# 459 • 23. – 24. juli 2014

Topptur og tåkevandring

Nok en topptur stod for døra, og nok en gang hadde jeg satt av sommernatta til formålet. Og som på den forrige turen, var det de indre egner av Rana som var valgt ut som turområde. Denne gangen var det Melkfjellet som skulle til pers – et fjell jeg sist besteg i 2006. For åtte år siden var jeg imidlertid ikke på den høyeste av fjellets to topper, og dette aktet jeg å gjøre noe med i natt. Den utvalgte toppen er med sine 1 473 moh. høyeste punkt i Rana, øst for E6, og slik sett et attraktivt mål for toppsamlere.

Jeg vurderte litt fram og tilbake om jeg skulle kjøre helt opp til dammen ved Kallvatnet (Kaldvatnet), for så å begi meg østover langs vannkanten, eller om jeg skulle følge den T-merkede stien som starter litt lenger ned i Plurdalen. Jeg endte opp med det siste alternativet, selv om det ville bli en noe lenger distanse.

Vel framme ved utgangspunktet i Plurdalen – en dal som for øvrig har vært en del omtalt i media i det siste, grunnet en grotteulykke – var det å spenne på seg sekken og knyte fjellskoene.

Til fjells igjen.

---

En tydelig sti førte meg oppover ei slak li i sørlig retning. Etter bare noen få hundre meter var fjellbjørkeskogen et tilbakelagt stadium, og jeg kom inn i et innbydende fjellterreng som viste seg svært lettgått. Jeg angret ikke et sekund på at jeg hadde valgt å følge den merkede stien. Klokka var bare ni på kvelden og jeg hadde hele natta foran meg. Jo høyere i terrenget jeg kom, jo flottere ble det, og med ett dukket de mektige Okstindan opp langt der framme.

Okstindan er alltid et flott skue.

---

Sola gikk etter hvert i skjul, men den sendte fortsatt sine rødlige stråler mot fjellsidene. Det eneste som trakk litt ned denne sommerkvelden var mygga, som det var en del av. Jeg beit meg merke i at det var veldig godt merket innover fjellet, både i form av varder og rødmaling – noe som sikkert er kjærkomment om en ikke er like heldig med været som det jeg var. Stien bøyde så av innover det markante Sauvasskardet, og snart fikk jeg vestre Sauvatnet foran meg.

Stien vrir seg etter hvert innover mot Sauvasskardet.

---

Sauvasskardet ligger foran mine føtter.

---

Øverst i skardet, mot himmelen, kunne jeg skimte konturene av Sauvasshytta. Jeg gikk imidlertid ikke via hytta, men fulgte i stedet et lite fjellpass på østsida.

Den avrundede toppen av Melkfjellet kom etter hvert til syne i øst. Fjellet virket bratt, men jeg hadde likevel god tro på å ta meg til topps. Først måtte jeg imidlertid ta meg gjennom et nokså steinete terreng, noe som ikke kom som noen overraskelse, da jeg tross alt befant meg på vel 1 000 meters høyde.

Sauvasshytta er lett å få øye på.

---

På vel 1 000 meters høyde tar jeg et tilbakeblikk mot Sauaksla. Jeg kom gående opp fra skardet i høyre bildekant.

---

Melkfjellet – høyeste topp i de indre deler av Rana.

---

I grove trekk fulgte jeg et bekkefar et stykke, før jeg fortsatte innover det svært steinete Ivaskardet mellom Melkfjellets to høyeste topper. Selv her oppe i steinura nektet mygga å ta kveld, så det var vel bare å bite det i seg og fortsette til topps.

På vei oppover Ivaskardet får jeg et flott utsyn ned mot Kallvatnet.

---

Oppover selve toppen var det greit å ta seg fram, og veldig bratt var det heller ikke. Omsider kom toppvarden til syne foran meg, og de siste par hundre meterne var en spasertur i flatt lende.

Klokka hadde blitt to på natta og det var fullstendig vindstille. Vanligvis ville jeg satt pris på slike gunstige atmosfæriske forhold, men når sant skal sies, så ville det vært fantastisk med litt trekk i lufta for å jage bort mygga, som selvsagt holdt det gående også her oppe på nærmere 1 500 meters høyde.

Klokka 02:00 når jeg toppen av det 1 473 meter høye fjellet.

---

Utsikt vestover mot Sauaksla, østre Sauvatnet, Umbukta og Storakersvatnet i det fjerne.

---

Vel nede fra fjelltoppen kjente jeg at det begynte å røyne på. Det var ikke først og fremst de fysiske strabasene som tok på, men myggplagen som aldri gav meg en pause. Men nå var jeg tilbake på den T-merkede stien, som jeg fulgte videre ned i Sauvasskardet.

Det som bekymret meg, var et hav av tåke som sakte, men sikkert var i ferd med å “sive” innover dalene. Allerede på toppen hadde jeg lagt merke til at det begynte å danne seg tåke i Plurdalen og over Kallvatnet, og nå stod Sauvasskardet for tur.

Tåka truer med å sive innover Sauvasskardet.

---

På denne tida av døgnet har bakken blitt såpass nedkjølt at det nærmeste luftlaget over kondenserer når temperaturen blir tilstrekkelig lav (duggpunktet), og dermed danner det seg tåke. Jeg fikk imidlertid aldri føling med skodda på vei nedover Sauvasskardet, men på vei ut av skardet var det ingen nåde!

Inn i tåkeheimen.

---

Fortsatt gjenstod det nærmere fire km gange, og hvordan det skulle gå i den tette tåka, og uten GPS, gjenstod å se. Selv om landskapet var av den medgjørlige typen, entret jeg skoddehavet med en viss spenning.

Jeg hadde ikke gått mange skrittene inn i tåka, før et merkelig fenomen gjorde seg gjeldende. En hvit bue kom til syne rundt meg, dannet av den solbelyste tåka, og det opplevdes som om buen bare var noen få meter i diameter – nærmest som en fargeløs regnbue i miniatyr. Ved nærmere ettersyn så jeg at det ikke var noen bue likevel, men en ring. Og jeg stod med føttene plantet nederst i ringen. Da jeg begynte å bevege meg, fulgte “lysringen” rundt meg etter! Noe slikt har jeg aldri opplevd før.

En eiendommelig ring av lys omslutter meg idet jeg trer inn i tåka.

---

Sola takket for seg, og jeg forsvant for alvor inn i tåka. Nå fikk jeg virkelig testet ut hvor god merkinga var – og den bestod testen med glans, skulle det vise seg. Under disse utfordrende omstendighetene, var konturene av vardene og steinstøttene minst like viktig som selve rødmalinga.

På disse kilometerne med minimal sikt var det kun et par plasser jeg ble nødt til å stoppe opp og speide etter neste markør. Ellers var det uproblematisk å navigere, og da også stien ble tydeligere gikk jeg nærmest på autopilot.

Merkingen holder mål.

---

Da jeg så hvor greit det gikk å følge vardingen, klarte jeg også å nyte den helt spesielle stemningen nå på morgenkvisten. Den største nytelsen var likevel den reine lufta – fuktig selvfølgelig, men fullstendig fri for mygg. Det føltes veldig bra etter å ha slitt med disse summende beistene under hele turen. Hørselen ble dessuten en mer framtredende sans. F.eks. kunne jeg høre klukkingen fra en bekk flere sekunder før jeg så bekken.

Enda en sær opplevelse gjenstod, da jeg brått trådte inn i en reinflokk på sikkert opp mot hundre individer. Reinen lå på bakken og hvilte / sov, men da jeg intetanende kom vandrende rett inn i flokken, skremte jeg dem opp. Jeg var kun i stand til å se dyrene i profil, som mørke skikkelser (se bildet under). I løpet av kort tid forflyttet reinflokken seg i skjul, men ei god stund etter at de var ute av synsrekkevidde kunne jeg fremdeles høre grynting fra en og annen rein.

Jeg ser bare mørke skikkelser foran meg, men gryntingen høres klart og tydelig.

---

På den siste biten nedover mot Plurdalen begynte skodda så smått å løse seg opp, og det var godt å se bilen igjen i halv åtte-tida. I tillegg til den svære reinflokken jeg rotet meg inn i, så jeg om lag ti reinsdyr i nærheten av Melkfjellet, deriblant noen kalver. Fire ryper ble dessuten observert, men jeg hørte flere – bl.a. på toppen av Melkfjellet av alle steder.

På bilturen sørover E6 forsvant etter hvert siste rest av tåke, og en ny strålende sommerdag var i emning.