Storklumpen var pekt ut som turmål denne vakre augustdagen. Hvis jeg greide å nå toppen ville det bli min femte tur dit opp. Første gangen jeg var oppe var tidlig på 1980-tallet som 12 – 13-åring sammen med faren og broren min – min første fjelltopp av noen størrelse. Denne turen gjorde et uutslettelig inntrykk, og i all ettertid har Storklumpen betydd noe helt spesielt for meg. Sist gang jeg besøkte toppen var på ski, påsken 1998 – altså for over ti år siden.
Svenningdalen og Svenningelva. Geittinden skimtes oppe i nordøst.
Jeg hadde lagt opp til en spennende rute som jeg aldri hadde gått før. Fra brua over Svenningelva tok jeg meg oppover den skogbevokste lia mot Rapfjellet, via Vevang.
Jeg fulgte så det nederste skardet i fjellsida sørover, før jeg gikk opp mot topp 730, som er synlig fra tettbebyggelsen i Svenningdalen. Ringte gamlingan og spurte om de kunne se meg, og fikk bekreftet at de kunne se meg med kikkert.
Endelig over skoggrensen, og på vei opp Rapfjellet. I bakgrunnen ses Gåsvassfjellet og Store Hjortskardet.
I sør kommer Svenningvatnan til syne.
Gikk så videre mot toppen av Rapfjellet (890 moh.) fra nord. Jeg innså mer og mer at jeg hadde tatt med meg for lite klær. Selv om været i og for seg var fint var det en kald og høstlig bris fra søraust. Den tynne treningsjakken jeg var iført holdt ikke mål, og jeg så med skepsis på fortsettelsen.
På Rapfjellet innser jeg at jeg er for tynt kledd. Jeg lurer dessuten på om det er mulig å komme seg opp skardet sør for Storklumpen.
Kvitfjellet i nordvest, sett fra Rapfjellet.
Hadde bestemt meg for å gå opp skardet sør for Storklumpen, men fryktet at det kanskje kunne være for bratt. Det gikk imidlertid helt fint å ta seg inn i skardet, selv uten å miste noe særlig høyde. Skardet flatet etter hvert noe ut, og snart sto jeg på vannskillet mot Langskardet, vest for Storklumpen.
Fjellet er slett og fint å gå inn mot Storklumpen.
På vei opp skardet mellom Storklumpen og Gåsvassfjellet. Det var enklere å ta seg opp enn fryktet.
Jo høyere jeg kommer – dess mer trives jeg!
Slik tar Storklumpen seg ut fra skardet på sørsida.
Kvitfjellet med litt av Feitskardet nedenfor.
Det var enkelt å bestige Storklumpen fra sørvest. Jeg konstaterte at det var lagt ut bok i en postkasse på toppen, og jeg satte meg godt i le for austavinden og saumfarte boka. Ca. 50 personer hadde skrevet seg opp i boka siden den var lagt ut ved påsketider i fjor, og jeg kunne skrive meg opp som besøkende nr 24 for året. Det var mange kjente navn å se.
1293 moh.
Utsikten var upåklagelig, men det var dessverre noe dis i horisonten i nord. De høyeste toppene i Børgefjellet tok seg godt ut, deriblant Jetnamsklumpen. Storklumpen er for øvrig det høyeste fjellet vest for E6 mellom Høgtuvbreen i ytre Rana og Rinnhatten i Trollheimen i Sør-Trøndelag.
Etter å ha hørt ferdig en radioreportasje om humor i vikingtida tok jeg fatt på hjemturen. Planen var å gå ned i Langskardet, men jeg følte mer for å følge ryggen av Blåfjellet nedover, som på tidligere turer. Jeg fulgte noen saustier forbi Finnvollan og ned i Svenningskardet.
Bekk.
Myr.
Skardet var fint å gå. Nede i skogen i Svenningdalen dumpet jeg borti ei merkverdig “hytte”. Det var rett og slett en stor fryser med dør, kamuflert med stokker og greiner. Kanskje ei jakthytte?
Denne eiendommelige strukturen påkaller en viss (be)undring.
Kom så ned på en ganske nyanlagt grusvei. Denne hadde jeg aldri gått før, og den førte meg fra hytta til Wenche Krey til Storsvingen på Vestersidveien.
Vinden ble aldri til noe stort problem, selv om jeg fryktet for fortsettelsen da jeg var på Rapfjellet. Det stilnet av mot kveld. Sau så jeg flere steder, men kun ei rype ble sett. I Svenningskardet skremte jeg først opp en tiur, før jeg ti minutter seinere så ei røye som la på flukt.
En nylig anrettet grusvei i Svenningdalen som jeg ikke har fulgt før.
Storklumpen var pekt ut som turmål denne vakre augustdagen. Hvis jeg greide å nå toppen ville det bli min femte tur dit opp. Første gangen jeg var oppe var tidlig på 1980-tallet som 12 – 13-åring sammen med faren og broren min – min første fjelltopp av noen størrelse. Denne turen gjorde et uutslettelig inntrykk, og i all ettertid har Storklumpen betydd noe helt spesielt for meg. Sist gang jeg besøkte toppen var på ski, påsken 1998 – altså for over ti år siden.
