# 472 • 16. mai 2015
Info
- Ankomst: 9:40
- Tilbake: 16:55
- Starttemp.: Ca. + 8°C
- Vær: Sol fra klar himmel.
Kom, mai, du skjønne, milde
Klokka var ikke mer enn 07:00 da jeg startet opp og kjørte kystriksveien nedover mot Sund i Gildeskål. At det hadde blitt i minste laget med søvn i natt fikk så være, de gode værprognosene tvang meg opp tidlig. Og prognosene stemte – ikke en sky var å se på himmelen denne “dagen før dagen”.
Allerede før jeg gikk ombord i ferga, fikk jeg meg litt gratis underholdning i form av noen reinsdyr som drev på og beitet i hagen ved et av husene like ved. Et snodig syn!
Vel i havn på Sørarnøya, spente jeg på meg dagstursekken og gjorde meg klar til å bli bedre kjent med de to Arnøyene. Tettstedet Sør-Arnøy har i underkant av 200 innbyggere, mens det totalt på de to Arnøyene – som er forbundet med bru over Arnøysundet – bor om lag 300 mennesker.
Langs Hestøysundet. Fugløya gjør seg godt som kulisse.
Til å begynne med ville jeg ta en avstikker sørover langs Hestøysundet, før jeg satte kursen nordover. Det ble straks klart at å gå med fleecejakke ble for varmt i solsteiken. Så langt hadde ikke mai kunnet varte opp med annet enn kjølig vårvær, men i dag strålte sola og gjorde lufta mild og behagelig.
Ved veis ende så jeg at det var tilrettelagte turstier som fortsatte innover Sørmarka, lengst sør på Sørarnøya, men jeg valgte heller å snu på hælen og ta meg gjennom bebyggelsen.
Det er grunnlag for to dagligvarebutikker på Sør-Arnøy, som her i havneområdet.
Ved et veikryss, ikke langt unna havna, var det satt opp noen informasjonstavler. Her kunne jeg lese om hva Arnøyene hadde å tilby av fasiliteter, attraksjoner og – ikke minst – turstier. Mye av dette hadde jeg gjort meg kjent med på forhånd, men det var også ny kunnskap å hente. Spesielt fattet jeg interesse for en tursti langs nord- og vestsida av Nordarnøya, som jeg aktet å stifte nærmere bekjentskap med seinere på turen.
Jeg tar en titt på infotavlene.
Et kart med inntegnede turløyper på de to øyene fatter jeg interesse for.
Etter en lang vinter gjør det bestandig godt å se grønne åkre og enger igjen, og her ute var det mye av den slags. Dessuten passerte jeg en hel del gamle og velstelte nordlandshus. I det hele tatt var det en trivelig opplevelse å vandre gjennom bebyggelsen på Sør-Arnøy.
Marka er blitt grønn til 17. mai.
Jeg tok så av til venstre mot et hvitmalt grendehus, før jeg fortsatte på sti gjennom utmarka. Målet var å ta meg til topps på Arnøyenes høyeste punkt, Storåsen, på svimlende 54 moh., der jeg ville innta lunsjen.
Turen til topps viste seg svært enkel, og er etter alt å dømme en populær trimtur for øyas innbyggere. Etter å ha signert boka på toppen, satte jeg meg ned på en benk og fikk i meg litt mat og drikke. Utsikten var storslått – både over øya og omkringliggende herligheter.
Storåsen blir bokstavelig talt et høydepunkt på turen.
Mellom 350 og 400 hadde til nå i år skrevet seg opp i trimboka på toppen. Her bevilger jeg meg en solid rast.
Sørvestover mot øyene Fleina (i forgrunnen) og Fugløya.
Sør-Arnøy er et livskraftig samfunn ute i havgapet.
Videre nordover langs hovedveien, fant jeg på at jeg ville ta enda en avstikker – til høyre denne gangen – mot kirkegården, som ifølge kartet lå temmelig avskjermet til.
Etter å ha fulgt grusveien noen hundremeter var jeg framme – og jeg var langt fra den eneste. Det myldret av folk her i alle aldre. Mulig at det var en eller annen form for dugnad, og klargjøring til nasjonaldagen i morra. Fortsatte over en liten bakketopp, mot havkanten, der det på ny ble en pause i solsteiken.
En drøy halvtime seinere tok jeg en foreløpig avskjed med Sørarnøya, da jeg var framme ved brua over Arnøysundet.
Navnet på disse to øyene skal ifølge O. Rygh enten komme av mannsnavnet Arni eller fuglenavnet ørn. Den første forklaringen er visstnok den mest sannsynlige, da “…øyene er temmelig flate med kun noen lave fjellknauser”. Men også Arni / Árni, som var en kortform av navn som begynte på Arn, har sin etymologiske opprinnelse i “ørn” (kilde: norskenavn.no).
På brua over Arnøysundet, med det 993 m høye Sandhornet på Sandhornøya ruvende bak.
Nord-Arnøy hadde i gamle dager status som handelssted – en forordning som har røtter tilbake til 1400-tallet – og var av stor betydning for de som ferdedes langs leia. På slike steder “kunne man få omsatt den fangsten man ikke trengte selv, få kjøpt nødvendighetsartikler, øl og brennevin og få overnatting og landligge når det var behov. Disse handels- og privilegiestedene ble ryggraden i bosettingen og ferdselen langs kysten og inn i fjordene” (kilde: snl.no).
Handelsstedet var et naturlig stoppested for jektefarten til og fra Bergen. Det ble dessuten flittig besøkt av fiskere på vei til Lofotfisket. Det hendte at de satte kursen direkte over Vestfjorden herfra, eller kom inn motsatt vei. Arnø handelssted nådde sin storhetstid i de gode sildeårene mot slutten av 1800-tallet, men i mellomkrigstida slet stedet med dårlig økonomi. Da andre verdenskrig brøt ut, var det kroken på døra for det gamle handelsstedet (kilder: arnoy.no og chr4.dk).
På Arnøyene finnes naturperler i rikt monn.
Det var lengre mellom husene på Nordarnøya enn på Sørarnøya, men landskapet var minst like innbydende. Traff på en del folk som var ute og nøt godværet langs veien, før jeg tok av fra hovedveien og opp mot det såkalte Batteriet – et kystfort fra krigens dager.
Jeg trasker i vei videre nordover.
Neste post på programmet er et kystfort fra andre verdenskrig.
Jeg tok en titt inn i bunkeren på toppen, før jeg ruslet nedover mot kanonene som ligger lengst nord på Nordarnøya, nesten helt nede ved fjæra.
Av de fire kanonene som opprinnelig befant seg her, er det i dag tre igjen. Alle er i tilsynelatende god forfatning. Den siste kanonen er flyttet til forsvarsmuseet på Oscarsborg. Bunkeren på toppen er en såkalt kommandobunker som består av tre nivåer. På det øverste nivået stod det en avstandsmåler (kilde: thomaslillevoll.net).
En av de tre gjenværende kanonene på Nordarnøya.
Sitat fra nettstedet thomaslillevoll.net:
MKB (Marine küsten batterie) 6/510 Arnöy var klar i 1942, lokalisert på Nord-Arnøy. Batteriet besto av 4 stk 15cm SKL/45 kanoner med rekkevidde på 16000 meter. Opprinnellig var dette skipskanoner støpt av Fredrich Krupp i 1916-17.”
“På festningsområdet var der og flere brakker som i dag er borte; sambandssentral, arrest, OT (organisasjon Todt), kjøkken, skrivestue, maskinhus, vannbasseng, snekkerverksted, sykestue og offisersmesse. Der var og luftvernstillinger og lyskasterstillinger.
Ved den nederste kanonen la jeg meg ned i gresset og kjente at trøttheten kom sigende. Jeg sovnet, og sov i godt og vel en time. Da jeg våknet igjen til den storslåtte utsikten følte jeg meg som et nytt menneske. Hadde heldigvis husket å ta med meg tilstrekkelig med drikke i solsteiken.
Landegode med Landegodekjerringa (helt t.v.). Herfra ser jeg også bebyggelsen i Bodø og Langsanden.
Fra kystfortet ville jeg gå turstien rundt Nordarnøya som jeg hadde lest om på infotavla. Stien var ikke merket, men var stort sett grei å holde. Enkelte steder klarte jeg likevel å komme bort fra den. Landskapet var uansett av den lettgåtte sorten.
Flere etterlatenskaper fra krigen var å se, i form av et rustent piggtrådgjerde og annet rustent skrap. Dyreliv var det dessverre mindre å se av, med unntak av noe grågås og den underfundige tjelden.
Mot slutten gjorde jeg en tabbe. Den utydelige stien slynget seg rundt en liten våg (fant jeg ut i ettertid), mens jeg i stedet tok til å følge kanten av en langstrakt åker. Bonden drev for øvrig og pløyde den.
Etter langt om lenge kom jeg på veien igjen – ved Arnøy gård – et godt stykke nord på øya. Jeg tok det med ro på tilbaketuren til Sørarnøya, men rakk likevel ferga med god margin.
Tilbake på fastlandet igjen, hadde reinen (som tidligere romsterte rundt i en hage) funnet det betimelig å sperre veien.
Tags: krigshistorieøyer i Salten
