Minnene fra den første turen opp på Storklumpen som 12-åring i 1984 var i høyeste grad intakte. Ikke bare var turen en flott opplevelse i seg selv, det var også min aller første bestigning av en fjelltopp av noen størrelse. I ettertid har dette fjellet inntatt en helt spesiell posisjon i bevisstheten min og utgjort en slags referanse for seinere bestigninger av andre fjell. Fire år seinere, i 1988, var jeg på god vei mot en ny bestigning, men skoddedannelse i de øvre luftlag forhindret meg i nå til topps på nytt.
Det hadde gått sju år siden jeg stod på toppen av Storklumpen og tre år siden den mislykkede gjenerobringen, og det var på tide å prøve seg igjen. I et nydelig sommervær syklet jeg til Blåfjellneset, før jeg la i vei oppover Martastripa og innover Svenningskardet.
Tregrensen ble passert og snaufjellet tok over på vei opp brattene mellom Grønfjellet og Blåfjellet. Sakte, men sikkert spiste jeg høydemeter for hvert skritt oppover den langdryge fjellryggen mot Storklumpen.
På vei oppover mot Storklumpen må jeg stadig vekk se meg tilbake for å nyte utsikten.
Nå var det bare å ta tida til hjelp og følge ryggen hele veien mot toppen. Selv om det var et steinete terreng å bevege seg i, virket den stadig flottere utsikten motiverende på meg. Grønfjellet og Rapfjellet, som ligger kloss inntil Blåfjellet, virket bare lavere og lavere, og jeg fikk snart en herlig utsikt nordover mot Trofors og Granebygda. Jeg var spent på om jeg ville se havet fra toppen av Storklumpen, noe som etter sigende skulle la seg gjøre under gunstige værforhold.
Rapfjellet nedenfor med Kappfjellet i bakgrunnen.
På cirka 1 280 meters høyde var det slutt på den flere kilometer lange motbakken, men det var ikke dermed sagt at jeg var på toppen ennå. Foran meg lå en vel 750 m smal og steinete egg. Denne husket jeg godt fra min første tur hit opp, da jeg måtte gå den fram og tilbake to ganger etter å ha glemt igjen noe på toppen.
Tre og en halv time etter at jeg startet langt nede i Svenningdalen kunne jeg plante beina ved toppvarden (1 293 moh.). Målet var nådd!
Det er mye stein i høyfjellet.
Endelig!
Utsikten var storslått i alle retninger, kanskje særlig mot de ville og til dels snødekte fjellene i vest. Dessverre var det såpass mye dis i lufta denne ellers så fine sommerdagen at jeg ikke kunne skimte havet. Under steinrøysa av en toppvarde dro jeg fram noen plankebiter med inskripsjoner på.
Hjortskardelva bukter seg gjennom Hjortskardet.
Mot Svenningvatna i sør / sørøst.
Mye dis i lufta begrenser utsikten noe.
Gåsvassfjellet (1 230 moh.) er Storklumpens nærmeste nabo i sør.
Langskardfjellet med den store Langskardbreen i vest.
Innerst i Langskardet.
Nedover fulgte jeg en litt vestligere trase enn da jeg tok meg oppover. Jeg bevilget meg en rast i den lille sauehytta i bjørkeskogen under Grønfjellet, før jeg fortsatte nedover Svenningskardet. God og sliten satte jeg meg på sykkelen og tråkket i vei de siste kilometerne langs grusveien hjem igjen.
Stein på stein.
Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1991.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
Minnene fra den første turen opp på Storklumpen som 12-åring i 1984 var i høyeste grad intakte. Ikke bare var turen en flott opplevelse i seg selv, det var også min aller første bestigning av en fjelltopp av noen størrelse. I ettertid har dette fjellet inntatt en helt spesiell posisjon i bevisstheten min og utgjort en slags referanse for seinere bestigninger av andre fjell. Fire år seinere, i 1988, var jeg på god vei mot en ny bestigning, men skoddedannelse i de øvre luftlag forhindret meg i nå til topps på nytt.
