Børgefjellet (Nordre Biseggvatnet)

Tur nr. 445 / 9. – 14. august 2013

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 6): Tomasvatnet – Kuvatnet

  • Start: 15:35
  • Framme: 19:25
  • Starttemp.: +16°C
  • Vær: Overskyet.

Æres den som æres bør

Den 9. august 2013 ville Børgefjell nasjonalpark runde 50 år, noe som selvsagt måtte markeres i en eller annen form. Min måte å feire jubilanten på, var rett og slett å ta meg en rundtur i parkens vestlige deler, med start på selveste 50-årsdagen.

Som vanlig er, ble ideen til årets Børgefjelltur unnfanget under forrige tur i Børgefjellet, og jeg ble da enig med meg selv om at nordre Biseggvatnet kunne være et aktuelt sted å etablere seg, der det ligger omkranset av mektige fjell.

Etter en relativt kort kjøretur til Tomasvatnet, gjorde jeg meg klar til å ta fatt på turens første etappe innover Sløkskardet mot Kuvatnet.

Mens jeg satt med bildøra åpen og så over kart, kom plutselig en tysk småbarnsfar gående. Vedkommende var fra München, og ville gjerne ha info om småturer i området, før familien skulle videre til “Lofoten Islands”. Da den hyggelige tyskeren fikk høre at jeg hadde tenkt å vandre alene i dagesvis innover fjellene med en 27 kg tung sekk, vakte det bestyrtelse.

På gyngende grunn. 


Turen begynte pent og pyntlig langs en skogsbilvei nordover Sæterdalen, før det bar på skrå oppover ei seig li. Denne lia sugde krefter, da underlaget for det meste var av den myke sorten.

I tillegg var det mer enn nok av busker og kratt oppover, noe som ikke var utpreget motiverende. En overfylt sekk gjorde heller ikke saken bedre. Men slitet var fort glemt da jeg fikk fast grunn under føttene, og utsikten begynte å gjøre seg gjeldende.

Endelig er jeg over skoggrensen og kan legge i vei innover Sløkskardet. 


Utsikt nordover mot øvre Fiplingvatnet.


Utsikt sørvestover mot Majavatnet.


Innover Sløkskardet hadde jeg kun gått på ski tidligere, men også nå på sommerstid var det greit å ta seg fram. Under en pause ved den vestligste av de to Sløkskardtjønnene blir jeg var et turfølge på sørsida av tjønna. Ikke veldig oppsiktsvekkende i og for seg, hadde det ikke vært for at de kommer ridende til hest. Så vidt jeg registrerer er det et følge på fire personer og to hester som er på vei innover fjellene, akkurat som meg. Jeg lar de få et godt forsprang, før jeg reiser meg og går videre.

Kort pause ved ei av de to Sløkskardtjønnene.


Snart var jeg ved utgangen av Sløkskardet, og Kuvatnet kom til syne foran meg. Området rundt vatnet virket innbydende, og jeg så meg ut et lite nes i det nordøstlige hjørnet av vatnet, der jeg ville satse på å slå meg til ro for kvelden.

Var litt spent på om jeg ville få selskap av hestefølget ved Kuvatnet, men det viste seg at de fortsatte videre i retning Rørskardet. Dermed fikk jeg forhåpentligvis ha hele herligheten for meg selv, noe jeg ikke hadde det minste imot.

 Kuvatnet kommer til syne. I bakgrunnen ses Sklettfjellet med Storelvdalen nedenfor.


 Jeg satser på å slå meg ned på den andre sida av vatnet.


Fulgte nordsida av vatnet til bestemmelsesstedet ved utløpet av en liten bekk. Etter å ha saumfart nærområdet for å “optimalisere beslutningsgrunnlaget” for valg av teltplass, ble huset satt opp, før jeg gikk igang med å lage middag med påfølgende kaffe.

Jeg befant meg nå såvidt innenfor de gamle grensene av nasjonalparken, før utvidelsen i 2003. Det var allerede kveld, så det gjaldt bare å finne roen og lade opp til morgendagens lange etappe.

Første etappe er unnagjort.


Kuklumpen sett fra Kuvatnet.


Vargryggen med Sæterfjellet bak.


På Børgefjell nasjonalparks 50-årsdag befinner jeg meg ved Kuvatnet.


Utpå seinkvelden, da mørket begynte å senke seg, var det på tide å ta seg en skarp en. Jeg utbrakte et stille “skål” for jubilanten, som jeg har hatt så stor glede av å bli kjent med, helt siden jeg som skoleelev ble med gjengen i friluftsliv valgfag ved Grane- barne og ungdomsskole til Jengelen på seinvinteren 1988. Den gang var 50-årsjubilanten bare halvparten så gammel!

På turen til Kuvatnet så jeg kun en eneste rype, men nå på seinkvelden kunne rypa høres både hist og her.


Dag 2 (av 6): Kuvatnet – Nordre Biseggvatnet

  • Start: 13:45
  • Framme: 19:05
  • Vær: Delvis skyet / sol → overskyet. Regnbyger.

 Stein til byrden

Et slør av tåke lå over Kuvatnet da jeg var oppe en snartur grytidlig på morgenen, men det var også blå himmel å se. Da jeg noen timer seinere stod opp hadde det skyet over, uten at det gjorde meg noe. Så lenge det ikke regner synes jeg at overskyet vær er veldig greit på lengre vandringer.

Etter en solid porsjon havregrøt og inntak av kruttsterk kaffe, kom jeg meg i gang litt før klokka to. En lang etappe ventet med til dels krevende terreng. Målet var nemlig å ta seg helt inn mot Nordre Biseggvatnet.

Grytidlig på morgenen ligger det et slør av tåke over vatnet. 


Men jeg registrerer også at himmelen er blå. 


Utpå formiddagen er jeg klar til å begi meg videre innover Børgefjellet.


Fra Kuvatnet bar det videre østover. Ei reinsimle med to kalver viste seg, og disse var å se opptil flere ganger i starten av turen. Jeg skulle ikke mye opp i høyden før terrenget flatet ut og så smått begynte å helle nedover mot den aller øverste delen av Storelvdalen.

Det var et herlig landskap å bevege seg i, langt ovenfor myrer og kratt som en finner lenger ned i denne langstrakte dalen. Elva, eller rettere sagt bekken, fra nedre Rørskardvatnet bød heller ikke på noe trøbbel.

Mot øst. 


Et svært lettgått landskap øverst i Storelvdalen.


Fri sikt nedover Storelvdalen.


Elva fra Rørskardvatnet byr ikke på problemer.


Nå var jeg på kjente trakter. På vei mot Stor-Kjukkelen sommeren 1999 tok jeg meg gjennom et av skardene øverst i Storelvdalen.

Denne gangen hadde jeg planlagt å følge Krokskardet, som vrir seg mer nordover. Dette navnet (og flere andre, som Krokvatnet og Krokfjellet) er ikke oppført på de moderne kartene, mens de figurerer på eldre kart. Av denne grunn mener jeg det er legitimt å benytte dem. Oppover skardet fortsatte det lettgåtte og vandrevennlige terrenget – enn så lenge!

Oppover Krokskardet fortsetter det i samme stil – et innbydende og lettgått fjellterreng.


Et stykke oppe i skardet krysset jeg Krokskardelva, som viste seg noe mer vrien enn både Sløkskardelva i går og elva fra Rørskardvatnet.

Etter elvekryssingen skiftet landskapet fullstendig karakter. Jeg kom nå inn i en grå og vegetasjonsfattig steinørken. Fra å gå normalt ble jeg nå nødt til å konsentrere meg om hvert eneste skritt, for ikke å tråkke feil – særlig med tanke på byrden jeg bar på ryggen. Men selv om det ble litt mer anstrengende å ta seg fram, var det samtidig et spennende landskap å utforske.

Stein til byrden.


Det var en øde og gold verden å bevege seg i, men altså på samme tid utfordrende og givende. Omsider fikk jeg det relativt store Krokvatnet (985 moh) foran meg, og den kneika jeg så på motsatt side av vatnet visste jeg var den siste. Derfra ville terrenget begynne å helle nedover mot nordre Biseggvatnet.

Krokvatnet.


Et tilbakeblikk mot Krokvatnet. Fjellet i bakgrunnen er Rørskardaksla.


Krokvatnet ble passert, og nå var det ikke mange minuttene igjen før jeg ville få fritt utsyn ned mot nordre Biseggvatnet, der jeg hadde bestemt meg for å ha hovedleiren. Jeg både gledet og gruet meg til dette synet, da jeg på bakgrunn av bilder og beskrivelser på nettet visste at det var ødslig og steinete også der. Hvis det mot formodning skulle vise seg umulig å finne teltplass, var plan B å gå ned i Biseggskardet, der jeg visste at det fantes gode teltplasser.

Etter en lang marsj dukker omsider Nordre Biseggvatnet opp foran meg.


Biseggvatnet kom til syne, og akkurat som forventet var det omgitt av grå og steinete omgivelser. Det var imidlertid for tidlig å si om det lot seg gjøre å få opp teltet et eller annet sted ved vatnet.

På vei nedover la jeg merke til enkelte grønne flekker, gjerne på toppen av små hauger, som nok i nøden kunne fungert som teltplasser, men da jeg helst ville være i nærheten av vatnet fortsatte jeg nedover. Nordvestsida av vatnet syntes jeg virket mest lovende, dermed satte jeg kursen dit.

Jeg satser på å finne meg teltplass like under fjellet Biseggen.


Rett før jeg kom ned til vatnet kjente jeg regndråper i lufta. Brydde meg først ikke om dette, men det ble fort klart at jeg måtte gjøre et stopp for å pakke soveposen inn i et vanntett trekk.

Kort tid etter var jeg framme, og kunne velge mellom to egnede teltplasser. Den ene syntes jeg lå litt for nær vannkanten, derfor valgte jeg den som lå noen titalls meter lengre opp. Det gikk smertefritt å få ned teltpluggene, og snart var teltet på plass. Etter å ha prøveligget underlaget ble sekk og utstyr båret inn.

Under Biseggen finner jeg meg en egnet teltplass.


Vel inne i teltet kom det en kortvarig skur igjen, noe som brydde meg fint lite. Snart lå jeg i soveposen og gaflet i meg dagens middag.

Det ble en mild og fin kveld med svært rolige vindforhold. Likevel var det ikke ei eneste mygg å se. Såpass seint på sommeren begynner det å mørkne allerede i ti-tida, men jeg valgte likevel å oppholde meg utendørs.

Selv om nordre Biseggvatnet neppe er blant de mest besøkte vatna i nasjonalparken, så har jeg bestandig hatt en viss dragning mot alt som ikke er “opplagt” og “innlysende” når det gjelder turmål. Vatnet hadde jeg kun gått forbi en gang tidligere – for hele 18 år siden.

Kveld ved nordre Biseggvatnet.


Fyrte opp noen brennbriketter for syns skyld, og flammene lyste godt opp i mørket. Også i kveld måtte konjakken kvalitetstestes. Jammen var det godt å være tilbake i Børgefjellet igjen! Hvis været og formen tillot det, håpet jeg på en topptur allerede i morra. Hvis ikke ble det en bedagelig tur til Kvigvatnet.


Dag 3 (av 6): Biseggen

  • Start: 13:25
  • Framme: 15:10
  • Tilbake: 16:45
  • Vær: Delvis skyet / sol → overskyet. Regnbyge.

Ved Biseggens fot

Alt lå til rette for topptur i dag med sol og mye blå himmel. De fire kandidatene var søre Måsskardfjellet (1536 moh), Rørskardtinden (1415 moh), Biseggen (1322 moh) og Krokfjellet (1264 moh).

Med gårsdagens anstrengende etappe fortsatt i kroppen, falt valget på det mest nærliggende alternativet – Biseggen. Fjellet er ikke blant Børgefjells høyeste, men har en karakteristisk form og er et iøynefallende blikkfang selv på lang avstand, f.eks. fra Gaukaren-området.

Rørskardtinden er en av kandidatene.


Jeg gjorde det enkelt denne morgenen, og varmet opp restene etter gårsdagens gryterett til frokost. Mens oppvarmingen pågikk, skled plutselig kasserollen av brenneren og alt av innhold ble sølt utover en søppelsekk jeg benyttet som underlag i forteltet. Klarte å få mesteparten opp i gryta igjen, og snart kunne frokost og kaffe inntas i fred og fordragelighet.

Utpå formiddagen var jeg startklar. Sekk gadd jeg ikke ta med, kun en jakke surret om midjen, vannflaske, havrekjeks og kamerabagen over skuldra.

Været innbyr til topptur.


Nordre Biseggvatnet.


Det gikk veldig greit oppover fjellsida bak teltet, og før jeg visste ordet av det var jeg 150 meter over Biseggvatnet. I stedet for å karre meg oppover den småbratte fjellsida mot toppen, som er raskeste vei, valgte jeg å gå innover det slakere skardet på vestsida av Biseggen i en slags bue.

Det ble noe steinete i høyden, men plutselig befant jeg meg på kanten av stupet, bokstavlig talt, og så rett ned i det dype Biseggskardet. Suset fra Biseggelva hørtes klart og tydelig helt hit opp. Også Måsskarddalen var synlig.

Det går veldig greit oppover fjellsida.


Biseggvatnet er allerede langt under meg.


 Etter hvert tar steinen over.


På kanten av stupet. Langt der nede renner Biseggelva, og på den andre sida strekker Måsskarddalen seg østover.


Den siste biten oppover mot toppen var en del brattere enn turen hittil, men likevel helt uproblematisk. Flott utsikt i alle retninger, f.eks. mot vest, der velkjente størrelser som Breivasstinden, Blåfjellet, Vistmannen og Finnknean kom til syne. Så også en flik av nedre Fiplingvatnet.

Gikk litt lenger frampå kanten, slik at jeg kunne se Biseggvatnet og teltet mitt. Bortenfor ruvet Måsskardfjellet og Kvigtinden. Et relativt stort vann et godt stykke unna, kom jeg fram til ikke kunne være annet enn Gaukarvatnet.

Den siste biten oppover mot toppen er noe brattere.


På toppen av Biseggen (1322 moh) med Golvertinden i bakgrunnen.


Mangt et kjent og kjært fjell kommer til syne i vest.


Måsskarddalen med vestre og austre Måsskardvatnet.


Søre Måsskardfjellet og Kvigtinden i øst.


Biseggvatnan sett fra Biseggen. Teltplassen min ligger helt i forgrunnen mellom to små strender.


Etter 40 minutters avslapping på toppen med storartet utsikt, gikk jeg nedover igjen. Nå slentret jeg meg rett nedover fjellsida mot teltet, uten noen større bue – noe jeg i moderat tempo brukte mindre enn en time på.

Et blikk mot Krokskardet og Krokvatnet, der jeg kom fra i går.


Snart nede igjen etter en fortreffelig tur opp på Biseggen.


Mens jeg lå og slappet av i teltet etter toppturen, kom det feiende inn en kraftig regnbyge. Det trommet noe besatt mot teltduken, og det hele varte ei god stund. Etter regnbygen så det imidlertid overraskende pent ut igjen, omtrent som ingenting hadde skjedd. Også bølgene som jeg hadde hørt slå mot stranda under den kraftige skuren var borte og erstattet med ei nærmest speilblank vannflate. Merkelig! Fisken ble med ett veldig aktiv, og det vaket flere steder. Så fisk er det tydeligvis også i nordre Biseggvatnet!

Også denne kvelden ble mild og fin her ved Biseggens fot. Noen dystre skyer viste seg i sørøst, uten at de utgjorde noen trussel. Kvigtindaksla med sine knøttsmå snøflekker speilte seg i den blanke vannflata denne seinsommerkvelden. Virkelig vakkert!


Dag 4 (av 6): Måsskardfjellet S

  • Start: 13:15
  • Framme: 16:50
  • Tilbake: 20:10
  • Vær: Overskyet. Regnbyger → regn.

I skyggen av Kvigtinden

Værforholdene var noe kjøligere i dag, kunne jeg konstatere, da jeg stakk nesen ut av teltet. Men bortsett fra dette så været helt greit ut, og jeg spekulerte litt på hvilken topp jeg skulle velge meg i dag. Krokfjellet ville vært det enkleste valget, mens søre Måsskardfjellet ville vært det gjeveste.

Etter å ha tygd litt på de ulike alternativene, kom jeg fram til at jeg ville gjøre et forsøk på Måsskardfjellet – et av nasjonalparkens aller høyeste, og høyere enn både Rainesklumpen og Jetnamsklumpen – de to ruvende kjempene i øst.

Gjorde diverse nødvendige sysler i leiren, før jeg labbet i vei østover langs Biseggvatnets steinete strand. I motsetning til gårsdagens tur til Biseggen, hadde jeg tatt sekken på ryggen i dag. I nordenden av vatnet lå det søppel, som noen tydeligvis ikke hadde orket å bære med seg tilbake.

Sist jeg vandret langs denne stranda var helt tilbake i 1995, da Jan og jeg var på vår aller første felles Børgefjelltur. Litt rart å tenke på at det hadde gått så mange år.

Ut på tur igjen. Kvigtindaksla midt imot og Gaksfjellet borterst.


Jeg hadde kanskje gått i ti minutter da det begynte å regne! Ja vel, tenkte jeg, så det var en sånn dag i dag. Ustabilt som pokker. Hvis det fortsatte å regne hadde jeg ingenting å gjøre på en høy fjelltopp, selv om regnet var av det lette slaget.

Uansett ville jeg ta meg en tur opp mot Kvigvatnet (1090 moh), som ligger rett nedenfor Kvigtinden, så jeg fortsatte å gå. Bygen ble heldigvis kortvarig, og det varte ikke lenge før jeg hadde Kvigvatnet foran meg, fullstendig omgitt av gråstein.

Kvigvatnet kommer til syne. Det samme gjør dagens turmål – søre Måsskardfjellet (1536 moh).


Fjellryggen bortover mot toppen så grei ut å følge, og selve fjelltoppen lå der og lokket innenfor Kvigvatnet, så jeg bestemte meg for å fortsette. Men for å komme meg opp på fjellryggen måtte jeg gjennom et område med grov steinur.

På ca 1200 meters høyde kjentes på nytt regndråper, og straks etter begynte det å regne. Himmelen var faretruende mørk i sørøst, der skyene kom fra, men mer bekymringsfullt var det at de regntunge skyene begynte å sige over Kvigtinden og Kvigtindaksla.

Jeg ble i tvil om jeg skulle fortsette eller ei. Uansett var det på tide med en matbete, så jeg gikk ut på et lite framspring, der jeg kunne se rett ned mot nordre Biseggvatnet og teltplassen.

Utsikt mot gårsdagens turmål, Biseggen, Biseggskardet, Rørskardtinden og teltplassen ved Biseggvatnet.


Også denne gangen ble regnbygen nokså kortvarig, og igjen så jeg lyst på livet. Jeg kom meg opp på den store fjellryggen, som jeg begynte å følge nordover. Jeg var nå på 1300 meters høyde, og den fæle steinura var erstattet med lettgått fjellterreng.

Den sørlige utløperen av Måsskardfjellet viser seg lettgått.


Etter vel 1,5 km gange var jeg på topp 1433, som er som en fortopp å regne. Utsikten var allerede nå formidabel, særlig nedover Biseggskardet, som jeg hadde flere hundre meter under meg, og videre nedover Simskardet.

Kvigvatnet fra “oven”. Kvigtinden er fremdeles innhyllet i skyer.


 Fra topp 1433 får jeg et fascinerende skue nedover Biseggskardet og Simskarddalen.


Det virket som om været hadde lettet, og skodda som hadde hengt ned i Kvigtinden var i ferd med å forsvinne. For å komme meg opp på den øverste toppen av Måsskardfjellet måtte jeg ned et stykke først, og nede i denne forsenkninga mellom de to toppene fikk jeg atter en gang kjenning med grov steinur. Likevel var godfølelsen tilbake. Jeg visste at jeg ganske snart ville stå på toppen av det 1536 m høye fjellet, og speide utover.

 Traversen mellom topp 1433 og topp 1536 (bildet) byr på grov steinur.


Jeg gjøv løs på de siste 150 høydemeterne, og endelig var jeg på toppen av denne kjempen av et fjell – i skyggen av Kvigtinden. Jeg satte meg ned ved den knøttlille toppvarden og beundret utsikten mot nære og fjerne fjell. Noen av dem hadde jeg besøkt tidligere – andre ikke.

Når det gjelder toppen jeg nå befant meg på, så prøvde jeg meg på rakkeren allerede i 2003, da jeg hadde base ved austre Måsskardvatnet. Men ustabilt vær, i kombinasjon med den bratte nordsida av fjellet, satte en stopper for toppforsøket.

På vei oppover mot toppen ser jeg meg tilbake mot topp 1433.


Toppen er nådd! Ettersom det er nærmest fullstendig vindstille her oppe blir jeg værende ei god stund.


Ute ved kysten på Sør-Helgeland var himmelen klar, og Heilhornet, Kula og Lesshornet var lett å få øye på. Sistnevnte besteg jeg for øvrig tidligere i sommer. Lenger nordover var det adskillig gråere. I sør så jeg bl.a. deler av de store sjøene Tunnsjøen og Limingen. I det østlige Børgefjellet dominerte Rainesklumpen og Jetnamsklumpen synsranden, mens nordre Måsskardfjellet, Simskardfjellet og Golvertinden var naturlige blikkfang i nord. Aller mest ruvet imidlertid Kvigtinden, som virket veldig nær.

Det østlige Simskardfjellet med Simskardvatnet nedenfor.


Glad og fornøyd.


Kvigtinden (1699 moh) troner i sørøst. Bak til venstre skimtes Jetnamsklumpen.


Etter å ha gitt livstegn fra meg per telefon, tok jeg fatt på tilbaketuren. I stedet for å gå via topp 1433, og følge fjellryggen tilbake, ville jeg prøve å ta meg rett nedover mot Kvigvatnet. Her havnet jeg atter en gang i et steinete landskap, og denne gangen var det til dels bratt også.

Halvveis nede i bratta angret jeg på valget, men lenger ned ble terrenget gradvis mer medgjørlig. Utrolig nok så jeg blomster midt i ura, over 1200 moh. Gikk ikke helt ned mot vatnet, da jeg ville prøve å holde en viss høyde.

Den verste bratta er unnagjort, men det steinete landskapet fortsetter forbi Kvigvatnet.


Omsider kom elva mellom de to Biseggvatnan til syne nede i dalen, og litt etter åpenbarte nordre Biseggvatnet seg. Mens de siste timene hadde vært tørre, brygget det nå opp til regnvær igjen. Og denne gangen skulle det bli adskillig kraftigere kost enn de to skurene som feide forbi tidlig på turen.

Nedover mot nordre Biseggvatnet brygger det opp til regn.


Før jeg var nede ved vatnet hadde det satt inn med et voldsomt regnvær. Shortsen ble snart gjennomvåt, mens skalljakken holdt mål i dette været. Landskapet ble grått, og både Kvigtinden og Gaksfjellet i sørenden av Biseggskardet nærmest forsvant i gråværet. Jeg priset meg lykkelig over at jeg ikke fikk dette været på toppen eller i steinura.

Det virket så langt bortover mot teltet, men jeg kom da fram til slutt. Etter en kjapp oppvask forsvant jeg innendørs, og da sluttet det selvsagt å regne!

Regn!


Tørr, varm og mett etter en bedre middag med betydelige mengder iste for å slukke tørsten, krøp jeg ned i soveposen med kaffe og sjokolade særdeles lett tilgjengelig. Jeg gikk så i gang med å gjøre notater for en framtidig turrapport. Da dette arbeidet var ferdig hadde det begynt å bli mørkt ute.

Mot natt klarnet det opp, men uten måneskinn på årets Børgefjelltur ble det likevel bekmørkt. Kun ei rype ble observert på dagens fjelltur.


Dag 5 (av 6): Krokfjellet

  • Start: 13:50
  • Framme: 16:05
  • Tilbake: 18:10
  • Vær: Delvis skyet / sol → overskyet. Yr. Vind på toppen.

Skyer i horisonten

Hadde som vanlig ingen hast med å komme meg avgårde på formiddagen, men i to-tida var jeg omsider klar til dyst. Mange av klærne som hadde hengt til tørk på teltet etter gårsdagens rotbløyte var allerede tørre, deriblant shortsen.

Med Biseggen og søre Måsskardfjellet besteget, var det nå klart for Krokfjellet (1264 moh). Rørskardtinden, som opprinnelig var en av kandidatene, hadde jeg bestemt meg for å vente med til en annen gang – mye grunnet en lang og kronglete rute fra Biseggvatnet.

Noe yr var merkbart da jeg la i vei langs vannkanten sørover, men ellers var det et brukbart vær denne dagen. Alle toppene var godt synlig, og jeg så i det hele tatt lyst på fortsettelsen.

En ny fjelltopp står på programmet. Jeg snur meg tilbake mot Biseggen og teltleiren like nedenfor.


Jeg la vatnet bak meg, og kom inn i et parti med morenehauger. En liten bekkedal måtte forseres, før jeg kunne gyve løs på selve fjellet. Litt steinur i begynnelsen, men med unntak av denne var det et fint fjell å gå i.

Det litt spesielle med Krokfjellet var at jeg kunne se både toppen og hele den planlagte ruta fra teltplassen. Terrenget flatet etter hvert noe ut, før det igjen ble litt stigning det siste partiet opp mot toppen.

Jeg gyver løs på Krokfjellet (Kråhtjoehtjahke).


Med ett får jeg en herlig utsikt mot søre Biseggvatnet.


Nedover Krokskardet og Storelvdalen. I bakgrunnen ses Sklettfjellet (t.v.) og Kuklumpen.


Søre Måsskardfjellet og Kvigtinden i nordøst.


 Tilbakeblikk mot nordre Biseggvatnet.


På toppen kunne jeg ikke få øye på noen varde, noe jeg stusset over. Jeg ble i tvil om dette virkelig var toppen av Krokfjellet, eller om det høyeste punktet faktisk lå noen hundre meter lenger bort. For å være sikker i min sak burde jeg fortsette mot det andre høydepunktet.

Det som imidlertid gjorde meg skeptisk var at været på svært kort tid hadde forverret seg markant. Fra fine forhold i fjellet kom det nå drivende inn store “haugskyer”, og den ene etter den andre fjelltoppen forsvant i skyene.

Det kommer drivende inn svære skyer fra vest.


Den ene etter den andre fjelltoppen blir innhyllet i skymassene.


Det endte med at jeg valgte å fortsette. Skulle sikten forsvinne visste jeg at det ikke ville by på større problemer å komme seg ned igjen. Jeg var glad for at Måsskardfjellet var unnagjort, som nå lå godt innpakket i skymassene sammen med Kvigtinden og flere andre fjell. Til og med Biseggen fikk av og til et slør over seg.

Etter 500 – 600 meters gange var jeg framme på den sørligste toppen av Krokfjellet, og her stod det en liten varde. Ble ikke mange minuttene på toppen før jeg snudde på hælen.

Den sørlige toppen av Krokfjellet er utrustet med en liten varde.


Vinden tok seg opp, så det var bare å komme seg ned i “lavlandet” igjen. Nede ved Biseggvatnet var det heldigvis mindre vindfullt, men skymassene kom og gikk i ett sett, og så ikke ut til å gi seg med det aller første. Tilbake ved teltet måtte jeg si meg fornøyd med den tredje bestigningen på tre dager.

Regnbuen viser seg ei stund mot Kvigtindaksla.


Nede igjen. Bare å følge vannkanten tilbake mot teltet.


Oppvasken ble tatt i vannkanten, før jeg stelte i stand noe middag. Utover kvelden ble det stadig tydeligere at vestaværet for alvor hadde festet grepet, med en kjølig trekk i lufta og skyer som hang godt ned i fjellsidene. En sky hadde lagt sin elsk på Rørskardtinden med en dramatisk visuell virkning. “Tunger” av denne skyen presset seg nedover den stupbratte fjellsida, omtrent som fossefall. Mot natt krøp skyene helt ned mot 1100 moh, og Rørskardtinden var nesten ikke synlig lenger.

Utrolig hvordan stemningen snur når en ikke ser toppene, og skymassene ligger som et kvelende lokk. Tenkte egentlig å ha hviledag i morra, men å gå og tråkke rundt i teltleiren ville nok bare bli langtekkelig, så jeg fant ut at jeg ville avslutte turen allerede i morra. Det føltes riktig. Turen hadde uansett vært en suksess.

Jeg krøp inn i teltet, gikk løs på den siste skvetten konjakk, og tok for meg kartene. Jeg besluttet at neste Børgefjelltur vil gå til Lotteren – et område jeg har hatt i tankene lenge.


Dag 6 (av 6): Nordre Biseggvatnet – Simskardet

  • Start: 14:55
  • Framme: 19:30
  • Vær: Delvis skyet / sol → overskyet.

I mål

Det var nesten så jeg angret på gårsdagens beslutning om å dra hjem en dag tidligere enn planlagt. Det tunge skydekket som hang langt ned i fjellsidene i natt var borte, og alle fjelltoppene var synlig. Snakk om ustabile værforhold! Men beslutningen var tatt, og jeg så fram til dagens vandring nedover Biseggskardet og Simskardet.

Jeg pakket sammen i et svært bedagelig tempo. Tre toppturer de siste dagene og lange vandringer med tung sekk dagene før, kjentes unektelig i beina.

Skydekket har løftet seg igjen.


Klokka hadde nesten rukket å bli tre før jeg kom meg av sted. Med det samme jeg begynner å gå får jeg øye på en reinflokk på 15 – 20 dyr, som beveger seg langs østsida av vatnet. Her hadde jeg holdt til i dagesvis uten å se hverken folk eller dyr, men med det samme jeg forlater stedet skjer det. Artig!

Og ikke nok med det! Etter kun fem minutters vandring, øverst i Biseggskardet, treffer jeg på et eksemplar av arten homo sapiens – det første mennesket jeg ser siden hestefølget i Sløkskardet den første dagen. Det var en fjellvant kar på rundt 60 år, og vi stoppet og slo av en prat på fjellfolks vis. Han hadde bivuakk med i stedet for telt, og planla å slå seg til ro enten her inne eller i Måsskarddalen. Jeg fortalte om vakingen jeg hadde observert i nordre Biseggvatnet en kveld, noe han fattet interesse for.

Ferden går nedover Biseggskardet. 


Øverst i Biseggskardet måtte jeg ta meg nedover ei småvrien steinur, men da denne var unnagjort ble terrenget svært så lettgått. Antrekket denne dagen var shorts, genser og lue! Det skal svært mye til før jeg fryser på beina, mens lua kommer fort fram på en kjølig dag som denne.

Måtte sende et blikk oppover mot toppen av Biseggen, der jeg stod for noen dager siden. For flere hundre år siden var dette området hellig for den sørsamiske befolkningen.

Fra Helgeland Historie, Bind 2, s. 196 – 197:

Fra Røssvatnet nordover til Okstindan fører Bissie-durrie “Helligskaret”, forvansket til Bessedør som navn på gården anlagt en gang på 1700-tallet. I Børgefjellet finnes også Bissie-durrie, som fører opp til Bissie-tjahke “Helligfjellet”, gradteigkartets Biseggen, og Bissie-jaevrie “Helligvatnet”. Dette kan ha vært Børgefjellets “allerhelligste” inntil misjonærene i 1720-årene inndro runebommene, gievrieh, og bidro sitt til at området mistet sin karakter av Finnmork.

Et hellig fjell.


Etter hvert kom jeg ned i fjellbjørkeskogen, som til dels bestod av kraftig forvridde trær etter snøskred. Det ble følgelig mer utfordrende å ta seg fram. At det innimellom var blautmyr, gjorde ikke ferden nedover skardet enklere.

Omsider kom jeg til munningen av Biseggskardet, der jeg fikk tinget skyss om et par timer. Myrene fortsatte nedover Simskardet, men de var tørrere og bød ikke på nevneverdig trøbbel. Snart kunne jeg høre suset fra Rørskardelva, og derfra visste jeg at det gikk sti videre.

Biseggskardet kan framvise et vell av terrengtyper. Her er framkommeligheten upåklagelig.


Etter hvert kommer jeg ned i fjellbjørkeskogen som flankerer Biseggelva.


Det langdryge Biseggskardet ligger bak meg. Foran meg ligger det langdryge Simskardet.


Tistel.


På en markant morenehaug ved bredden av Rørskardelva traff jeg på stien, og et stykke nedenfor visste jeg at det skulle være bru over nevnte elv. Den siste biten burde m.a.o. være grei skuring. Jeg satte fra meg sekken inntil ei svær furu, og bevilget meg turens siste pause.

Mens jeg stod og helte i meg vann, kom det ei dame og en mann gående nedover, og det viste seg at de hadde vært på Rørskardtinden. Helt på toppen kom de seg imidlertid ikke, pga skyer. Paret hadde et prosjekt gående om å bestige alle fjelltoppene i området, med utgangspunkt i hytta si i Fiplingdalen. Vi snakket litt om at det ikke har vært kultur for toppturer på denne delen av Helgeland, i motsetning til jakt- og fiskekulturen, som står sterkt. Trivelig å møte likesinnede!

På denne morenehaugen treffer jeg både på stien og et par toppturentusiaster.


De siste par kilometerne nedover Simskardet bør vel gå greit.


Rørskardelva.


Etter at Rørskardelva var passert, stod det igjen godt og vel to km. Stien viste seg vanskeligere å holde enn antatt, noe som medførte at jeg rotet meg bort fra den. Det fikk så være, nå gikk det kun på viljen. Paret som hadde vært på Rørskardtinden tok jeg igjen helt på tampen, og nå kom jeg også på stien igjen.

Til slutt gikk jeg over Simskardelva på to hengebruer, som så nokså nye ut. Kom opp på veien til avtalt tid, før jeg ble skysset til Tomasvatnet, der jeg hadde bilen min stående.

Turen avsluttes med å ta meg over Simskardelva.


Årets Børgefjelltur var ikke av de lengste, men alle seks dagene var spekket med innhold – enten det var vandringer gjennom varierte landskaper med stor sekk eller det var toppturer. Den vestlige delen av nasjonalparken er unektelig steinete, men samtidig utfordrende og spennende med mange flotte tinder.

Jeg hadde i lengre tid bestemt meg for å gjøre stas på 50-årsjubilanten – Børgefjell nasjonalpark – og med denne turen synes jeg det ble en verdig markering.

You may also like...