# 310 • 16. september 2006

stjerne

Info
  • Start: 12:20
  • Framme: 15:20
  • Tilbake: 18:20
  • Starttemp.: Ca. + 20°C
  • Vær: Sol / dis → overskyet.

Varmt og vilt

Gjorde den klassiske tabben – jeg startet turen for seint! Ettersom det begynner å bli ganske mørkt i åtte-tida på denne tida av året ble jeg nødt til å snu før jeg nådde toppen av fjellet.

Etter å ha parkert bilen innerst i Langfjorden, i Tarmaunbotnet, der det renner ut ei elv, begynte jeg på den brutale oppstigningen fra fjorden. Det viste seg likevel at det var ganske greit å gå. Jeg kom først på en breid sti, som fortsetter mot noen nedlagte gårder. Videre fulgte jeg en enklere sti under en kraftlinje nordover.

Gammel varding innover Tettingskardet.


Jeg stusset litt over at stien bare fortsatte oppover fjellsida, selv om skardet innover mot Tettingsvatnet flatet ut. Jeg innså et stykke oppe i Øyrheia at den stien jeg fulgte slettes ikke gikk mot Tettingsvatnet, men derimot til toppen av Øyrtinden. Dermed måtte jeg et godt stykke nedover igjen før jeg endelig var i skardet. Tok en liten pause ved demningen av Øyrelva, før jeg fortsatte oppover Fjellhalsen, oppover mot det regulerte Tettingsvatnet.

Tettingsvatnet med Tettingen bak.


På dette tidspunktet begynte jeg å tvile på om jeg ville nå toppen av Råkfjellet, som var målet for turen. Jeg bestemte meg uansett for å gjøre et forsøk, og begynte å følge fjellryggen nordover.

Lauvvasstinden og Breidvasstinden skimtes i disen.


Jeg holdt et høyt tempo oppover, men på ca. 700 moh. innså jeg at det ikke ville være realistisk å nå toppen og tilbake igjen før det ble mørkt, dermed snudde jeg på hælen.

Ned den bratte lia mot Langfjorden fulgte jeg en gjørmete traktorvei, og på slutten en ganske god sti. Jeg kom ned ved Langfjordøyra, og gikk langs veien ca 2 km tilbake til bilen, innerst i botnet.

Lausfjellet. Bak dette ligger Lomsdalen.


Jeg brukte nøyaktig like lang tid nedover som oppover, noe som er ganske uvanlig. Veldig mye dis i lufta, og det ble bare verre utover dagen. Lauvvasstinden og Breidvasstinden var synlige i disen, men ikke Visttindan. Da jeg skuet utover den vakre Langfjorden kunne jeg bare så vidt ane den ellers så karakteristiske Andalshatten. Fjorden lå for øvrig stille og rolig denne usedvanlig varme høstdagen.

Langfjorden som er en forgreining av Velfjorden ligger stille og blank denne vakre høstdagen.


Landskapet er svært kupert og knausete i hele området, men det gikk greit å følge vardingen innover mot Tettingsvatnet, selv om mange av vardene hadde rast sammen. Frodig vegetasjon ned mot fjorden.

Det var mye liv i naturen. På vei oppover Øyrheia fløy det opp storfugl. Ved Tettingsvatnet hørte jeg grågåsa. Helt på slutten av turen så jeg villaksen hoppe og sprette innerst i fjordbotnet, og da jeg gikk over brua fløy det opp ca. ti ender eller gjess. I det de lettet fra vannflata hoppet det opp en laks midt i flokken! Artig å være vitne til.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial