# 274 • 29. – 30. juli 2004

Under ei steikende sol

I hjertet av Helgelands fjellverden ligger de majestetiske Dårtindan. Merkelig nok hadde verken Jan eller jeg viet tindene oppmerksomhet tidligere – ikke før i dag.

Fra Smedseng på østsida av Fustvatnet begynte vi turen med å gå over en brakklagt åker. Ganske fort kom vi opp på snaut fjell. Sakte men sikkert tok vi oss oppover Smedsengfjellet, kun iført shorts. Sola steikte, og hadde det ikke vært for en mild bris ville det vært ubehagelig hett. Fustvatnet lå og blinket under oss, og jeg kunne se en liten båt utpå. De sju søstre, Finnknean og Visttindan dukket opp i horisonten.

Vi passerte en stor varde i fjellsida. Videre tok vi oss oppover Dåeriesåelkie, og opp mot topp 1185. Her kom de to Dårtindan og Lukttinden til syne.

Dårtindan er innen rekkevidde. Helt til venstre ses Lukttinden.

Fjellryggen ble fulgt fram mot foten av den sørligste av Dårtindan. Den siste biten opp mot toppen (1.346 moh) gikk oppover ei snørenne.

Jan speider mot toppen. Okstindan i bakgrunnen.

Utsikten var totalt uforglemmelig! I det fine været var flesteparten av Helgelands fjelltopper synlige, fra Kappfjellet og Blåfjellet i sør til Svartisen i nord. Ved kysten så vi mange av de kjente kystfjellene, inkludert Søla, Lovunden og Træna. Spesielt artig var det å se Lurøya i klar profil, og jammen stakk ikke Hestmannen opp hodet sitt langt oppe i nordvest. Storhavet skinte i sola utenfor. I øst hadde vi panoramautsikt mot de fleste av Okstindan, vestre Okstindbreen og Bleikvatnet.

I sør kommer bl.a Kjerringtinden (ved Røssvatnet) og Geittinden (t.h.) til syne. 

I nord ruver Lukttinden med Elsfjorden i bakgrunnen.

Blikket festes mot horisontene.

Jeg ville også gjerne bestige den nordlige Dårtinden (1326 moh) som lå ca 750 m lenger nord. Det gjorde jeg også, selv om det var litt krevende å ta seg fram dit. Ingen varde å se på denne toppen.

Vestre Okstindbreen flankert av de mektige Okstindan.

På tilbaketuren møtte vi folk – en gutt og ei jente som var på vei mot toppen. Vi så for øvrig også folk på vei oppover. Jeg observerte ei ørn og tre ryper på turen, og spurver var å se på begge toppene. Rett under den sørligste toppen så vi dessuten en enslig rein. Denne reinen møtte vi både på vei oppover og nedover. En solid fjelltur som krevde både tid og svette.

Dønnmannen i kjent positur ute ved kysten.