# 250 • 2. – 3. juli 2003

Dag 1 (av 2): Litjskardtinden

Uten en tråd

I en forferdelig hete startet jeg ferden mot Visttindan ca. 200 m nord for Sirijorda, der veien slutter. Jeg fulgte en kjerrevei mot Velfjordskardelva, men da det ikke fantes noen bru over denne strie elva innså jeg at jeg var på villspor, og snudde på hælen. Jeg fulgte i stedet en skogsbilvei som førte meg lenger opp i lia, og videre langs en tydelig sti innover mot Litjskardvatnet.

Det er stor snøsmelting i fjellet denne varme sommerdagen. Litjskardvatnet og Vegskardtinden kommer til syne.

---

Myggen var såpass plagsom ved vatnet at jeg bestemte meg for å fortsette opp i høyden, etter at teltet var satt opp på ei grusstrand. Med kraftig redusert vekt i sekken fortsatte jeg opp mot Sirijordaksla.

Jeg ser meg tilbake mot Litjskardvatnet.

---

Oppå snaufjellet forsvant myggen, og jeg kunne ta meg en matpause i ro og fred. Ettersom det var usedvanlig varmt i været denne julidagen, bestemte jeg meg for å kvitte meg med alt jeg hadde av klær på. Kun iført sokker og fjellsko kløv jeg berg og forserte små snøbreer oppover fjellryggen. Et fløyelstynt skylag gjorde at sola ikke ble for intens, og av og til kunne en mild bris fornemmes. I det hele tatt var det ganske så behagelig å gå – uten en tråd!

Litjskardtinden, den nest høyeste av Visttindan, er målet for turen.

---

Jeg nærmet meg Litjskardtinden, og merket at lufta ble noe kjøligere over ca 1000 moh. Likevel var det ikke verre enn at jeg fortsatte ufortrødent, og først ved toppvarden (1182 moh.) kom klærne på.

Toppen ser ganske grei ut å bestige.   

---

I blanke messingen ankommer jeg toppen av Litjskardtinden – midt i Vistkjerringas åsyn.

---

Utsikten var som forventet vid i alle himmelretninger – unntatt nordover, der den noe høyere Vistkjerringa sperret for. Ved toppvarden møtes for øvrig de tre kommunene Vefsn, Vevelstad og Brønnøy. Etter å ha rablet ned noen ord og lagt ut skrivesaker i varden, tok jeg fatt på tilbaketuren.

Flott utsikt fra toppen, om enn noe disig.

---

Nedoverturen ble en herlig opplevelse. Selv om det nærmet seg kveld, var lufta fortsatt mild. Flere av de kjente og kjære fjellformasjonene var med meg et godt stykke nedover, deriblant Finnknean og et par – tre av De sju søstre. En flik av havet og skjærgården viste seg langt i vest, før de blinkende vatnene i den skogbevokste Skjørlægda kom til syne, rett nedenfor. Ved Vistkjerringa dukket det plutselig opp to rein på en snøbre.

Vistkjerringa (1239 moh.), den midterste av Visttindan.   

---

Vistmannen (1066 moh.) med Finnknean og De sju søstre bak.   

---

En flik av Helgelandsskjærgården viser seg i gyllen kveldssol.

---

Storvatnet og Litjvatnet i Skjørlægda.

---

Vel nede ved Litjskardvatnet igjen så jeg at fisken vaket. Jeg spiste middag og laget bål på stranda, før vinglass, vin og “verdens beste” kom fram. Dette var nemlig tur nr 250 siden jeg begynte å skrive turrapporter i januar 1990, og det måtte selvfølgelig markeres.

Det blir riktig så trivelig utover kvelden.

---

Natta ble vakker, med Litjskardtinden kneisende høyt over vatnet. Røyken fra bålet la seg som en lyseblå sky over vannflata, og det ble nærmest en litt trolsk stemning. Myggen oppførte seg dessuten bra. Sovnet etter et kapittel av Arvid Svelis bok, Til Åbjøras kilder.

---

Dag 2 (av 2):

Het retrett

Våknet av solsteiken på morgenkvisten, men duppet av igjen i teltåpningen. Jeg pakket omsider sammen telt og annet utstyr mens sola steikte som besatt.

Svartfluene hadde avløst mygga som de største provokatørene, men det bedret seg heldigvis etter at jeg hadde begynt å gå tilbake mot Eiterådalen. Det var tungt å gå i varmen, og jeg  fulgte stien bare delvis.

I tursammenheng ble varmerekorden på 27 grader fra Kakum nasjonalpark i Ghana, Vest-Afrika, tangert på denne turen. Med bestigningen av Litjskardtinden er alle de tre Visttindan besteget – nesten på dagen ti år etter at Visttindan for første gang ble besøkt.