# 170 • 9. – 15. august 1998

Dag 1 (av 7): Leipikvattnet – Orrvatnet

Med kart og kompass i villmarka

Etter å ha kjørt Stekenjokkvägen fra Stora Blåsjön, startet jeg årets Børgefjellferie ved Leipikvattnet i det nordvestlige Jämtland. Herfra skulle jeg begi meg inn i Norge, mot Orrvatnet, og etter hvert videre mot Sipmekdalen, der jeg skulle ha base. I bortimot ei uke skulle jeg leve og ånde i det østlige Børgefjellet, og jeg kunne nesten ikke vente med å komme meg i gang. Mens jeg på tidligere Børgefjell-turer bestandig har vært i lag med andre, skulle jeg i år feriere mutters alene i villmarksriket.

Turen startet med å følge en sti oppover ei skogkledd li. Jeg antok at jeg var på rett vei, men allerede etter noen få hundre meter innså jeg at jeg var på villspor. Jeg var i ferd med å ta meg vestover, mens jeg egentlig skulle nord-nordvestover. Kart og kompass ble hentet fram. Etter å ha finstudert kartet tok jeg ut kompasskurs nordover mot Rörsjön, der den riktige stien gikk. Det bar oppover en ås, før jeg så Rörsjön blinke nedenfor på den andre sida, og snart befant jeg meg på stien i vannkanten.

Nede ved Rörsjön hilser regnbuen meg velkommen.  

---

Bredden av Rörsjön ble fulgt nord-nordvestover, og ikke lenge etter la jeg Sverige bak meg og trådte inn i Børgefjell nasjonalpark.

Den lille Grensebekken ble passert, og endelig var jeg framme ved Orrvatnet, denne store fjellsjøen som ligger kloss inntil det sørøstlige hjørnet av nasjonalparken. Her skulle jeg slå meg til for kvelden, før jeg i morgen skulle fortstte opp i høyfjellet. Jeg gikk noen få hundre meter videre langs den steinete stranda, før jeg gikk i gang med å slå opp teltet og stelle i stand en gryterett.

Framme ved Orrvatnet.

---

Været hadde vært noe variabelt på turen fra Leipikkvattnet til Orrvatnet, med yr, regnbyger og litt vind, men utover kvelden opphørte nedbøren. På den andre sida av vatnet, nær grensen, la jeg merke til noen samekøter og en lavvo, men jeg kunne ikke se at det var folk til stede. Ellers så jeg tre ryper på turen.

Da det nærmet seg natt spaknet også vinden, og den taktfaste skvulpinga mot steinstrendene roet seg betraktelig. Jeg fyrte opp et bål av tørr bjørkekvist nede ved vannkanten, og mens mørket senket seg nøt jeg min cognac og den første kvelden i det vidstrakte Børgefjellet.

---

Dag 2 (av 7): Orrvatnet – Holmvatnet

I fjellrypas rike

Andre etappe på ukesturen i Børgefjellet begynte med å ta seg oppover den frodige lia på nordsida av Orrvatnet. Jeg la merke til at det vokste flere forskjellige treslag her, bl.a. noen imponerende store bjørketrær. Selv om nasjonalparken for det aller meste består av høyfjell finnes det også andre naturtyper innenfor grensene. Men omsider kom jeg meg over skoggrensen og opp på snaufjellet, der jeg fikk et storslått skue utover Orrvatnet.

Oppover fra Orrvatnet bærer det innover snaufjellet.

---

Orrvassdalen ble vendt ryggen, og turen fortsatte mellom Gruksfjellet og Luliefjellet, før terrenget så smått begynte å helle nedover igjen mot Tverrelvdalen. Den gode gamle vandrefølelsen var tilbake, da jeg helt uanstrengt tok meg ned mot Tverrelva. Dalen var lettgått, selv om det langs elva var en god del morenehauger. Ellers var det et svært rikt fugleliv i dalen. Bl.a. observerte jeg godt over 40 ryper og rypeunger.

Framme ved Holmvatnet ville jeg først telte vest for utløpet, men fant så ut at den fineste plassen befant seg i østenden av det lille vatnet, ved ei sandstrand. Det lave skydekket forsvant ei stund, før det la seg nedover fjellene igjen.

Kaldt utover kvelden med en lei trekk fra vest. Men etter et par timer i teltet hadde været forandret seg radikalt. Det var fortsatt relativt kaldt, men det massive skydekket var erstattet med nattklar himmel og måneskinn. Vinden var også borte. Nede på stranda holdt noen langbeinte fugler til, og de ble som silhuetter mot det sølvblanke Holmvatnet. Ubeskrivelig vakkert!

---

Dag 3 (av 7): Holmvatnet – Vestre Sipmeken

En strek i regninga

Etter en kald natt våknet jeg opp til et fantastisk vær. Både frokosten og morrakaffen ble inntatt utendørs. Deretter ble det oppvask og avslapping, og jeg drøyde det til godt utpå dagen før jeg pakket sammen og tok fatt på den tredje etappen mot hovedleiren i Sipmekdalen.

Jeg har det ikke travelt med å forlate den vakre teltplassen min ved Holmvatnet.

---

Frokost og kaffe blir inntatt utendørs i det fine været.

---

Jeg fortsatte nordover og gjennom et pass i Skaanjetjahke. Terrenget var svært så lettvint å ta seg fram i, og etter ei stund stod jeg på kanten mot Sipmekdalen og så ned mot de to Sipmeksjøene.

Veien videre.

---

På kanten av Sipmekdalen. Utsikt mot austre Sipmeken, som delvis ligger i Sverige.

---

Vestre Sipmeken, der jeg satser på å slå meg til ro.

---

Elva mellom de to Sipmeksjøene, med det over 1400 m høye Sipmekfjellet bak.

---

Jeg tok med så ned i dalen og siktet meg inn mot vestre Sipmeksjøen, der jeg hadde planlagt å ha hovedleiren. Men jeg så med en gang et telt i ner-enden av sjøen, der hvor elva renner ut. Dette var en strek i regninga, da det var nettopp her jeg hadde sett for meg å slå meg ned. Likevel var jeg vel innerst inne forberedt på at et så fint sted kunne være okkupert. Ja, ja – det fantes sikkert andre egnede plasser ved dette fjellvatnet å etablere seg, tenkte jeg, og vendte nesen mot vestenden.

Framme i vestenden gikk jeg litt hvileløst rundt omkring og lette etter fine teltplasser, uten å finne meg til rette. Jeg var helt borte ved Nobrinelvas utløp i Sipmeken, før jeg snudde og gikk tilbake langs stranda. Jeg endte opp i ei fin lita bukt, vel 600 – 700 m fra utoset, ved ei strand av grus og småstein.

Tre trøndere passerte teltet mitt i 9-tida. Myggen var til dels plagsom ved solnedgang, men utover kvelden ble det kjølig og fint.

Det lakker og lir.

---

Seinkvelden ble akkurat like stemningsfull som ved Holmvatnet, kvelden før. Omtrent ikke en sky var å se på himmelen. At det var kjølig brydde jeg meg fint lite om – det var bare å hyre på seg med klær. Og selv om det ikke var all verden med trevirke å finne, ble det likevel tilstrekkelig til et lite bål også i kveld. Mot natt dukket månen opp bak fjellranden i øst og fullbyrdet villmarksopplevelsen.

En nydelig kveld ved vestre Sipmeken.

---

Dag 4 (av 7): Vestre Sipmeken

Grått og trist

Dårlig vær preget den fjerde dagen i Børgefjellet, som for det meste ble tilbrakt i og rundt teltet. Posen med ferdigstekt kjøttdeig som hadde ligget til avkjøling i vannet var hakket sund av måse eller fjelljo i løpet av natta, og jeg måtte dermed bytte pose og forbedre steindekket over den.

Utpå formiddagen fant jeg på at jeg ville ta meg en liten tur oppover Nobrinelva. Nær vestenden stoppet jeg opp ved en oppmurt levegg av flate steinheller. Hvor gammel denne er, er ikke godt å si. Vel 1,5 km oppover langs elva stoppet jeg. Et godt stykke foran meg så jeg tre fjellvandrere ta seg videre inn i store Børgefjell, mens jeg vendte tilbake mot teltleiren.

En særegen installasjon av flate steinheller.

---

Langs Nobrinelva.

---

Utover dagen forverret været seg. Skydekket krøp helt ned mot 800 moh. (kun ca. 100 m over Sipmeken), noe som medførte at jeg ikke kunne se fjellene rundt meg. Kald – om ikke så sterk – søraust og en regnbyge gjorde ikke saken likere. Jeg begynte rett og slett å kjede meg, og bestemte meg for å ta skjeen i egen hånd, og gjøre morradagen mer interessant enn det dagen i dag hadde vært.

---

Dag 5 (av 7): Såålejaevrie (Store Børgefjell)

Dagen begynte slik som gårsdagen hadde sluttet – grå og trist. Men selv om skyene hang godt nedover fjellsidene var jeg fast bestemt på å gå meg en lang tur. Etter at den sedvanlige morrakaffen var unnagjort gikk jeg i gang med å pakke en dagstursekk, og like etter var jeg i gang.

Jeg tok meg først mot vestenden av vatnet, før Nobrinelva ble vasset i bare slippers. Videre gikk jeg langs Elvenasen og inn i skardet som fører mot Jetnamsdalføret (se kart).

Ut på tur – aldri sur! 

---

Det var en jevn stigning oppover skardet, før det etter hvert begynte å flate ut. Her fløt elva bredere og roligere, og den var grei å ta seg over. Jo høyere jeg kom – dess mer steinete ble terrenget, men det var likevel enkelt å ta seg fram.

Reingjerdet (som går tvers gjennom nasjonalparken) ble krysset to ganger, før jeg omsider stod på vannskillet mot det store Jetnamsdalføret. Jeg gikk et lite stykke ned i dalsida, før jeg satte meg ned og inntok medbrakt niste og Børgefjellvann.

Ganske snart får jeg et fint overblikk over vestre Sipmeken.

---

Skardet flater etter hvert ut, og det er en kurant sak å krysse elva.

---

Gråsteinen tar mer og mer over.

---

Da jeg hadde tilnærmet null utsikt bestemte jeg meg for å snu. Men jeg hadde knapt nok reist meg før det tok til å klarne opp – først over Jetnamen og så over de ville fjellene i nordvest. La merke til at landskapet rundt den vestre delen av Jetnamen var usedvanlig steinete og grått, men det lå ei fin sandstrand langt vest i innsjøen som muligens kunne egne seg som teltplass for framtidige Børgefjellturer. Jeg så dessuten ei reindriftshytte ved Jetnamselva, som renner gjennom dalen.

Den langstrakte fjellsjøen Jetnamen kommer til syne i nordøst.

---

Oppover Jetnamsdalføret.

---

Jeg er vitne til en formidabel oppklarning, og snart viser den majestetiske topp 1324 seg i all sin prakt.

---

På tilbaketuren gikk jeg langs sørsida av topp 1147, og vestover mot Såålejaevrie (962 moh.) – et idyllisk lite lite vann med grønt gress rundt.

Såålejaevrie er en sann idyll.

---

Været ble stadig lettere, og jeg fant ut at jeg i stedet for å gå korteste vei nedover mot Sipmeken (der jeg hadde kommet opp), heller ville fortsette litt innover store Børgefjell, for så å ta meg nedover langs Nobrinelva.

Fra Såålejaevrie (norsk: Holmvatnet) gikk jeg oppover en nokså bratt snøbre i sørvestlig retning, før landskapet flatet ut. Jeg så nå innover det mektige og lite besøkte store Børgefjell, før jeg fortsatte ned i skardet, der Nobrinelva renner. Elva ble krysset tørrskodd et stykke nede i skardet.

Det bærer oppover en snøbre, og jeg snur meg tilbake og ser utover Såålejaevrie.

---

Vestover store Børgefjell.

---

Landskapet er både lettgått og spennende å ferdes i.

---

Etter hvert tar jeg meg ned mot Nobrinelva.

---

På en morenehaug ved Nobrinelva tar jeg min siste rast.

---

Det var godt å se teltet igjen, og ikke lenge etter kunne dagens middag inntas i ro og mak. På turen så jeg 15 ryper og en del andre fuglearter jeg ikke kjenner navnet på.

Igjen ble det en magisk kveld ved vestre Sipmeken med måneskinn, et lite bål og en skarp en. Gårsdagens mismot var byttet ut med en sterk følelse av tilfredshet i det jeg krøp ned i soveposen – god og mett på både mat og opplevelser.

---

Dag 6 (av 7): Vestre Sipmeken – Tverrelvdalen

På grensen

Igjen hadde det skyet over. Det gjorde meg imidlertid lite, da jeg skulle ta fatt på tilbaketuren i dag. Jeg tok et siste blikk utover fjellsjøen, før jeg vendte den ryggen og bega meg nedover langs Sipmekelva. Teltet ved utoset av vestre Sipmeken stod der fortsatt, slik det hadde gjort under hele oppholdet mitt.

Takk for meg!

---

Langs Sipmekelva – et tilbakeblikk oppover dalføret.

---

Vel en km ovenfor østre Sipmeken forlot jeg elva, og tok fatt på fjellsida opp mot Baajme. Oppe på fjellet blåste det friskt, men jeg valgte likevel å ta en avstikker en knapp km østover, for å ta Riksrøys 202 A nærmere i øyesyn. Riksrøysa ble bygget i 1930, som et supplement til de originale grensemarkørene fra 1700-tallet.

Riksrøys 202 A. De to Sipmeksjøene i bakgrunnen.

---

Fra Riksrøysa gikk jeg rett nedover mot Tverrelvdalen. Mens den øvre delen av dalen bestod av typisk høyfjellsterreng, var den nedre delen preget av fjellbjørk, myr, samt en del vierkratt langs Tverrelva. Å telte i myr hadde jeg lite lyst til, så jeg slo like godt teltet opp i selve elveleiet på en grusbanke, vel 100 meter fra Riksgrensen.

Den nedre delen av Tverrelvdalen er såpass myrete at jeg bestemmer meg for å telte i elveleiet.

---

Fra teltplassen og et stykke inn på svensk side buktet Tverrelva seg i noen voldsomme meandersvinger. Selv om det fortsatt var litt trekk fra sørøst var ikke vinden veldig sjenerende, og jeg gikk klar av de verste bygene – som først satte inn da jeg hadde kommet meg i teltet.

Det var en enkel sak å finne trevirke til kveldsbålet, med alt vierkrattett som omslynget elva. Bålet lyste opp i den svarte augustnatta og brant i godt og vel halvannen time. Etter at de siste små skvettene av cognacen forsvant, bålet spaknet og duskregnet gjorde meg våt i ansiktet, var det på tide å ta kveld – den siste kvelden på årets Børgefjelltur.

 Det siste kveldsbålet.

---

Dag 7 (av 7): Tverrelvdalen – Leipikvattnet

Som fisken i vannet

I løpet av natta hadde Tverrelva flommet noe voldsomt opp, og det var på hengende håret at teltet fremdeles stod på tørr grunn.

Dagens marsj begynte med å vasse over elva, før jeg tok meg oppover fjellsida i sør, like oppunder Gruksfjellet, og nedover mot Orrvatnet. Videre bar det over myrene mot Rörsjön og langs stien hele veien ned til Leipikvattnet.

Tverrelva har flommet noe fryktelig opp i løpet av natta.

---

Det regnet mer eller mindre konstant hele turen – den verste dagen rent værmessig sett. Myrene øst for Orrvatnet var svært vasstrukne med overflatevann der terrenget var flatt. I Rörsjön la jeg merke til at det vaket heftig. Så om lag 15 ryper på dagens etappe.

Da jeg kom fram til bilen var jeg fullstendig gjennomvåt – men godt fornøyd med Børgefjellturen anno 1998. Jeg hadde hatt det som fisken i vannet. Vekslet noen ord med en same, før jeg satte meg bak rattet og tok fatt på den lange kjøreturen hjemover.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1998.