# 169 • 19. juli 1998

I grevens tid

For femte gang på seks år var Jan og jeg på vei inn i Okstindmassivet. Nok en tind skulle til pers. Fra før hadde Oksskolten (1993), Vesttinden (1995), Okstinden (1996) og Steikvasstinden (1997) blitt besteget, og i år stod selveste Okshornet for tur – Nord-Norges tredje høyeste fjelltopp. Om vi ville klare å nå dette hårete målet var foreløpig et helt åpent spørsmål, da fjelltoppen neppe kan sies å være blant de enkleste.

Det var overskyet, men en fin temperatur da vi la i vei oppover fra Leirbotnet langs den T-merkede stien. Dette var tredje gang vi fulgte den, så det steinete landskapet var velkjent for oss. Oppe ved Mørkbekktjønna så vi Okstindbreen lene seg godt utover den bratte fjellveggen på motsatt side av tjønna. Breen var dessuten svært så oppsprukket, kunne vi konstatere. Et mektig skue!

Jan og jeg lar oss begeistre av de veldige ismassene som henger utover fjellveggen ovenfor Mørkbekktjønna.

---

Vi fortsatte forbi Steinbua og oppover mot brekanten. På vei oppover hører vi plutselig en voldsom buldring – nærmest som et tordenskrall, og da vi snur oss blir vi vitne til en kalving fra breen. Ei enorm isblokk som hadde revet seg løs fra ismassene falt nedover den stupbratte fjellskrenten, før den ble knust nedenfor. Noen av isfragmentene havnet helt ute i tjønna. Hverken Jan eller jeg hadde observert kalving før, så for oss var dette et spektakulært syn.

På vei oppover fra Mørkbekktjønna blir vi vitne til en voldsom kalving.

---

Passe overveldet av denne mektige naturopplevelsen ble vi stående ei stund for å se om det kom mer – noe vi håpet på. Men mer is kom ikke, så vi fortsatte.

Før vi la ut på breen bestemte vi oss for å gå fram på kanten mot Oksfjelltjønna for å ta en titt på denne. Det skulle vi ikke angre på. På sørsida gikk breen helt ned i det grå-turkise vannet, og lenger øst kom flere av Okstindan til syne. Vakkert! Men på samme tid var det bekymringsfullt at det var så mye blåis å se. Hvordan ville selve breplatået se ut?

Posering foran Oksfjelltjønna med (f.v.) Okstinden, Tvillingtinden og Vesttinden i bakgrunnen.

---

Framme ved brekanten var det av med fjellskoene og på med skiutstyret. For anledningen hadde jeg lånt pappas ski og skisko, da mitt eget skiutstyr ikke var tilgjengelig. Ingen ideell løsning, men det fikk gå. Ei mils skitur østover Okstindbreen stod nå foran oss.

Det ble en strabasiøs tur over breen, da de smørefrie skiene viste seg å ikke holde mål. Men omsider var vi mellom Tvillingtinden og Okstinden, og i overgangen mellom vestre og austre Okstindbreen.

Austre Okstindbreen var preget av store områder med blåis, og i området like oppunder Okshornet var det store sprekkdannelser som syntes på lang avstand. Okshornet var bare å glemme! Vi tok rett og slett ikke sjansen på å bevege oss inn i det sprekkutsatte partiet uten egnet utstyr. Derimot så forholdene bedre ut bortover mot naboen i sør – Svartfjellet. Nå visste vi jo at snødekt bre ikke er til å spøke med, da eventuelle sprekker er skjult. Likevel vurderte vi ruta som trygg, basert på breens helningsgradient.

På austre Okstindbreen. F.v.: Oksskolten, Okshornet og dagens splitter nye turmål – Svartfjellet (1872 moh).

---

Å bytte ut Okshornet med Svartfjellet – eller “Svartfjelltinden” som vi yndet å benevne fjellet som – var intet nederlag for oss, da også sistnevnte er en ruvende topp med sine 1872 moh.

Framme ved fjellets fot satte vi fra oss ski og skistaver, og tok fatt på fjellet fra sørvest. De 350 høydemeterne oppover mot toppen gikk greit, og fjellet var i det hele tatt enkelt å bestige.

På vei oppover mot toppen blir utsikten stadig bedre. Her mot vestre Svartfjellbreen og Steikvasstinden i sørøst.

---

Endelig på toppen kunne vi juble over at nok en Okstind var i boks. Det var noen styggelig bratte fjellsider på øst- og nordsida. Østsida av Svartfjellet er i realiteten et loddrett stup på flere hundre meter med Corneliussenbreen og austre Svartfjellbreen langt nedenfor. Vi gikk litt fram og tilbake på den nokså brede toppen og prøvde å absorbere de mektige inntrykkene. Bl.a. var det spesielt å se igjen Steikvasstinden på sørsida (som vi besteg i fjor) og den markante fjellryggen videre sørover.

Jan finner det for godt å innta horisontalen på et dertil egnet sted.

---

Men vi kunne ikke drøye det så lenge her oppe, da været var i kraftig forverring. Oksskolten og Okshornet på nordsida stakk allerede opp i de grå skymassene, og vi visste med sikkerhet at det ikke ville ta mange minuttene før også det litt lavere Svartfjellet ville bli omfavnet av skyene. Dermed takket vi for oss og gikk nedover mot breen igjen.

Naboene i nord, Okshornet (nærmest) og Oksskolten, har tatt hetta på.  

---

Drøyt 1300 meter under oss slynger Spjeltfjellelva seg langs østsida av tindemassivet.

---

I sørøst ligger fjorårets turmål – Steikvasstinden (1749 moh). Tinden kalles også “Svartfjell sør”.

---

Steikvasstinden og den spennende fjellryggen videre sørover. Lengst til høyre i bildet ses Hjartfjelltinden. 

---

Den spektakulære østveggen av Svartfjellet. Skyene kryper stadig lenger nedover “skolten” og “hornet”.

---

Det var i grevens tid at vi kom oss opp – og ned igjen, for med det samme vi var nede på breen satte det inn et forrykende uvær. Regn og sterk nordavind gjorde den lange skituren tilbake ganske så anstrengende, og da vi så oss tilbake lå regnskodda godt nedover både Oksskolten, Okshornet og Svartfjellet.

Heldigvis løyet vinden en god del da vi kom over på vestre Okstindbreen, og her begynte dessuten breen så smått å helle nedover. Ute ved kysten var det klar himmel, la vi merke til.

Omsider var breen et tilbakelagt kapittel, og det stod nå kun igjen ei halv mil til fots. Klokka var blitt elleve på kvelden da vi var nede i Leirbotnet – 14 timer etter at vi la ut i morges.

Turen var lang og den var slitsom. Vi hadde få pauser og tok oss ikke tid til å lage middag – noe som i høyeste grad var merkbart mot slutten av turen. Men slitet til tross – vi var godt fornøyde med å ha besteget Nord-Norges femte høyeste fjelltopp, om enn med knapp margin.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1998.