# 50 • 1. – 2. juni 1991

Dag 1 (av 2):

Overnatting under åpen himmel – i snøvær!

Etter sigende skulle det befinne seg ei kåte (sørsamisk variant av gamme) øverst i Stor-Hjortskardet. Da denne attpåtil skulle være ulåst, ble den utpekt som turmål av Pratheep og meg denne første dagen i juni. Planen var enkelt og greit å ta oss opp i skardet fra Hjortskardmoen, følge dette innover i hele dets lengde, for så å slå oss til ro i kåta for natta. Med oss hadde vi hunden Kaisa. Vi hadde de siste par årene flere overnattingsturer på samvittigheten, men denne skulle vise seg å bli noe helt for seg selv.

Oppover fra Svenningdalen var det seigt, og så vidt inne i Hjortskardet måtte vi bevilge oss en velfortjent pause. Selv om vi nå var i juni lå det fortsatt store snøflekker innover skardet, og når sant skal sies var det lite som minnet om sommer. Usle seks grader var det da vi startet nede i dalen, og her oppe var det vesentlig kjøligere. Vel, vel – det var vel bare å tre lua godt nedover ørene, og satse på å stelle i stand et stort og varmende bål når vi kom fram.

Hjortskardelva ble krysset, før vi la kursen litt oppi fjellsida av Rapfjellet, der det lå store felter av gammelsnø. Omsider fikk vi øye på den grå og medtatte kåta i fjellbjørkeskogen innerst i skardet. Den var i dårligere forfatning enn det vi hadde sett for oss, og bar tydelig preg av tidens tann. Verre var det at den lave døra stod på vidt gap og at kåta var full av hardpakket snø! Nå var gode råd dyre. Her gikk det i hvert fall ikke an å være.

Etter å ha grunnet litt fram og tilbake på hva vi nå skulle foreta oss, ble vi enige om å gå nedover skardet et stykke for å se om vi kunne finne en alternativ leirplass. Hvis vi kunne slå oss til ro ved en granklynge, ville det kanskje la seg gjøre å ligge på granbarseng – under åpen himmel. En spenstig ide, og langt mer spennende enn å bite i det sure eplet og gå hele veien tilbake igjen. Dermed la vi den miserable kåta bak oss, og gikk nedover med skjerpet blikk.

Ved bredden av Hjortskardelva fant vi en brukbar plass å etablere oss på, under noen graner, og det tok ikke lange stunda før vi hadde fått fyr på bålet. Ikke lenge etter kunne vi jafse i oss dagens middag. Pratheep og jeg gikk så i gang med å hogge grankvist, og etter litt innsats hadde vi laget hver vår granbarseng. Granbar ble også benyttet til å tette igjen hull i “taket”. Det var virkelig vinterlige forhold reint temperaturmessig, og utpå kvelden kom det til og med en snøbyge feiende!

Vi fyrte som besatt for å holde varmen, men til slutt var det på tide å krype ned i de tynne soveposene våre og håpe på det beste. Det skulle bli en iskald natt. Bålet sluknet fort, og utpå natta begynte det jaggu å snø igjen. Granene gav oss ikke fullverdig beskyttelse mot snøværet, og i halvørska registrerte jeg at soveposen begynte å bli rimelig våt. Til stadighet måtte jeg tørke bort nysnøen som la seg kald og klam over ansiktet, før jeg vendte det andre kinnet til og slumret videre.

Dag 2 (av 2):

Opptining og avriming

I halv sekstida hadde jeg fått nok. Pratheep, som var oppe en halvtime før meg, hadde så vidt fått fyr på bålet. Hutrende og frossen kravlet jeg ut av den gjennomvåte soveposen, før jeg ble sittende mer eller mindre apatisk ved bålet, som ikke var i stand til å få varmen i oss. Bakken var dekket av et tynt lag med nysnø, og også på grantrærne lå nysnøen – noe som skapte reine skjære julestemninga i juni. Vi bestemte oss for å gå lenger ned i skardet, der det forhåpentligvis lot seg gjøre å få til et større bål.

Nysnø på marka etter ei iskald natt under åpen himmel.

Det hjalp på stivfrosne lemmer å komme seg i gange igjen, og da vi etter ei stund kunne varme oss ved et større bål, vendte også humøret gradvis tilbake. Hjortskardelva ble krysset, og frampå kanten mot Svenningdalen kom sola fram. Det var herlig å kjenne varmen fra solstrålene, og vi la oss på rygg i lyngen og slumret ei god stund. Lettere groggy tvang vi oss opp igjen, før vi fortsatte ned i dalen. At denne minnerike turen på sett og vis utgjorde et lite jubileum (tur nr. 50), ble konstatert først i ettertid.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1991.