tilbake: 15:10
  • Starttemp.: – 13°C
  • Vær: Klart.

Fysisk fostring i friluftslivets år

Friluftslivets år, 2015, var snart kommet til ende – et år som for mitt vedkommende hadde levd opp til forventningene. Et fint knippe turer av forskjellig slag og varighet hadde det blitt, både på ytre og indre strøk. Men fortsatt manglet jeg en tur i skikkelig vinterkulde.

Vurderte å ta skiene fatt denne gnistrende vakre romjulsdagen, men til tross for påfyll av nysnø i det siste, var neppe føret særlig godt ennå. Da fristet det egentlig mer å vandre langs en av de brøytede, men svært lite trafikkerte veiene på indre Helgeland, og denne jula falt valget på Eiterådalen i Vefsn.

Termometeret viste 13 kuldegrader da jeg satte meg i bilen, og framme ved utgangspunktet, der skogsbilveien fra Kvalforsmarka møter Eiterådalsveien, var det ikke nevneverdig mildere.

Å gå til fots innover Eiterådalen anser jeg som en passende utfordring i vinterkulda. 


Jeg tok til å følge veien vestover, med Eiteråga rennende i et djupt gjel under meg. Minnene fra en 16 timer lang fjelltur over det langstrakte Eiteråfjellet i juli 2013 strømmet på. Etter å ha startet nevnte tur i Stavassdalen, og tatt hele den lyse sommernatta til hjelp, endte jeg opp her jeg nå befant meg – i flogene ovenfor Eiteråga. Men det var den gang. I dag var forholdene helt annerledes, og jeg så fram til en frisk vandring, forhåpentligvis helt innover mot Holmen gård.

I århundrer måtte bøndene i Eiterådalen gå over fjellet når de skulle til bygds, noe det ble slutt på da veien kom. 


Jeg har ei drøy mils vandring foran meg, før jeg kommer til Holmen gård. 


Etter noen kilometer mot vest, snodde veien seg sørover og ned i Eiterådalen. Ved Steinlia var det menneskelig aktivitet, konstaterte jeg. Hadde et berettiget håp om å få se “skogens konge” på turen, da jeg på kjøreturen langs Vefsna hadde møtt på intet mindre enn tre elger.

Det bærer innover Eiterådalen.


Selv om det var noe kaldt, så var det også en vakker dag med en himmel blottet for skyer. Kanskje ville jeg få se sola rundt middagstider? Det bar skritt for skritt innover dalen, og det kjentes godt å få rørt litt på seg igjen etter mye innesitting og mektige julemåltider.

Ved Eiterågas bredd.


Skjørlægdelva ble passert, og like etter, Sandvikbakken, som er utgangspunktet for turer innover dalføret Skjørlægda – ikke minst Sjøbergmarsjen og Oladalsturen. Selv har jeg foreløpig ikke deltatt på noen av dem, men turer over fjellet til Visten har det likevel blitt, i 2004 og 2008.

Skjørlægdelva passeres.


 

Sandvikbakken – utgangspunktet for turer i Skjørlægda. 


Når jeg snudde meg mot nord så jeg at glansen fra vintersola var i ferd med å krype nedover fjellsidene, men selve sola fikk jeg aldri se. Til det var det for mye fjell som sperret i sør – i første rekke Kvitfjellet.

Flere km vei på østsida av Eiteråga har blitt anlagt siden sist jeg var på disse kanter. Også gateskilt var å se, da et skilt med skriften Eiterålivegen viste veg. Tok en kort avstikker langs denne veien, ned mot ei bru, for å knipse et par stemningsbilder.

De rødlige solstrålene fargelegger Grøvfjellet i nord.


Øverforsen.


God, gammeldags vinterstemning. 


I de stilleflytende partiene av Eiteråga var elva i ferd med å fryse igjen, og enkelte steder virket det som den var fullstendig igjenfrosset. Et okergult hus ble passert, som jeg kom fram til måtte være Granheim. På motsatt side av elva vistes husene i Lia og på Fagerbakken. 

I enkelte partier av Eiteråga har isen lagt seg.


Granheim.


I og med at jeg ikke hadde kart med, ble jeg litt i tvil om hvor langt jeg hadde igjen til Holmen, som altså var dagens turmål. Men omsider kom husene til syne. Her var det som forventet også slutt på den brøytede veien, og bare å snu på hælen.

Holmen gård, som er den innerste bosettingen i Eiterådalen, ligger i realiteten bare midtveis oppe i dalføret, og veien fortsetter faktisk ei hel mil videre sørover mot Neversletta og Langskardnasan. Holmen (offisielt Eiteråholmen) ble ryddet allerede rundt 1650, og er dermed på alder med gårdene oppover Vefsna-dalføret. I dag tilbyr gården i deler av året leirskole (kilde: holmen-gard.no). For øvrig går det en merket sti fra gården og opp på Holmfjellet, som er korteste vei til Oladalen.

Etter to og en halv times vandring er jeg framme ved Holmen gård. 


På tilbaketuren stoppet det opp en bil ved siden av meg, hvorpå sjåføren ville tilby meg skyss. Det kunne saktens vært fristende, men på den annen side var jeg såpass ærgjerrig at jeg ville fullføre med stil. Så lenge jeg holdt meg i bevegelse var kulden helt uproblematisk. Dessuten liker jeg disse seige vandringene, som har noe tidløst over seg. Plutselig får jeg se en elg bykse over veien noen titalls meter foran meg – en flott avslutning på både turen og friluftslivets år.

På vei tilbake stopper det først opp en kar som vil tilby meg skyss, før ei velvoksen elgku bykser over veien.


Mil etter mil.


Mot slutten av turen gikk det noe tråere. Nærmere fem timers vandring uten pause begynte å kjennes på kroppen. Det samme gjorde kulden. Samtidig var det stemningsfullt å gå i det svinnende dagslyset. Vel tilbake hadde temperaturen falt til minus 16 grader.

You may also like...