# 149 • 24. – 26. mars 1997

Dag 1 (av 3): Øyum i Susendalen – Giedtietjahketje

Overnatting i snøhule

Påsken var her, og planen om å ta oss gjennom Børgefjell nasjonalpark på ski skulle endelig realiseres. Med fjorårets lavvotur til Jotunheimen friskt i minne, hadde Jan og jeg tro på en like fin høytid i år.

Etter å ha blitt skysset til gården Øyum i Susendalen, smurte vi skiene, tok sekkene på ryggen og labbet i vei oppover lia mellom elvene Litj-Susna og Mjølkelva i sørvestlig retning. Børgefjellet hadde vi opplevd tidligere, men aldri i vinterskrud, så dette gledet vi oss til – og nå var vi endelig i gang!

Oppover fra dalen fulgte vi en kjerrevei med skog på begge sider. At det tilfeldigvis gikk ei scooterløype i veien gjorde oss ingenting, da vi ikke var spesielt lystne på å baske i laus snø.

Etter halvannen kilometers gange ble landskapet mer åpent, samtidig som det flatet en del ut. Også føret ble bedre, og scooterløypa ble forlatt. Da det allerede hadde rukket å bli godt utpå ettermiddagen, kunne denne første etappen ikke bli altfor lang, så vi satset på å slå oss til ro under den flotte fjellformasjonen Giedtietjahketje.

Som sagt – så gjort! Ei halv mil fikk klare seg. I en svær skavl gikk vi i gang med å grave ut ei snøhule – et møysommelig arbeid som tok lang tid. Vi gravde oss først rett innover noen meter, før vi deretter grov ut sengeplasser i sidene. Til slutt laget vi kuldegrop. Mange kubikkmeter med snø måtte bort, før hula omsider var innflyttingsklar – fire timer etter at vi begynte. Men tida gikk fort, da vi syntes det var et spennende prosjekt, og for meg var overnatting i snøhule noe jeg aldri hadde prøvd før.

Det var blitt mørkt for lengst, og det var på tide å teste ut fasilitetene. Vi krøp inn i veggene på hver vår side av midtgangen, før roen senket seg i en snøskavl nord i Børgefjellet.

---

Dag 2 (av 3): Giedtietjahketje – Nedre Båttjønna

Hvite vidder

Klarte meg greit gjennom natta, selv om sommersoveposen ble i tynneste laget. Temperaturen lå vel på rundt null grader inne, mens det på utsida av hula var flere minusgrader. Verst var det på morgenen, før vi fikk på oss turklærne, men etter litt hutring og frysing fikk vi snart varmen i oss igjen.

I dag skulle vi for alvor begi oss inn i Børgefjellet, og været sørget for at alt lå til rette for en fin tur på ferden videre mot sør. Vi hadde pekt ut den legendariske Båttjønnhytta som mål for dagens etappe – ei hytte vi både hadde hørt og lest om, ikke minst i flere av Lars Monsens skildringer.

Huleboerne, her representert ved Jan, er klar til å ta fatt på dagens marsj.

---

Selv om været i og for seg var godt, så blåste det en del, og oppover mot snaufjellet måtte vi hanskes med en del motvind. Ei svær, hvit vidde lå nå foran oss, og 9 – 10 km inne på vidda skulle altså Båttjønnhytta befinne seg.

Legdvatnet (820 moh) ble passert på vestsida, før det bar inn i Børgefjell nasjonalpark. Turen videre sørover var virkelig flott, og vi kom snart inn i et jevnt og fint tempo som kun ble avbrutt av ørsmå stopp.

Mens Jan fulgte ei svak scooterløype, holdt jeg en noe østligere trase. Etter hvert hadde vi kommet såpass langt fra hverandre at det ble vanskelig å kommunisere. Det var unektelig noe utfordrende å navigere vha. kart og kompass i dette hvite og nokså monotone landskapet, og på ett tidspunkt innså jeg at kursen ikke var helt stø. Men retningen ble justert i tide, og ferden mot sør kunne fortsette. Oppe på en bakketopp får vi plutselig se en svart prikk en drøy km foran oss – Båttjønnhytta!

Båttjønnhytta med utedo kommer brått til syne.

---

Vel framme var vi spent på hvilken forfatning hytta var i, og det var med en viss skepsis vi tråkket over dørstokken. Hytta viste seg romslig, men den lakk litt i taket. Det var likevel ikke verre enn at det fint lot seg gjøre å ha tilhold her, og snart hadde vi fyr i den lille vedovnen.

Det er godt å være framme.

---

Utover kvelden ble det godt og varmt i hytta, mens stearinlys og parafinlamper lyste opp tilværelsen ytterligere. Det kunne vi saktens trenge, fordi ute hadde det blåst opp til uvær. Det både føyk og peip rundt veggene, og konturene i landskapet forsvant. Hvis denne situasjonen vedvarte måtte vi avbryte turen og sette kursen nedover mot Tiplingdalen i stedet. Men hverken Jan eller jeg gadd å ta sorgene på forskudd, og vi hadde en riktig så trivelig kveld i Båttjønnhytta.

Satt ei stund og leste i hytteboka, mens den ene kaffekoppen etter den andre ble konsumert. Mang en interessant beretning forfattet av fjellfolk ble lest, og jammen dukket ikke Lars Monsens skriblerier opp. Enda mer interessant var det å lese om Baronene og Grevene – to forskjellige vennegjenger, som til ulike tidspunkter hadde besøkt hytta – og stadig vekk vendt tilbake. Førstnevnte gjeng hadde forlatt hytta tidligere i dag!

Besøkene på utedoet var et aldri så lite adrenalin-kick i snøføyka, men da var det desto bedre å komme inn i varmen igjen etterpå. Snart tok vi kveld, og lysene ble blåst ut. Mens Jan tok plass i underkøya, kravlet jeg opp i overkøya. Vi sovnet til den ulende vinden, forberedt på å gjøre vendereis allerede i morgen.

---

Dag 3 (av 3): Nedre Båttjønna – Kroken i Susendalen

I elgens rike

Da værsituasjonen ikke hadde bedret seg noe vesentlig, ble vi enig om å ikke ta sjansen på å gå gjennom Børgefjellet, som praktisk talt er uten tilfluktsmuligheter. I brukbart vær kunne vi tatt oss mot Jengelen eller over Simskardvatnet og nedover Simskardet, men vi bestemte oss for den tryggeste løsningen, nemlig å gå ned i Tiplingdalen. Der visste vi det fantes vegetasjon, slik at ikke alt ble hvitt. En lang dags ferd mot Kroken i Susendalen ville det bli, men vi følte at dette var mest riktig.

Etter frokost og kaffe reingjorde vi ovnen, skrev i hytteboka, ryddet og pakket – og så la vi i vei. En distanse på godt og vel 23 km lå nå foran oss, før vi var i Kroken. Først gikk ferden nedover langs austre Simskardelva, så over vestre Tiplingen, videre nedover Tiplingdalen et stykke, opp og ned over Susenfjellenden og til slutt ned i Susendalen. Sikten var minimal i begynnelsen, med sludd i lufta, men føret var godt, og det ble etter hvert lettere å navigere da dvergbjørka så smått begynte å vise seg.

Sikten er minimal idet vi legger i vei fra hytta.

---

Selv om sikten ikke var all verden, så ble vi paradoksalt nok vitne til et rikt dyreliv på turen. Det gjeveste var da vi fikk øye på intet mindre enn fire elger som gikk på rekke og rad. Disse så vi på nordsida av Tiplingen. Dessuten observerte vi ei ørn og tre ryper (men hørte adskillig flere). På vei over det lille fjellpartiet Susenfjellenden la vi merke til en flokk på ca. 15 rein, samt noen flere av arten litt lenger ned mot Susendalen. I tillegg så vi jervspor i Tiplingdalen.

Det ble en slitsom sisteetappe, men omsider kom vi ned til Susna ved Oksvollen. Turen ble avsluttet med å følge veien vestover noen km mot Kroken. Der fikk vi lånt telefon, slik at vi fikk tilkallet skyss.

Selv om denne vinterlige utgaven av en Børgefjelltur ble noe amputert, så var den likefullt spekket med opplevelser i form av bygging av og overnatting i snøhule, lange vandringer i både godt og dårlig vær, dyreliv, hyttekos og generelt høy trivselsfaktor. Takk for turen!

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1997.