# 423 • 25. juli 2012

På sti og stein langs «Steinalderstien»

Egentlig skulle jeg delta på en arrangert båttur til Vega Kystgård på Emårsøy i dag, men vel framme på Vega ble det klart at båtturen var kansellert grunnet dårlig vær. Denne beskjeden var jeg ikke helt uforberedt på, og back up-planen om å gå steinalderstien på Vega ble dermed iverksatt.

Steinalderstien er ei vel tre kilometer lang løype som starter i Åkvika, sørøst på øya, og fører forbi flere boplaser m.m. fra steinalderen. Den kalles også fornminneløypa, da ikke samtlige poster er fra steinalderen.

På sti og stein – langs funn og fornminner.

---

Fra parkeringsplassen i Åkvika går løypa oppover Middagsskardheia i vest, nordover gjennom et trangt skard, og ned mot veien igjen på nordsida av heia. Underveis passerer man ei hustuft, ei naturlig havn, to fangststasjoner, ei plyndret gravrøys og enda en boplass. Ved alle funnstedene er det satt opp informasjonstavler. Selv om det ikke er lange marsjen, ble det likevel en interessant og lærerik tur.

Ved et lite skilt, merket “tursti”, gikk jeg over til den andre sida av vika, og oppover Middagsskardheia. Det ble raskt klart at terrenget var av den litt røffe sorten, med mye stein og steinur. I grunnen var jo ikke dette noe å bli overrasket over, da jeg skulle bevege meg inn i steinaldermenneskets landskap.

Jeg trøblet litt med å holde rett kurs, men snart fikk jeg se den første info-tavla, der det hadde blitt påvist ei 5500 år gammel hustuft, før stien vridde seg nordover og inn i et trangt skard.

Havna.

---

Oppover skardet, der havet ikke var synlig noen steder, fikk jeg nesten på følelsen av å befinne meg på høyfjellet et eller annet sted i innlandet. Terrenget var til forveksling ganske likt. Men jeg befant meg altså ute på Vega, like over havnivå. Apropos havnivå – i steinalderen (10.000 – 1.800 f.Kr.) stod havet adskillig høyere enn i dag, og dette er viktig å ha klart for seg når en skal prøve å se for seg landskapet som steinaldermenneskene levde i. Skardet jeg nå gikk oppover var i steinalderen ei smal vik eller våg.

Et stykke oppe i skardet kom jeg til “havna” – ei naturlig havn innerst i vågen for 9.500 år siden. Jeg fortsatte til helt øverst i skardet, der det blåste friskt. Her er det blitt funnet spor av en fangststasjon, som trolig hadde tilknytning til boplassen Åsgarden. Nordover begynte landskapet å helle nedover mot de flate slettene, som utgjør en vesentlig del av Vegas areal. I steinalderen lå selvsagt disse flatene under vann. Fra info-tavla:

Fra fangststasjonen øverst i skardet er det åpent hav forut – i hvert fall var det slik i steinalderen.

---

Her, øverst i skardet, stod det for øvrig en trimboks, og jeg skrev meg selvsagt opp i boka. Løypa var tydeligvis populær. Jeg tok det med ro på turen, og leste alt som stod på info-tavlene. Prøvde også å se for meg landskapet slik det skal ha sett ut i steinalderen, med sine høye strandlinjer. Det er vel også selve poenget med steinalderløypa – å reflektere litt rundt det samfunnet som en gang eksisterte. For min egen del synes jeg turen blir langt mer interessant da enn å bare haste fortest mulig gjennom løypa.

Jeg klarte like fullt å komme bort fra stien nedover. Fant ut i ettertid at jeg burde ha holdt til høyre, men i stedet gikk jeg rett fram, helt til jeg kom på veien. Ingen flere info-tavler var å se, og veien ble fulgt tilbake til utgangspunktet innerst i Åkvika.

Utsikt mot Vika-gårdene i nordvest.

---

Tilbake mot Åkvika.

---

Tilbake i Åkvika oppdaget jeg noe vesentlig som jeg ikke hadde lagt merke til da jeg startet turen – nemlig ei diger informasjonstavle med et detaljert kart over hele løypa. Jeg hadde rett og slett ikke lagt merke til denne tavla pga noen trær som kom i veien. Nå så jeg nøyaktig hvor traseen fra trimboksen og nedover gikk, og fant ut at jeg hadde gått glipp av tre funnsteder. Disse lå ikke så håpløst til, så jeg bestemte meg for å gå tilbake (i motsatt retning) for å få med meg disse.

Informasjon om steinalderstien.

---

Med en kombinasjon av flaks og årvåkenhet fant jeg den smale stien, der den kom ned mot veien. Ingen skilting var å se. Jeg stoppet opp ved en plyndret gravrøys fra jernalderen (tidsepoken like før vikingtida), før jeg fortsatte videre oppover mot nok en fangststasjon. Her var det gjort funn av flere hustufter.

Jeg leser og lærer om Vegas forhistorie. 

---

Det siste funnstedet lå på motsatt side av veien, et stykke oppe i lia, litt for seg selv. Stien opp hit var mindre tydelig, og det kunne virke som om mange som går fornminnestien dropper denne siste posten. Det var uansett ikke lange avstikkeren opp til restene av de tre hustuftene som kunne anes i terrenget. Plassen lå ved Åkvikskardet (der veien i dag går, men som i steinalderen var et smalt sund). Også undertegnede gjorde et funn her – av årets første multer, som umiddelbart ble konsumert.

Jeg returnerte atter en gang til Åkvika, vel vitende om at samtlige sju poster langs steinalderstien var iakttatt. Traff på to ungdommer og et godt voksent par på turen – alle fra Østlandet.

Man har kanskje en tendens til å se for seg steinaldermenneskene som mer primitive enn det de i virkeligheten var. Jeg fikk i hvert fall et innblikk i steinaldersamfunnets kamp for tilværelsen ved å gå denne stien.