# 89 • 7. – 8. august 1993

Ingen ringere – høyeste fjell i Nord-Norge!

Med kun tre fellesturer på samvittigheten fra før, hadde Jan og jeg for vår fjerde tur satt oss et ambisiøst mål, nemlig å bestige selveste Oksskolten – Nord-Norges høyeste fjelltopp. Om vi lyktes ville vi komme opp i høyder vi aldri hadde vært på tidligere, men hva vi egentlig hadde begitt oss ut på var vel ingen av oss fullt ut klar over, hverken når det gjaldt tidsforbruk, distanse eller terreng. Inntil videre var toppvarden bare en fjern drøm.

Allerede i går kveld hadde vi ankommet Kjennsvasshytta på nordsida av Okstindan, etter å ha kjørt inn fra svensk side. Fra øst virket Okstindan spektakulære, men da vi stoppet for å forevige inntrykkene fikk vi oss litt av en overraskelse. En illsint tilårskommen svenske med kun et håndkle om livet kom løpende ut av sin “rödmålade stuga”, og kjeftet oss huden full fordi vi hadde stoppet på fritidseiendommen hans. Vi kjørte straks videre, men moret oss med denne absurde episoden under resten av kjøreturen.

Jan speider opp mot Okskalvan og austre Okstindbreen.

---

Da Kjennsvasshytta viste seg låst, og ingen av oss disponerte nøkkel, ble det til at jeg sov i bilen, mens Jan valgte å slå opp teltet.

Tidlig på morgenen neste dag var vi på beina igjen – klar til dyst. Med relativt lette sekker begynte vi turen med å rusle langs anleggsveien vel to km østover, før en sti tok oss oppover ei li. Vel 300 høydemeter seinere dukket Oksskolten opp et stykke foran oss. Denne kolossen av et fjell så unektelig fristende ut, selv om noe tåkeslør rundt selve toppartiet ikke var til å ta feil av.

Snart stod vi ved kanten av austre Okstindbreen, som i de nedre deler har form av ei bretunge. Skulle vi ha sjans til å komme oss bortover mot Oksskolten måtte vi, på en eller annen måte, over breen. Til alt hell møtte vi på et taulag, som stod og forberedte breutstyret sitt. De var tre personer, og Jan og jeg fikk tilbud om å være med i laget, noe vi selvsagt takket ja til. Dermed la vi utpå breen i våre trofaste gummistøvler – jeg som nummer tre i rekka og Jan som nummer fire.

På vei over breen må vi takle noen formidable sprekker i isen.

---

Til å begynne med gikk det pent og pyntelig for seg, da vi sakte, men sikkert beveget oss oppover langs Kjennsvasshammeren. Da vi var kommet så langt at vi var like oppunder den nordligste av Okskalvan var det på tide å legge over mot den andre sida av breen. Vi ble snart konfrontert med noen voldsomme bresprekker, og ikke alle sprekkene var mulig å skreve over. Noen av dem var så store at en etter en i taulaget måtte ta sats og hoppe over. Et sted ble vi tvunget tilbake et stykke, før vi kunne fortsette.

Om sprekkene var mange og til dels store, kom vi oss da til slutt helskinnet over, selv om det ved et par anledninger ble i overkant spennende i våre glatte gummistøvler. Her ved foten av Oksskolten kunne vi imidlertid puste lettet ut, og vi bevilget oss en mat- og drikkepause før vi startet bestigningen.

To av de andre i taulaget hadde samme mål som meg og Jan, og gikk i forveien. Med ny energi og med friskt mot tok vi nå fatt på Oksskolten – den høyeste fjelltoppen vi noen gang hadde forsøkt oss på.

Vel over på andre sida tar vi oss en velfortjent pause med utsikt mot bl.a. Okstinden.

---

Det var mye grov steinur oppover den småbratte fjellsida, og i så måte fortsatte utfordringene. Men det var likevel ikke verre enn at vi raskt vant høyde. Dessuten begynte utsikten for alvor å gjøre seg gjeldende, noe som definitivt virket inspirerende på oss. Fra startpunktet på ca. 1 300 moh. nede ved breen var det godt og vel 600 høydemeter opp mot toppen. Det som imidlertid spøkte litt i bakhodet, var om de ustadige tåkeskyene rundt toppen ville snyte oss for utsikten derfra.

Etter å ha tatt oss opp hele steinura, begynte endelig fjelltoppen å flate noe ut, og et stykke lenger framme fikk vi øye på toppvarden.

De to nevnte personene i taulaget tok fatt på nedturen idet Jan og jeg kom opp, og så kunne vi slippe jubelen løs! Toppen av Oksskolten – ikke bare Nord-Norges høyeste, men også landets høyeste fjell nord for Dovrefjell, var nådd! I denne stund befant ingen i landsdelen seg høyere enn oss – i hvert fall ikke på landjorda.

Fra Oksskolten (1 916 moh.) har vi en enorm utsikt. Grasvatnet og Över-Uman i bakgrunnen.

---

Det var en ubeskrivelig følelse å stå her og se utover. Rett under oss, mot vest og sørvest, hadde vi landets åttende største isbre – Okstindbreen, innrammet av de øvrige tindene i Okstindmassivet. Aller nærmest, i sør og på samme side av breen, reiste Nord-Norges tredje høyeste fjelltopp seg, Okshornet (1 901 moh.). Fra sadelen mellom ‘skolten’ og ‘hornet’ strakte den lille Charles Rabot-breen seg østover. Breen er oppkalt etter den franske geografen og glasiologen som visstnok var en av førstebestigerne.

Nedenfor Charles Rabot-breen så vi en flik av den grønne Spjeltfjelldalen, som snor seg langs østsida av Okstindan. Også i nord hadde vi en mindre bre, Oksskoltbreen. Rundt Okstindan ligger det flere større vann og sjøer, både på svensk og norsk side – først og fremst Norges nest største innsjø, Røssvatnet i sør, men også Storakersvatnet, Grasvatnet og Över-Uman (med Umbukta) i nord og nordøst. Svartisen var godt synlig i nordvest, og i vest kunne vi skue mot havet og øyer som Tomma, Lovund og Træna.

Svartisen i nordvest.

---

Røssvatnet breier seg sør for Okstindan.

---

Ute ved kysten kan vi bl.a. skimte fjellene på Tomma, med Lovundfjellet stikkende fram bak Tomskjevelen. 

---

På “Nord-Norges tak”.

---

I toppvarden var det murt inn en plakett med førstebestigernes navn (Peder Stordal fra Vefsn og den omtalte franskmannen Charles Rabot), som uavhengig av hverandre og hver for seg besteg Oksskolten i året 1883. Det var naturligvis hustrig her på over 1 900 meters høyde, og de lunefulle tåkeskyene kom og forsvant til stadighet rundt toppen, slik de hadde gjort dagen lang. Likevel forble vi på toppen i nærmere tre og en halv time, før vi tok til vett og gikk nedover igjen.

Tåkeskyene kommer og går rundt toppen av Oksskolten. Vestover mot Lukttinden og Dårtindan.

---

Okshornet (1 901 moh.) er Oksskoltens nærmeste nabo i sør.

---

Charles Rabot-breen med Spjeltfjelldalen nedenfor.

---

Helt i skyene!

---

Også Tvillingtinden og Okstinden rager godt over omgivelsene, som hovedsakelig består av is og snø.

---

Å krysse den sprekkutsatte austre Okstindbreen, der vi tidligere i dag hadde karret oss over, var ikke å tenke på engang – skjønt vi hadde et lite håp om å komme oss over i nærheten av brefronten. Klarte vi dette ville det i så fall spare oss for en mange kilometer lang omvei.

Vi fulgte ryggen av Oksskolten nedover, før vi videre småsprang i kanten av en navnløs bre. Da vi nærmet oss fronten av den store bretunga var dag i ferd med å bli kveld, og vi var spente på om det lot seg gjøre å krysse breen.

Det gjorde det ikke! Her nede var det knallhard stålis, og selv om vi tilfeldigvis fant nylig forlatt breutstyr, i form av stegjern og isøks, så lot det seg ikke forsvare rent etisk å “låne” dette utstyret som lå så lagelig til. Foran brefronten lå ei tjønn med det klingende navnet Bretjønna, og som hadde den karakteristiske grå-turkise fargen, fullt av slam og finkornede sedimenter. Ut fra tjønna rant Oksfjellelva, som viste seg å ha en formidabel vannføring selv nå i august, østover og ned mot Grasvatnet.

Takk for oss! Oksskolten er besteget. 

---

Kartet ble tatt fram og finstudert. Om vi ikke kom oss over Oksfjellelva med sitt grumsete vann, noe vi vel neppe gjorde, var det ei bru noen kilometer lenger ned, i småskogen nede ved Grasvatnet. Det lille håpet om å komme oss over elva på et eller annet sted forsvant fort, og det var bare å innstille seg på en 15 kilometer lang omvei. Når vi nå først hadde måttet bite i det sure eplet, måtte vi innrømme at det var fascinerende å vandre i dette “glasiale” landskapet, bestående av tallrike morenerygger.

Ved brefronten innser vi at det blir en lang ferd tilbake, da vi må ta oss rundt ei elv.

---

Omsider kom vi ned til hengebrua, og kunne følge en T-merket sti langs Grasvatnet tilbake mot utgangspunktet ved Kjennsvasshytta. Men dit var det enda en 8 – 9 km. Selv om vi begge var slitne, så var det veldig stemningsfullt å vandre langs det store og blikkstille Grasvatnet denne augustkvelden. Dagslyset var det ikke mye igjen av, men vi så da hvor vi gikk. Etter vel fire km kom vi på anleggsveien, og nå gikk vi virkelig på alt det remmer og tøy kunne holde.

Klokka halv to på natta var vi endelig framme ved Kjennsvasshytta, temmelig utslitte, og “av” i beina. Etter denne lange dagen i Okstindan var det godt å krype ned i soveposen. Jeg var blitt temmelig solbrent – spesielt nedover leggene. Sykkelshortsen hadde skapt et markant skille på lårene mellom den eksponerte huden og den øvrige huden – et skille som ikke skulle forsvinne så lett.

Turen til Oksskolten ble en grensesprengende affære for både Jan og meg, og vi høstet mange erfaringer.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1993.