Da jeg tidligere i jula gikk tur langs den svært lite trafikkerte vestersidveien, fra Grane og nordover, foretok jeg en ørliten avstikker langs en ubrøytet skogsbilvei i nærheten av Laksforsmoen. Uten ski orket jeg ikke å følge denne særlig langt, men fortalte meg selv at hit ville jeg tilbake.
Kun to dager skulle gå før jeg var tilbake – med nyanskaffede ski denne gangen, klar til å begi meg langs skogsbilveien innover den litt mystiske Bjordalen. I begynnelsen la jeg merke til mine egne fotspor fra den forrige turen, men ganske snart var jeg i fullstendig ukjente omgivelser.
På vei innover Bjordalen langs en skogsbilvei.
Siste glimt av det store Vefsnadalføret, før jeg for alvor trer inn i den gjemte Bjordalen.
Skiføret var godt innover, og selv om det var nokså lite snø, så var det tilstrekkelig til å få til en fullblods skitur. Det varte ikke lenge før jeg befant meg i storvokst granskog som omgav meg på begge sider, og med snø på grantrærne ble det litt god, gammeldags julestemning.
Inn i granskogen.
Straka vegen.
Etter hvert kom jeg til et veiskille. Jeg valgte å fortsette rett fram (dvs sørover), over ei temmelig skral bru. Det var Bjorelva jeg gikk over – eller Bjorbekken, som er det opprinnelige navnet.
Bjor er et gammelt dialektord for bever, og det er all mulig grunn til å tro at beveren har hatt tilhold i denne elva, som slynger seg i rolige meandersvinger nedover dalen. Den en gang så vanlige arten ble pga. svært hard beskatning på 1800-tallet nærmest utryddet. Det var pelsen som gjorde beveren ettertraktet. På det minste fantes det under 100 individer igjen her til lands, men i løpet av 1900-tallet økte bestanden igjen pga. fredningstiltak, og teller i dag rundt 70.000 individer. (Kilde: Wikipedia.)
I beverens rike.
I tillegg til Bjordalen og Bjorelva, bærer også andre stedsnavn i området minne om beverens tidligere tilstedeværelse, slik som Bjorbekkåsen, Bjordalsåsen, Bjorelvkloven, Bjorvatnet, Bjorvassholten og den nedlagte gården Bjorbekk.
Når det gjelder utløpet av Bjorelva, så er visstnok ikke dette naturlig. I følge bygdeboka tok elva seg et nytt far, etter at folk hadde gravd ei renne gjennom en liten sandrygg oppe på Bjorbekkåsen, trolig på 1700-tallet. Hvorfor dette ble gjort er til dags dato en gåte.
Det er spennende å ta seg innover Bjordalen, selv om grantrærne står tett.
At det i Bjordalen en gang i tida har funnes en gård, er litt vanskelig å forestille seg. Allerede på slutten av 1650-tallet ble gården Biorbech ryddet – på samme tid som flere av de aller første gårdene nede ved Vefsna, som Laksforsmoen og Valryggen. Imidlertid ble gården oppgitt etter få tiår, da den viste seg frostlendt. At kornet frøs kunne fort bety et være eller ikke være for bøndene, i ei tid da korndyrking var helt nødvendig i gardsdrifta. (Kilde: Vefsn bygdebok, særbind III a.)
Skogsbilveien ble gradvis dårligere, og etter hvert tok krattet over. Heldigvis varte ikke disse forholdene lenge, da jeg snart kunne ta fatt på ei åsside. Det var ganske greit å ta seg oppover åsen, selv om det var i minste laget med snø. Flere steder stakk lyngen opp av snøen.
Krattet tar mer og mer over, men de krevende forholdene varer heldigvis ikke lenge.
Oppe på Nonsholten kom jeg på en kjerrevei, og jeg valgte å følge denne videre sørover. En åpen bekk gjorde at jeg måtte av med skiene, og like etter at bekken var forsert stod jeg ved et nytt veiskille. Også her gikk jeg rett fram.
Kun ca. 30 m etter kryssingen av bekken dukket det plutselig opp ei plankebu mellom granleggene, som attpåtil var åpen! Inne var det en noe spartansk innredning, men den dugde utmerket for en matbete med dertil hørende kaffe.
Ei åpen plankebu vekker interesse.
Den opprinnelige planen gikk ut på å ta seg helt opp til Bjorvatnet, ca 1,5 km videre sørover, men jeg fant ut at denne bua (eller skogsstua, som den egentlig heter) var et vel så naturlig sted å snu. Etter å ha døyvet sulten og tørsten tok jeg en rask titt i hytteboka som hang på ei snor under taket, midt i rommet. Her hadde det ikke vært mange besøk de siste årene, men nøyaktig på dagen for to år siden hadde det vært folk innom. Etter den tid hadde skogsstua fått kun to besøk, kunne jeg konstatere.
I stedet for å gå samme vei tilbake, ned gjennom Bjordalen, fant jeg ut at jeg ville følge kjerreveien minste motstands vei ned mot Vefsna.
Fra Nonsholten har jeg en herlig utsikt nedover Bjordalen, der jeg kom fra.
Jeg velger en annen vei tilbake.
Det var småbratt og svingete nedover, men likevel ganske så greit å ta seg ned mot Vefsna. Nesten nede fikk jeg øye på den karakteristiske Trolldalsbrua rett foran meg, og deretter var det bare å følge vestersidveien noe få km tilbake mot bilen.
Det var en god del dyrespor å se på turen, men lite dyreliv. Likevel – en verdig avslutning av turåret 2011!
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
Da jeg tidligere i jula gikk tur langs den svært lite trafikkerte vestersidveien, fra Grane og nordover, foretok jeg en ørliten avstikker langs en ubrøytet skogsbilvei i nærheten av Laksforsmoen. Uten ski orket jeg ikke å følge denne særlig langt, men fortalte meg selv at hit ville jeg tilbake.
