# 158 • 10. – 17. august 1997

Dag 1 (av 8): Smalåsen – Jengelskardvatnet

På nye eventyr

Alvoret begynte å gå opp for meg da jeg kjørte gjennom “Nordlandsporten” på vei sørover. Jeg var allerede i Trøndelag, og hadde kun noen kilometer igjen til utgangspunktet for årets Børgefjelltur – Smalåsen. Planleggingen, innkjøpene og forberedelsene de siste dagene hadde i høyeste grad vært lystbetonte sysler, og da jeg lempet sekken i baksetet og satte meg bak rattet bare gledet jeg meg til turen. Men nå begynte altså de berømte sommerfuglene å gjøre seg gjeldende.

Framme ved p-plassen på østsida av Smalvatnet heiv jeg den 28 kg tunge sekken på ryggen og begav meg villmarka i vold. Ei uke var avsatt til turen, og Viermavatnet var utpekt som hovedleir. Der skulle jeg etter planen møte Jan, som hadde et helt annet utgangspunkt enn meg. På sett og vis var fjorårets suksessfulle tur til Ranseren / Ranserdalen en slags mal for årets opplegg. Også da gikk vi noen dager for oss selv, før vi til stor gjensynsglede forentes ved Reinhornvatnet. Mye å prate om hadde vi også.

Sakte, men sikkert tok jeg meg oppover Smalåsen langs Mattisveien, som på ingen måte er noen vei, men en smal sti. Før jeg visste ordet av det var jeg på toppen, og så ned mot Namskroken, der elvene Namsen og Storelva forenes. Herfra begynner Namsen å renne mot sør. Jeg kunne så vidt høre den tunge larmen fra de store elvene helt opp på åsen, og suset av villmark var allerede i ferd med å feste grepet. Et nytt eventyr var i emning!

Ned gjennom skogen bar det. Tok en titt på skogstua ved Storelva, før jeg gikk ei hengebru over nevnte elv og trådte inn i nasjonalparken. Straks etter var jeg ved Mattisflya – et stilleflytende parti av Namsen. Dette var et riktig så idyllisk sted, og flere bålsteder ved elvebredden ble passert. Namskroken er for øvrig et av svært få steder i Børgefjell nasjonalpark hvor det vokser gran. Etter en pause ved elva fortsatte turen oppover mot Jengelskardvatnet, som var dagens mål.

Skardet jeg fulgte var langdrygt, og vindkulene gjorde ikke ferden enklere. Dessuten satte det inn med piskende regnbyger. I det hele tatt var det en sur værtype, og jeg begynte å glede meg til å komme fram. Været forhindret meg imidlertid ikke i å til stadighet bøye meg ned og plukke fullmodne molter, som det var rikelig med. Det ble en del munnfuller, før jeg endelig hadde Jengelskardvatnet foran meg. Stusset litt over en hvit plastbåt som lå på en tange, før jeg omsider kunne lempe av meg sekken.

Jeg slo meg ned i ei innbydende vik på sørvestsida av vatnet, med ei jevn og fin gresslette bak.  Ikke mange folk var å se på turen, med unntak av et par vandrere som kom ned til p-plassen da jeg startet, samt noen molteplukkere oppe på Smalåsen. I Namskroken observerte jeg skogsdue og i området vest for Jengelskardvatnet så jeg tolv ryper. Det ble en tung førsteetappe, men de neste dagene ville forhåpentligvis bli litt mer bedagelige.

---

Dag 2 (av 8): Jengelskardvatnet – Blyvatnet

Dramatisk kamp mot vannmassene

Børgefjellet lå badet i sol da jeg stakk hodet ut av teltet, og ruskeværet fra i går var fullstendig forduftet. Perfekt! Selv om gårsdagens lange vandring unektelig kjentes i kroppen, så jeg likevel fram til dagens etappe. Jeg satset på å gå via Jengelvatnet til Blyvatnet – en høyst overkommelig strekning i kanten av flere vann på omtrent samme høyde. En sky lå imidlertid i horisonten. Jeg måtte komme meg over Børgefjells største elv – Jengelvassdraget.

På turens andre dag kommer godværet. 

---

Jeg drøyde det til godt utpå dagen før jeg kom meg i gang. Fulgte kanten av Jengelskardvatnet, rundet Jengelfjellet på nordsida, før Jengelvatnet kom til syne. På sørvestsida av sistnevnte vann fant jeg meg ei lita sandstrand, der dagens middag ble inntatt. Det nye gassapparatet fungerte aldeles utmerket. Fremdeles var været av ypperste merke, og etter en kopp svart kaffe følte jeg for å legge meg på rygg ei stund og bare la humla suse. Det store spørsmålet nå var om Jengelvassdraget lot seg krysse.

Dagens etappe begynner pent og pyntelig med å gå langs kanten av Jengelskardvatnet mot Jengelen.

---

Jengelvatnet kommer til syne.

---

Middag og kaffe.

---

Et svakt, men ubehagelig drønn kunne fornemmes da jeg nærmet meg sørenden av Jengelvatnet. Lyden fra Jengelvassdraget – turens kritiske punkt – var ikke til å ta feil av. Ennå så jeg ikke elva, men jeg hadde en lei mistanke om at den kunne by på seriøse problemer. Jeg skulle få smertelig rett! Det var et grufullt syn som møtte meg. Elva fra Jengelen rant flomstor, og ikke pokker om jeg tok sjansen på å utfordre de strie vannmassene fra her jeg stod. Eneste håp var å følge bredden nedover et stykke.

Noen få hundre meter ovenfor Blyvatnet delte elva seg i tre løp. Selv om det fremdeles virket som en formidabel utfordring å komme seg over, bestemte jeg meg for å ta sjansen. Jeg trampet uti den store og strie elva, og lot det stå til! Jeg kom meg over, selv om vadingen neppe var forsvarlig. Til dels gikk flomvannet helt opp til skrittet. De tre elveløpene ble krysset hele elleve ganger. Først med fiskestanga og fjellskoene (gummistøvler ble brukt under vadingen), deretter med ryggsekken og soveposen.

Bataljen tok på, men nå stod det kun igjen å finne seg en egnet teltplass. Denne fant jeg på en liten høyde, vel 500 m fra innoset av Blyvatnet. Møtte på fire fjellvandrere like etter at elva var krysset. De hadde vært oppe ved Litj-Kjukkelen, og fortalte at de hadde sett meg kjempe med vannmassene. På kvelden, etter at mørket hadde senket seg, ble det veldig vakkert. Jupiter skinte klart på sørhimmelen – så klart at det gav gjenskinn i Blyvatnet.

---

Dag 3 (av 8): Blyvatnet – Oddvatnet

Et frodig fjell

Det var godt å vite at kryssingen av Jengelvassdraget var et tilbakelagt stadium. At det i løpet av natta hadde skyet over igjen brydde jeg meg fint lite om. Dagens etappe ville etter alt å dømme bli en av turens letteste, da jeg kun skulle ta meg over det slake og ikke altfor høye Tunnurfjellet, på vei mot det knøttlille Oddvatnet.

 

Blyvatnet.

---

Etter en sein frokost var det på tide å begi seg videre østover. Jeg fulgte nordsida av Blyvatnet, før ferden gikk over Tunnurfjellet. Fjellet viste seg enda mer lettgått enn det jeg hadde forestilt meg, og i tillegg var fjellet grønt og frodig.

Plutselig så jeg Oddvatnet rett nedenfor meg. Jeg fikk et fint overblikk over vatnet, og jeg så meg straks ut en markant tange der jeg ville slå meg til ro. Noen minutter seinere var jeg i ferd med å sette opp teltet – på tangens eneste brukbare teltplass.

Oddvatnet.

---

Kom meg innendørs før det begynte å regne, og regnbygene fortsatte utover ettermiddagen. To fjellvandrere passerte vestenden av vatnet, og ute på vatnet svømte ei and med unger.

Det klarnet betydelig opp utover kvelden, og toppene i det gåtefulle Store Børgefjell, øst for Viermadalen, kom atter til syne. Også i natt skinte Jupiter over Børgefjellet.

---

Dag 4 (av 8): Oddvatnet – Viermavatnet

Fjellfantene forenes

Før jeg tok avskjed med Oddvatnet passerte et følge på fem personer østsida av vatnet. Ikke så overraskende, da vatnet ligger midt i leia for ei av Børgefjells mest populære vandreruter – nemlig den fra Namsvatnet mot Gaukaren og Litj-Kjukkelen.

Været var slettes ikke så ille da jeg var klar til start. I dag skulle jeg ta meg oppover mot Viermavatnet, der jeg etter planen skulle treffe turkamerat Jan. Der skulle vi også slå oss til ro noen døgn, og kun ta dagsturer med lette sekker. Jeg gledet meg til litt selskap, og det skulle bli spennende å høre hvordan Jan hadde hatt det underveis.

Tunnurfjellet – lettgått og frodig.

---

Jeg fulgte Tunnurfjellets østside nordover, før Gaukarelva måtte krysses. Elva er i realiteten ikke annet enn en stor bekk, og den bød da heller ikke på noen slags problemer. Deretter skrådde jeg nedover mot Viermadalen, et godt stykke over skoggrensen. Helt ned mot Vierma gikk jeg imidlertid ikke før jeg var omtrent på fylkesgrensen.

Det ble middag på elvebredden, før jeg vasset over elva. Vierma var nokså kurant å krysse, selv om jeg måtte på med gummistøvlene.

Etter hvert beveger jeg meg ned i Viermadalen.

---

Gikk langs elva de siste par kilometerne, før jeg med ett hadde Viermavatnet foran meg. Endelig framme! Jeg var spent på om Jan hadde kommet. Kunne ikke se teltet hans noen steder, men det var for tidlig å konkludere med noe som helst. Jeg syntes jeg kunne ane ei sandstrand i den andre enden av vatnet, så jeg bestemte meg for å sette kursen dit, i håp om at stedet var egnet som teltplass. Dermed fortsatte jeg langs østsida av vatnet mot stranda.

Vierma er ikke akkurat fryktinngytende stor.

---

Endelig – Viermavatnet!

---

Stranda viste seg innbydende, og like bak var det et ypperlig sted å sette opp teltet. Ingen tvil – her ville jeg slå meg til ro! Lurte litt på hvorfor Jan ikke hadde kommet, men det hadde vel sikkert sin grunn. Kort tid etter kom imidlertid Jan. Det viste seg at han var på vei tilbake fra en dagstur i Viermafjellet, øst for vatnet, og at han hadde kommet allerede i går. Teltet hadde han slått opp på vestsida, men da han så hvor vakkert det var her ved stranda, bestemte han seg for å hente teltet og komme hit.

Litt seinere på kvelden tok vi oss en kort tur videre oppover langs Vierma, ovenfor vatnet. Det var godt synlige spor etter motorsykkelkjøring langs elvebredden. Vi la også merke til ei hytte som ikke var avmerket på kartet oppå en høyde. Mot natt senket skydekket seg nedover fjellsidene, og det ble et noe hustrig vestavær.

---

Dag 5 (av 8): Nobrinfjellet

Frem fra glemselen

Atter en gang hadde været skiftet i løpet av natta! De tunge skyene som hang over fjellene seint i går kveld var erstattet med blå himmel og strålende sol. I ro og mak ble frokosten inntatt ved stranda, mens vi diskuterte hvordan dagen skulle utnyttes.

Overraskelsen var stor når Jan plutselig kom drassende fram med kamerabagen min, som jeg så meg nødt til å legge igjen i Biseggskardet for to år siden. Utrolig nok hadde han klart å finne den igjen, og det “verste” av alt var at den fremdeles så bra ut!

Strandliv i Børgefjellet. 

---

Både Jan og jeg var litt nysgjerrige på det området av nasjonalparken som kalles Store Børgefjell, øst for Viermadalen, så vi fant ut at vi hadde lyst å utforske litt av disse fjelltraktene. Etter enda en kopp kaffe ble dagstursekken pakket, fjellskoene snørt sammen, og så var vi på tur.

En bedagelig start på dagen, før vi finner på å utforske Store Børgefjell.

---

Vi gikk et lite stykke nedover Viermadalen, før vi la i vei oppover et fjellskard mellom Viermafjellet og Sapmannasen. Det var et spennende landskap å vandre i, selv om det var grått og steinete. Likevel var terrenget overraskende greit å ferdes i, og midt i alt det ugjestmilde fantes det også vegetasjon.

På nye eventyr.

---

Oppe ved Sapmanvatnet hadde vi sett oss ut en markant topp (1162 moh.) vi ville bestige. Men først måtte Sapmanelva vades. Jeg gikk ut i elva med fjellskoene, med den konsekvens at jeg ble våt på beina. I dette gode været gjorde det likevel ikke så mye.

Oppe på toppen ble det en solid pause, med utsikt mot øde fjell og vann. Rett nedenfor oss, på østsida, hadde vi Store Børgefjells største vann, Nobrinvatnet, der det fortsatt lå en del is. Noe rein var for øvrig å se på turen.

Avslapping på topp 1162 med Nobrinvatnet rett nedenfor. I bakgrunnen ses Sipmekfjellet.

---

Klokka hadde blitt ni på kvelden da vi var tilbake ved stranda. Etter litt avslapping tok vi en nærmere titt på det særegne morenelandskapet i nærområdet. Flere mindre morenehauger lå på rekke og rad bortover, med dødisgroper mellom seg. Mørket senket seg så, og en fantastisk flott stjernehimmel kom til syne. Også måneskinnet glimret med sitt nærvær denne natta.

---

Dag 6 (av 8): Steinvatnet

Skål for Børgefjellet!

Vi lå lenge og solet oss på stranda. Det er nok sjelden at det er forhold for slike “aktiviteter” inne ved Viermavatnet, men dagen i dag var om mulig enda flottere enn gårsdagen. Det var rett og slett en fullkommen sommerdag i fjellet, med et praktfullt vær og relativt høye temperaturer. Etter hvert fant vi det naturlig å ta oss et bad i Viermavatnet, og dermed vasset vi uti. Vanntemperaturen stod imidlertid ikke helt i stil med lufttemperaturen, for å si det forsiktig, og det ble med noen få svømmetak.

Etter badeseansen, der vi bl.a. tok oss i land på en langstrakt holme like utenfor stranda, fortsatte slaraffenlivet i leiren. Det var godt å ta livet med knusende ro, men utpå ettermiddagen kjente vi at det var på tide å få rørt litt på seg. Vi bestemte oss dermed for å ta oss en tur oppover mot Steinvatnet. Ferden gikk oppover langs Vierma mot Viermejælla, der elva ble krysset. Steinvatnet levde i høyeste grad opp til navnet sitt. Omgivelsene bestod stort sett av stein og snø, og på vannet lå det isflak.

Langs Vierma.

---

På tilbaketuren tok vi en titt på den nyoppsatte hytta vi hadde lagt merke til samme kveld som vi kom. I ettertid har det kommet fram at nevnte hytte var ulovlig oppsatt av reindriftsnæringen, og den ble pålagt fjernet.

Grunnet sein start på turen til Steinvatnet var det allerede godt utpå kvelden da vi var tilbake ved teltene. En utrolig flott sommerdag var i ferd med å ebbe ut, men også kvelden og natta skulle vise seg å bli minneverdig.

Jan og jeg rigget oss til oppå en av morenehaugene, og snart kom Børgefjellkonjakken fram. For Jans del ble det “Balder”. Vi lå på toppen av haugen og iakttok en tindrende stjernehimmel, smådrakk, skålte, pratet og lo, og følte oss priviligerte som fikk oppleve Børgefjellet på sitt aller beste.

---

Dag 7 (av 8): Viermavatnet – Jengelen

Fire elvekryssinger

Noen herlige døgn ved Viermavatnet var kommet til ende, og det var på tide å begi seg vestover. Høytrykket sørget fortsatt for godvær for alle Børgefjelltravere, og selv om det var litt vemodig å forlate den vakre stranda, gledet vi oss til dagens etappe. Mens vi stod og pakket ned i sekkene hørte vi plutselig motordur, og straks etter kom en motorsykkel kjørende like bak teltene våre, langs med vatnet. Dette kom litt bardus på oss, selv om det var en del hjulspor å se i terrenget.

Stranda ble forlatt, og vi tok fatt på dagens vandring som skulle innebære hele fire elvekryssinger. Først ut var selvsagt Vierma, som ble krysset like ovenfor øverenden av vatnet. Deretter bar det oppover Gæivennasen, og ned igjen på vestsida, før vi kom til den fryktede Kjukkelelva. Men frykten viste seg ubegrunnet, da elva forholdsvis greit lot seg passere. Deretter stod Biseggelva for tur, og denne var den desidert verste. Elva var stri pga. snøsmelting (dog ikke i nærheten av størrelsen på Jengelvassdraget som jeg strevde meg over noen dager tidligere).

På vei over Gæivennasen. Kvigtinden i nordvest.

---

Vi befant oss nå i området nord for Litj-Kjukkelen, og vi begynte å bli sultne. Ved ei lita tjønn (688 moh.) slo vi oss ned og gikk i gang med dagens middag. En kar fra Oslo kom gående forbi, og vi slo av en prat med ham. Han og kompisen var i Børgefjellet for å fiske – slik jo de fleste er. Av alle vann i Børgefjellet er kanskje Litj-Kjukkelen det mest populære, så om vi ikke hadde støtt på folk her ville det vært svært overraskende.

Tre av fire elver var unnagjort, og nå stod den siste for tur – Vajavasselva. Denne gjør lite ut av seg på kartet, men i virkelighetens verden kan den være en stri tørn, og lett å undervurdere. Det var likevel uproblematisk å komme seg over i dag. Ved Vajavasselva traff vi for øvrig på kompisen til Osloborgeren, som kom bærende med tre fine ørreter, hvorav den ene var en skikkelig feit en. I dette folkerike området var det selvsagt også andre å se.

Ferden gikk videre i et lettgått landskap mot Jengelen, via de to JFF-hyttene, og utpå den store tangen nordvest i Jengelvatnet. Her slo vi leir på en morenerygg, med ei fin, lita sandstrand nedenfor. Også på den andre sida av ryggen gikk det bratt ned i vatnet. Etappen fra Viermavatnet til Jengelen var lang og innholdsrik. Mye måse å se ved Litj-Kjukkelen, noen vipefugler ble observert ved Kjukkelelva, og i Jengelvatnet la vi merke til 14 ender.

Som de foregående kveldene ble det også i kveld en stemningsfull avslutning på dagen. Etter mørkets frambrudd kom fullmånen opp over fjellranden og speilte seg i det blanke Jengelvatnet. Akkurat det samme gjorde planeten Jupiter. Kvelden var mild og fin og nærmest fullstendig vindstille. Rein og skjær idyll, med andre ord. Før vi tok kveld – for siste gang under årets Børgefjelltur – hørte vi at det gikk et lite steinras høyt oppe i Bleikarfjellet.

---

Dag 8 (av 8): Jengelen – Smalåsen

Varmt og klamt

Nok en fullblods sommerdag i Børgefjellet. Noen ender svømte forbi da vi pakket og gjorde oss klare for den siste etappen.

Fra teltplassen ved Jengelvatnet gikk ferden forbi Langvatnet og Jengelskardvatnet. Vi gikk et stykke unna begge vannene, til dels litt oppe i fjellsida av Bleikarfjellet.

Da Jengelskardet var tilbakelagt ble det middagspause, før vi tok fatt på det langdryge skardet nedover mot Namskroken. Akkurat som på vei oppover, for en uke siden, ble det også på tilbaketuren en del moltespising.

Varmen ble etter hvert såpass intens at det ble ubehagelig, og svetten rant. Langt fra ideelt for vandring med tunge sekker. Også terrenget bidro til ubehaget med en del myr og kratt, men da vi nærmet oss Storelva kom vi heldigvis på sti. Denne ble fulgt mot brua over Storelva og videre oppover Smalåsen.

Oppe på åsen klarte vi å miste den riktige stien, og vi innså at vi befant oss på en eldre sti som førte oss i feil retning. Dermed var det å bryte seg ned gjennom skogen, før vi til sist kom ned på skogsbilveien.

Det var godt å se igjen “Colten”, og snart var vi tilbake til sivilisasjonens tjas og mas. Men en fantastisk uke i Børgefjellet hadde det vært, og vi måtte bare være takknemlige for alle naturopplevelsene vi hadde blitt skjenket. Et eventyr var kommet til ende.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1997.