Svartisfjellet

Tur nr. 443 / 2. – 3. august 2013

stjernestjernestjerne

  • Start: 12:40 (Ørtfjell)
  • Framme: 20:30
  • Tilbake: 4:00
  • Starttemp.: Ca. + 20°C
  • Vær: Sol fra klar himmel → overskyet mot natt.

En lang dags ferd mot natt – og morgen

Tre år hadde gått siden jeg besteg Bomfjellet (eller Bomma), med utgangspunkt ved Ørtfjell. Nå var jeg tilbake, og denne gangen var turmålet Svartisfjellet – et fjellparti som, tross navnet, ikke ligger veldig nær Svartisen, men like fullt langt fra sivilisasjonen.

Det skulle vise seg å bli en lang tur i et til dels krevende terreng, der natta måtte tas i bruk. På den annen side har jeg litt sansen for denne type utfordringer, der det kreves litt innsats for å nå et eller annet mer eller mindre ukjent fjell.

Anleggsveien oppover langs Sagelva var grei å gå, men fryktelig bratt – noe som virkelig fikk hjertepumpa til å jobbe, men etter hvert begynte terrenget å flate ut, før veien opphørte. Videre innover mot Kvannvatnet fulgte jeg ei rørgate. Plastrøret hadde en såpass stor diameter at jeg på store deler av strekninga kunne gå på det.

Det som imidlertid vakte bekymring var Sagelva, som var mye større og striere enn det jeg hadde innbilt meg. Ettersom jeg måtte over, håpet jeg å finne ei bru inne ved vatnet.

Sagelva viser seg adskillig større enn forventet.


Framme ved Kvannvatnet var det ingen bru å se, noe jeg vel egentlig var forberedt på. Derimot lå det en liten aluminiumsbåt lagelig til ved stranda. Hm, kunne jeg “låne” denne for å komme meg over? Det var kun 40 – 50 m over til den andre sida, og jeg var lite lysten på å gi opp turen i dette fine været. I stedet for årer lå det to, vel fire meter lange, staver under båten. Jeg tok sjansen, og satte båten på vatnet. På en nokså uelegant måte fikk jeg staket meg over på den andre sida.

Ved hjelp av denne aluminiumsbåten har jeg klart å komme meg over til den andre sida av Kvannvatnet.


Etter å ha dratt båten på land, bar det rett oppover fjellsida av Tverrfjellet, og jeg fikk snart et fint overblikk over Kvannvatnet bak meg. Videre fulgte jeg Ytterdalsfjellet, en langstrakt fjellrygg, nordover. Dette fjellet viste seg stort sett lettgått, og det var bare herlig å begi seg inn i ukjente fjellområder, kun iført shorts og T-skjorte. På ca 1.000 meters høyde passerte jeg grensen til Saltfjellet- Svartisen nasjonalpark.

Kvannvatnet er et flott skue på vei oppover Tverrfjellet.


Ytterdalsfjellet er fint å gå.


Tverråfjellet (1407 moh.) i øst.


Omtrent fra nasjonalparkgrensen og videre oppover ble terrenget mer krevende å ta seg fram i, med nakent, forvridd fjell. Mangelen på vegetasjon gjorde landskapet goldt og ødslig, og etter alt å dømme ligger snøen svært lenge her.

Fjellet blir etter hvert mer knausete.


Plutselig kommer en isbre av betydelig størrelse til syne foran meg, navnløs selvsagt. Fant ut at jeg ville følge kanten av denne oppover mot Svartisfjellet, noe jeg da også til dels gjorde. Jeg måtte for øvrig over et lite breparti på noen titalls meter, som forbandt hovedbreen med en noe mindre snøbre. Denne passasjen befant seg i flatt lende, og jeg vurderte det ikke som risikofullt å ta seg over. Nå kunne jeg endelig ta fatt på selve Svartisfjellet, som hadde mye av det samme steinete terrenget å by på.

Jeg følger til dels kanten av en navnløs isbre oppover mot Svartisfjellet.


Isbreen sett på avstand.


Jeg begynte å merke den strabasiøse turen i føttene, og bortover mot Svartisfjellets høyeste punkt (1307 moh.) gikk det sakte, da jeg måtte ta meg over små kløfter og rundt utallige berghammere. Men til slutt stod jeg på toppen, og kunne speide utover øde fjell.

Fra ganske tidlig hadde jeg hatt en flott utsikt mot Okstindan i sør. Her oppe fikk jeg også se austre Svartisen med alle sine topper, tross motlys. Nærmere åtte timer hadde det tatt meg å komme til topps – og nå var det blitt kveld.

Kl. 20:30 når jeg toppen av det utilgjengelige Svartisfjellet (1307 moh.).


Mot Ørtfjellet i øst.


Austre Svartisen i motlys.


Fjell og daler.


Raudvassdalen på vestsida av Svartisfjellet.


Jeg hadde egentlig tenkt å fortsette over toppen for å plukke med meg topp 1281, vel to km lenger øst. Men fire km ekstra gange i dette steinete terrenget fristet ikke i det hele tatt, derfor ble det med tanken. En ting var at turen opp hit hadde sugd krefter, men jeg måtte også tenke på hvor og hvordan jeg skulle deale med mørket som snart ville gjøre sitt inntog. Hvis jeg måtte ta en lengre pause i påvente av bedre lysforhold, ville jeg helst ikke befinne meg altfor langt til fjells.

Kveldssola skinner fortsatt på Okstindan i sør.


Jeg forberedte meg på en lang tilbaketur, og jeg satset på å komme lengst mulig før det ble mørkt. Holdt på å følge Svartisfjellet litt for langt tilbake, men oppdaget den potensielle fadesen i tide, og fikk karret meg nedover langs den navnløse isbreen.

Lysforholdene ble sakte, men sikkert dårligere, men enn så lenge bød det ikke på problemer å se hvor jeg gikk. Omsider var det vanskelige terrenget et tilbakelagt stadium, og jeg kunne fortsette sørover det lettgåtte Ytterfjellet.

Det mørkner.


På vei bortetter fjellryggen funderte jeg litt på om det var forsvarlig å legge ut på vatnet med den åreløse båten, når det nå hadde blitt såpass mørkt. Konklusjonen ble at jeg ikke ville ta stilling til dette før jeg faktisk var nede ved Kvannvatnet.

Lysene fra Storforshei, Røssvoll og til dels Mo i Rana var ikke til å ta feil av. I lia nedover mot Kvannvatnet kjente jeg det godt i beina. Der jeg normalt ville slentret meg lett og ledig nedover, gikk det nå pinlig sakte.

Båten var på plass, og jeg valgte å ta sjansen på å stake meg over med en gang. Det gikk greit, og jeg var lettet da jeg var over. Båten ble lagt akkurat slik den ble funnet. Takk for lånet, forresten!

Veien nedover langs Sagelva virket lang, da jeg var stokk stiv i føttene, men klokka fire på morrakvisten var jeg omsider nede ved bilen igjen, etter godt og vel 15 timers vandring. Seks ryper ble observert i fjellet. Flere steder var det overraskende god nettdekning.

You may also like...