# 59 • 24. juli 1991

På godfot med værgudene

Det var overskyet, men ellers fine forhold da jeg omsider kom meg av gårde. Turmålet denne julidagen var Grønfjellet – et fjell som jeg for første gang stiftet bekjentskap med i fjorsommer. Denne gangen ville jeg fortsette over toppen og ta meg ned Grønaksla.

Jeg gikk Martastripa oppover mot Skardforsen og fulgte stien videre innover Svenningskardet, helt opp til sauhytta, rett nedenfor det bratte Grønfjellet. Her inne ble det en aldri så liten hvil, før jeg satte kursen oppover fjellsida mellom Grønfjellet og Blåfjellet og videre i et lettgått fjellterreng mot toppen av Grønfjellet (811 moh.).

Som planlagt fortsatte jeg nordover, helt til jeg fikk en nydelig utsikt ned mot Stavassdalen og fjellene rundt. Her satte jeg meg ned og bare nøt dagen.

På vei over Grønfjellet kommer Feitskardet til syne i vest. 

Herlig utsikt mot Stavatnet og Stavassdalen.

Etter å ha sittet og beundret utsikten ei god stund måtte jeg videre. Nedover Grønaksla var det midlertidig slutt på idyllen, da jeg rotet med inn i skog, kratt og ulendt terreng. Passe bratt var det også. Men omsider kom jeg meg ned av fjellet og kunne fortsette turen i et lettgått lende sørover mot Svenningskardet. På kort tid hadde det skyete været blitt erstattet med en fullblods sommerdag med klar himmel og strålende ettermiddagssol.

Utover dagen setter finværet inn for fullt. Sørover mot Storklumpen (t.h.) og Rapfjellet (t.v.).

Av dyreliv så jeg noe sau i skogen rundt sauhytta. Kanskje ikke like oppsiktsvekkende som at jeg støtte på intet mindre enn sju røyer på turen. Disse ble observert ved Skardforsen og nedenfor Grønaksla. På vei nedover Svenningskardet la jeg merke til at den svære rikula i bratta like ovenfor setra var vekk.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1991.