# 187 • 5. – 15. august 1999

Dag 1 (av 11): Simskardet – Øvre Rørskardvatnet

Full av forventning

August var her – noe som de siste årene har vært ensbetydende med langtur i Børgefjellet. For femte år på rad skulle jeg snøre sammen fjellstøvlene, hive storsekken på ryggen og begi meg villmarka i vold – denne gangen til Stor-Kjukkelen, midt inne i nasjonalparken. Med gode erfaringer fra fjorårets tur til vestre Sipmeken, der jeg fikk prøvd meg ei lita uke mutters alene, hadde jeg i år lagt opp til hele ti døgn alene i fjellheimen. Det ville i såfall bli min lengste tur noen gang – med eller uten andre.

Turen hadde jeg sett fram til lenge, og nå stod jeg endelig i Simskardet, klar til dyst. Pulsen steg noen hakk av ren og skjær entusiasme da jeg la i vei med 25 kg på ryggen. Først noen få hundre meter tilbake langs veien, så utpå ei hengebru over Simskardelva, før jeg fortsatte innover Simskardet langs sørsida av elva på en godt opptråkket sti. Etter at også Rørskardelva var passert på hengebru bar det oppover lia og innover Rørskardet, og etter hvert kom jeg over skoggrensen.

Innover Rørskadet.

---

Her oppe i snaufjellet var det både lettere å ta seg fram og et mer oversiktlig terreng, naturlig nok. Ti døgn skulle jeg altså oppholde meg i fjellet, hvis alt gikk etter planen – ikke særlig lenge for de virkelig garvede, men for meg var det likefullt en milepæl. Planen var å gå en stor runde rundt Kvigtindmassivet, via hovedleiren inne ved Stor-Kjukkelen, for så å ende opp ved utgangspunktet i Simskardet. Denne første dagen ville jeg prøve å komme meg opp mot øvre Rørskardvatnet.

Et stykke oppe i skardet var det på tide med middag, og på toppen av en markant morenehaug slo jeg meg ned og gikk i gang med kokkeleringen. Vannet i Rørskardelva var overraskende varmt, men det fikk stå sin prøve. Nå, når jeg satte meg ned og fikk i meg et velsmakende måltid kom den gode gamle “Børgefjellfølelsen” snikende – en gjennomgripende følelse av frihet, spenning, eventyrlyst og velvære. Sivilisasjonens synsinntrykk og lyder var allerede borte. Kun naturens evige pulsslag kunne fornemmes.

Middagspause på en morenehaug med utsikt nordover mot Golvertinden (1.682 moh).

---

God og mett fortsatte jeg ferden videre oppover det temmelig langstrakte Rørskardet, før omsider øvre Rørskardvatnet kom til syne foran meg. Fjellvatnet var ikke stort – nærmest bare ei tjønn, men det var likevel et trivelig sted, og etter et par minutter med rekognosering fant jeg meg en velegnet teltplass utpå en tange. På tross av at jeg kun befant meg drøyt 800 moh var det ikke antydning til vierkratt i området.

Folk så jeg allerede ved brua over Simskardelva. Her oppe ved øvre Rørskardvatnet stod det et telt på vestsida av vatnet, som jeg tilfeldigvis oppdaget da jeg drev og satte opp mitt eget. Litt seinere så jeg eierne gå langs bredden av vatnet og sørover. Utpå kveldingen tok jeg meg en liten tur opp i den slake fjellsida i vest. Jeg skuet da sørover mot nedre Rørskardvatnet. Også der var det folk. I grunnen bare artig at også flere lever ut friluftsdrømmen i Børgefjellet, tenkte jeg, før jeg krøp ned i soveposen.

---

Dag 2 (av 11): Øvre Rørskardvatnet – Vatn 954

Utenom allfarvei

Stod opp til sol og finvær. Mens jeg satt og spiste frokost kom det gående tre personer fra sør, som fisket seg bortover strendene – én langs vestsida av vatnet og de to andre langs østsida. Folkene i teltet var her fremdeles, så jeg. Det hadde allerede blitt langt på dag før jeg omsider kom meg av gårde, men det gjorde meg lite ettersom dagens etappe ikke var særlig lang. I dag skulle jeg fortsette sørover mot nedre Rørskardvatnet, via de øvre deler av Storelvdalen og opp mot et lite navnløst vatn (954 moh).

Jeg våkner opp til nok en strålende dag i fjellet. Sklettfjellet og Kuklumpen i sør.

---

La merke til noen rein på en liten snøflekk øverst i Rørskardaksla før jeg begynte å gå. Dessverre hadde jeg pådratt meg en lei hodepine som vedvarte mesteparten av dagen, men det var ikke verre enn at jeg klarte å nyte turen. Fra øvre Rørskardvatnet, som ligger i nærheten av vannskillet, begynner terrenget å helle nedover videre mot sør. De vel to km mot nedre Rørskardvatnet gikk i et lettgått landskap, og det tok ikke lange stunda før jeg befant meg ved bredden. Konstaterte at teltet jeg så i går nå var borte.

Nedre Rørskardvatnet i sikte.

---

Retningen endret seg til mer østlig da jeg tok til å følge bekken fra utløpet, nedover mot Storelvdalen. Dette vel 15 km lange dalføret som strekker seg langs vestgrensen av nasjonalparken sørover mot Namskroken er kjent for sine store myrpartier. Men helt øverst i dalen, dit jeg nå var på tur, så det helt annerledes ut. Et delta-lignende landskap (muligens dannet i slutten av siste istid vha smeltevann som har munnet ut i en isdemt sjø) kom til syne, og landskapet bar preg av store sand- og leiravsetninger.

På vei ned i Storelvdalen. Sklettfjellet (1.304 moh) midt i mot.

---

Det var nå blitt såpass seint på dag at det var på tide med middag, så jeg fant meg et velegnet sted til formålet og gikk i gang. Ei lita stund seinere var jeg på farten igjen. Ferden videre gikk rett østover – først over noen gressletter, morenehauger og bekker, før jeg startet på den småbratte oppstigningen mot det navnløse vatnet (954 moh.), som altså var dagens turmål. I disse traktene (mellom Krokskardet i nord og Storelvdalen / Dorrekskardet i sør var det en god del rein å se).

Mye sand og leire øverst i Storelvdalen. Etter middag legges ruta oppover skardet til høyre i bildet – til vatn 954.

---

Klokka var åtte på kvelden da jeg kom fram. Det lille vatnet var nærmest fullstendig omgitt av steinurd, men på en liten haug så jeg at det var mulig å sette opp teltet. Lurte litt på hvor mange Børgefjelltravere som egentlig ferdes her, da ruta jeg hadde lagt opp til neppe kan sies å være den mest logiske østover. Men nettopp derfor hadde jeg lyst å vandre her – “off the beaten track”. Utenom allfarvei. Her, i dette ødslige landskapet, skulle jeg til og med slå meg til ro for kvelden.

Men før jeg tok kveld fant jeg ut at jeg ville opp på en nærliggende fjelltopp, nemlig topp 1.131 rett ovenfor teltet. Nøyaktig en time etter at jeg ankom vatnet befant jeg meg på toppen. Herfra hadde jeg en vid utsikt – særlig mot Bindalsfjella i vest og store Børgefjell i øst. Rett nedenfor toppen, mot nord, hadde jeg det usedvanlig golde og i stor grad vegetasjonsløse Krokskardet og området rundt Krokvatnet. Disse navnene er utelatt fra de vanlige M711-kartene, men står oppført i eldre kartutgaver.

Grått og goldt! Utsikt nordover mot Krokskardet fra topp 1.131.

---

Åtte ryper ble for øvrig observert på denne avstikkeren opp i høyden, før jeg satte kursen nedover mot teltet igjen. Kveldssola skinte fortsatt i høyfjellet, men nede ved vatnet var det nå blitt ganske skyggefullt. Jeg måtte selvsagt prøvesmake konjakken før jeg gikk til ro, og den holdt definitivt mål! Gikk litt langs den steinete stranda, og lot meg fascinere av landskapet med det bratte Gaksfjellet på sørsida av vatnet. I morgen på denne tida satset jeg på å være framme ved selveste Stor-Kjukkelen.

---

Dag 3 (av 11): Vatn 954 – Store Kjukkelen

Mot målet – i sludd og solskinn

Det gode været jeg hadde vært begunstiget med hittil på turen var definitivt borte i dag. Jeg stod opp til duskregn med innslag av sludd! Himmelen var dessuten blitt like grå som den steinørkenen jeg befant meg i. Vel, vel – her var det bare å tilpasse seg de rådende klimatiske forhold! Med full bekledning og lua tredd godt nedover ørene la jeg i vei videre østover fra navnløse vatn 954. Bare tanken på at jeg snart ville bevege meg bort fra gråsteinen og inn i et langt vennligere landskap varmet.

Kun ca 40 høydemeter måtte jeg oppover, før jeg nådde det høyeste punktet i skardet. Fra nå av gikk det nedover mot søre Biseggvatnet, som jeg kunne se noen få kilometer lenger framme. Været skiftet ustanselig mellom kaldt duskregn, sludd, glimt av sol og brå vindkast. Og selv om det ikke var bratt nedover, så var det fryktelig steinete og til dels ganske grov urd. Den litt ekle blandingen av regn og snø som la seg på steinene gjorde det sleipt og glatt, og med en tung sekk på ryggen gikk det ikke fort.

Tendensen var imidlertid god – både værmessig sett og terrengmessig sett. Nede ved Biseggvatnet var steinørkenen i stor grad et tilbakelagt stadium, og et grønnere og mer innbydende landskap tok over. Det ble dessuten stadig mer blå himmel å se, og sluddet forsvant. I det hele tatt så jeg lyst på fortsettelsen. Tok meg en pause på ei lita sandstrand, før jeg fortsatte mot utløpet av det langstrakte vatnet. Her prøvde jeg noen kast med stanga, med det resultat at jeg slet sena og mistet duppen.

Det gikk overraskende greit å krysse Biseggelva like nedenfor utløpet, og straks kom jeg inn i et svært så lettgått fjellterreng. Skillet mellom det alpine og steinete landskapet i vest og de myke og vennlige terrengformasjonene i nasjonalparkens midtre deler er temmelig iøynefallende. Det går da også en markant geologisk grense her. Mens bergartene i vest hovedsakelig består av såkalt “Børgefjellgranitt” er midtpartiet i stor grad dekket av morene, som gjør landskapet frodigere.

Magen begynte etter hvert å komme med umiskjennelige signaler om at det var middagstid. Rigget meg dermed til i ei gresskråning, like ved en bekk, og fyrte opp primusen. Mens jeg satt og gaflet i meg den godt krydrede gryteretten stivnet plutselig blikket. Rundt meg stod intet mindre enn 50 – 60 rein, ikke altfor langt unna. De stirret nysgjerrig på den tobeinte – og jeg stirret tilbake. Men nå er jo reinen en harmløs dyreart, så jeg fortsatte måltidet i fred og fordragelighet, og snart var flokken på vei videre.

Den siste biten mot Stor-Kjukkelen gikk gjennom et noe uoversiktlig landskap, med tallrike hauger og små rygger som man måtte manøvrere seg mellom – men endelig: Store Kjukkelvatnet! Fra en høyde åpenbarte med ett den store fjellsjøen seg foran mine føtter. Her jeg stod gikk det bratt ned i vatnet, men jeg la merke til at litt lenger nord var det et relativt langt og flatt nes ved munningen av en bekk. Noen minutter seinere var jeg framme, og stedet var akkurat like innbydende som jeg hadde håpet på.

Drøye fem og en halv time hadde jeg brukt på dagens marsj. Helt greit, med tanke på den vanskelige steinurda som måtte forseres nedover mot Biseggvatnet, samt middagspausen. Været var heldigvis kraftig forbedret siden i formiddag. Ved Stor-Kjukkelen var det kun antydning til litt yr i lufta av og til. Kvigtinden var imidlertid innhyllet i skyer. Her skulle jeg la humla suse i flere døgn, og muligens få meg noen dagsturer med lett sekk. Gikk frampå neset, og på vei dit oppdaget jeg ei fin lita sandstrand.

Endelig framme ved Stor-Kjukkelen.

---

Etter at teltet var montert, og jeg begynte å gå litt gjennom saker og ting i sekken, oppdaget jeg at markboksen med ca 50 mark var borte! Faen! Den måtte ha blitt forlagt ved utløpet av Biseggvatnet tidligere i dag. Dermed stod jeg uten mark midt inne i fiskeeldoradoet Børgefjell. Etter litt uunngåelig irritasjon klarte jeg å forsone meg med omstendighetene, og snart var humøret på plass igjen. Det er forresten ikke første gang jeg glemmer ting ved Søre Biseggvatnet. I 1995 “ofret” jeg en primus der.

---

Dag 4 (av 11): Store Kjukkelvatnet

Kostbar dagstur

Gikk lenge og bare surret rundt teltet uten å foreta meg altfor mye. Den lange turen i går gjennom et til dels krevende landskap kjentes godt i kroppen. Ettter middag tok jeg likevel fatt på en dagstur med lett sekk. Jeg hadde lyst å se litt mer av denne store fjellsjøen, som jo Kjukkelvatnet er, og aller helst komme meg over på øya ved utløpet av Kjukkelelva i sør. Den lå ikke lenger fra land enn at det muligens gikk an å vade dit.

Formiddagen blir brukt til diverse rolige sysler.

---

Fra teltplassen fulgte jeg vestsida av Kjukkelen sørover, under store Kjukkelklumpen (på kartet benevnt som “litle Kjukkelen” – visstnok feilaktig etter det jeg har hørt), via tjønn 822 og sørøstover mot Kjukkelelva. Elva ble så fulgt oppover mot utløpet, før jeg fortsatte langs et smalt sund. Det gikk overraskende greit å komme seg over sundet, og vips så var jeg på øya. Fra nord til sør er øya om lag en km lang, og jeg var helt utpå nordspissen før jeg snudde igjen.

Kvigtinden har løftet på sløret.

---

På vei tilbake fulgte jeg mer eller mindre strandkanten hele veien. Men framme i teltleiren hadde den fine kveldsturen fått en ekkel bismak – for atter en gang hadde jeg mistet noe viktig. Mens jeg i går hadde glemt igjen en markboks full av mark ved søre Biseggvatnet hadde jeg nå i kveld klart å legge fra meg vidvinkelobjektivet til speilreflekskameraet! Det begynte snart å mørkne, så det var ingen vits i å gå tilbake for å lete. Hva blir det neste? Kanskje jeg glemmer meg selv neste gang?

La merke til at det hadde kommet opp to telt ved ei av de små strendene på østsida av vatnet, som jeg kunne se helt fra teltplassen min, to km lenger vest. (I etterkant av turen fikk jeg greie på at min egen far og en turkamerat hadde hatt et par overnattinger på østsida av store Kjukkelvatnet disse dagene, uten at vi hadde visst om hverandre. Men om det var disse to som kunne ses på den andre sida var vel heller lite sannsynlig.) Stusset for øvrig på en sirkel av småstein som ble passert på tilbaketuren.

Utover kvelden klarnet det opp. Men det ble også kaldere, og den konstante trekken fra nord gjorde ikke akkurat forholdene mer gjestmilde, knappe 820 moh. Heldigvis hadde jeg nok av klær med, og tørrveden jeg hadde sanket på tilbaketuren ble snart satt fyr på. Mens jeg lå ved bålet fløy det plutselig opp 6 – 7 ryper. Spesielt! Også tidligere på dagen så jeg rype, i tillegg til fjellvåk og et par rein ovenfor teltet. Det var dessuten overraskende mye spurv å se i fjellet. Bålet døde til slutt ut, og jeg tok kveld.

---

Dag 5 (av 11): Store Kjukkelklumpen

Et villmarksliv

Fullstendig uthvilt etter ei god natts søvn smøg jeg meg ut av teltet. Det hadde skyet over, men ellers var været bra. Nedbør av noe slag var det i hvert fall ikke. I dag var planen å komme seg opp på store Kjukkelklumpen (1.101 moh), like sørvest for store Kjukkelvatnet. Nok en gang drøyde jeg det til godt utpå dagen før jeg kom meg i gang, men da nevnte topptur ikke er noen stor utfordring hadde det lite å si. Litt av poenget, synes jeg, er å ta livet med ro når man nå først har ferie.

Turen oppover fjellsida forløp som forventet helt uproblematisk, og en liten time etter start stod jeg ved toppvarden. Imidlertid blåste det en god del mer her oppe enn nede i “lavlandet”, så hetta på jakken måtte på. Tross sin relativt lave høyde var utsikten formidabel. Det var fjell, fjell og atter fjell i alle retninger. Kvigtinden (i nordvest) og Jetnamsklumpen (i sørøst) stakk riktignok opp i skyene, mens andre høye topper som f.eks. Rainesklumpen var godt synlige. For et villmarksrike dette var!

Jeg når toppen av store Kjukkelklumpen i løpet av en time. Utsikt mot det ville Gaksfjellet (1.249 moh.) i vest.

---

Søre Biseggvatnet i vest. I venstre halvdel av bildet ses skardet jeg kom gående nedover i sludd for to dager siden.

---

Mot nordøst: en flik av Store Kjukkelvatnet, Steinlægda og Rainesklumpen (1.450 moh.).

---

Med kikkerten så jeg at folkene på østsida av Kjukkelvatnet hadde dratt, men jeg var på ingen måte alene i området. På vei oppover hadde jeg passert et telt på vestsida av vatnet, og fra toppen la jeg merke til ytterligere to telt. Jeg bestemte meg for å ta en avstikker mot sørsida av vatnet, der jeg var i går, for å lete etter objektivet jeg hadde mistet. Det gjorde jeg da også, uten tellende resultat. Det var dermed å anse som tapt. Passerte en kar som stod og fisket, før jeg straks etter var “hjemme” igjen.

Nå skulle det bli godt med middag, tenkte jeg, og gikk ned mot vannkanten for å hente opp posene med ferdigstekt kjøttdeig som lå under vannflata, tildekket av stein. Men hva var dette? Posene var hakket i stykker, og innholdet var kraftig redusert. Det var da som svarte! Det var ikke vanskelig å avsløre hvem synderen var. Vedkommende fløy i sirkler rundt teltleiren, glupsk og forventningsfull – den beryktede “Børgefjellmåsen” hadde vært på ferde igjen. Posene hadde tydeligvis ikke vært tilstrekkelig gjemt.

Fra før av hadde jeg jo mistet både agn og kamerautstyr, så at deler av middagsrasjonen ble ofret på Børgefjells alter i dag skulle vel bare mangle. Men mett ble jeg – bare med litt mer ris og litt mindre kjøttdeig. Sju ryper ble observert i dag. Seks av dem sprang bare og gjemte seg da jeg kom gående. En fjellvåk viste seg også. På sørsida av Kjukkelvatnet kom jeg dessuten bak en flokk på 15 – 20 rein, som forsvant videre sørover. Dagen hadde definitivt bydd på opplevelser – og i morgen ventet Kvigtinden.

---

Dag 6 (av 11): Kvigtinden

Til topps – i snøvær og skodde

Etter en kald natt våknet jeg opp med rim på både teltduken og sekken. Om det var lite som minnet om sommer, muliggjorde likevel været en bestigning av selveste Kvigtinden. På Børgefjells høyeste fjelltopp (1.699 moh) hadde jeg vært før, nærmere bestemt i 1995, men fire år etter fristet det med en ny tur. Selv om Kvigtinden kan bestiges fra flere kanter, syntes jeg den ruta jeg hadde lagt opp til i dag – fra sørøst – virket ekstra spennende.

Fra teltplassen la jeg i vei i nord-nordvestlig retning oppover langs et bekkefar. Terrenget var slakt og fint å ta seg fram i, og det tok ikke lange stunda før jeg kom til den første av en rekke småtjønner. Ved alle tjønnene var det fine teltplasser – selv ved den øverste av dem, vel 1.030 moh. Herfra tok jeg fatt på en fjellrygg mot sørvest – mot høyde 1.403. Terrenget ble adskillig brattere, men det var fortsatt fint å gå – enn så lenge.

Været muliggjør en bestigning av Kvigtinden.

---

Silhuetten av en mannsperson på vei nedover kom av og til til syne, og like under høyde 1.403 møtte jeg vedkommende. Det var en trønder, og vi tok oss tid til en liten fjellprat. Han fortalte bl.a. at han hadde truffet en danske ved toppvarden. Jeg fortsatte sørvestover mot toppen av Kvigtindaksla (1.588 moh), mens utsikten stadig ble bedre. På høyre side av ryggen hadde jeg nå den minste av to isbreer som ligger i østhellinga av Kvigtindmassivet.

Toppen av Kvigtindaksla (1.588 moh) er bare et delmål på vei mot Børgefjells høyeste fjelltopp.

---

Jo høyere jeg kom – dess kaldere ble det, naturlig nok, og over ca 1.600 moh lå det nysnø mellom steinene. Det som imidlertid var mer bekymringsfullt var et værskifte som tydeligvis var på gang. Fra vest kom det inn mørke og fryktinngytende skyer, og like etter forsvant toppen av Kvigtinden inn i skyene. På topp 1.682 satte jeg meg ned for å avvente situasjonen. Med ujevne mellomrom kom toppen til syne, før den forsvant igjen. Etter en halvtimes pause med mat, drikke og svensk radio fortsatte jeg.

Det tykner til med skyer fra vest, og snart legger de seg over Kvigtinden.

---

Først måtte jeg nedover drøyt 60 høydemeter, før jeg kunne ta fatt på selve toppen. Etter å ha tatt meg gjennom storsteinet urd kom jeg omsider opp til toppvarden i tjukk og tett tåke. Her oppe var det flere, viste det seg! Tre damer og en mann fra Namsos (opprinnelig fra Brønnøysund) satt og nøt sin medbragte niste. Like før jeg kom opp hadde mannen i følget posert naken for damene, som følge av et tapt veddemål. Vi tok bilder av hverandre (med klærne på, vel å merke), før jeg tok fatt på tilbaketuren.

Kvigtinden (1.699 moh) bestiges i tett tåke.

---

Mens jeg på Kvigtindturen i 1995 fikk trøbbel med kameraet på toppen, var det utsikten som sviktet denne gangen. Det var rett og slett ingen verdens ting å se i skoddehavet, med unntak av det steinete terrenget like foran meg. På vei nedover begynte det dessuten å snø! Selv om det ikke var mange snøfillene, så ble steinurda våt, og jeg så meg dermed nødt til å ta det svært rolig. Skodda hadde festet grepet, og snøen opphørte ikke før jeg var nede på ca 1.400 moh.

Det ble en lang marsj nedover, og fjellturen kjentes etter hvert godt i beina. Men omsider kom jeg ned i slakere terreng, og de siste 2,5 kilometerne bortover mot Stor-Kjukkelen var bare herlige. Jeg så rein mellom 900 og 1.000 moh både på opp- og nedovertur. I tillegg så jeg om lag 20 ryper på turen. Kvelden ble naturlig nok brukt til avslapping, og etter hvert ble det også en skarp en. Dette var den siste kvelden min her ved Stor-Kjukkelen. I morgen ville jeg begi meg nordover mot Båttjønna.

---

Dag 7 (av 11): Store Kjukkelen – Øvre Båttjønna

Solformørkelse og solnedgang

Fra leirplassen min gjennom flere døgn ved Stor-Kjukkelen var det på tide å komme seg videre. Men før jeg gikk ville jeg få med meg solformørkelsen som skulle inntreffe i dag. Begivenheten hadde jeg forberedt meg til ved å ta med meg et lite, rundt sveiseglass (diameter ca 5 cm), som til alt hell gikk an å legge foran tele-objektivet på speilreflekskameraet. Så lenge kameraet var rettet oppover mot himmelen lå sveiseglasset i ro. Da sola var bak en sky så jeg himmelfenomenet og fikk knipset et bilde.

Vha. sveiseglass får jeg knipset et bilde av solformørkelsen 11. august 1999. Resultatet ble jeg godt fornøyd med.

---

Det var nesten litt vemodig å forlate den fine leirplassen min på vestsida av store Kjukkelvatnet, der jeg hadde holdt til i dagesvis. Men lysten til å oppleve nye områder av Børgefjell nasjonalpark var, når sant skal sies, mer framtredende. Klokka hadde blitt nærmere tre på ettermiddagen da jeg tok sekken på ryggen og labbet i vei mot nord. Først gikk ferden gjennom et lettgått terreng i nordøstlig retning, mellom de to Gahpesnjuenienjaavretjh (norsk: “Gapsnasvatna”), og nedover en bekkedal.

Kvigtindmassivet ruver over det grønne og vennlige landskapet. Middagspause ved Storskavlbekken.

---

Ved Storskavlbekken, som er ei nokså stor breelv fra breene i Kvigtindmassivet, laget jeg middag. Vann hentet jeg derimot ikke i den sedimentførende elva, men fra en liten bekk. Også i dag lå toppen av Kvigtinden innhyllet i skyer – ikke akkurat et uvanlig syn. Storskavlbekken var grei å krysse såpass seint på året, og etter å ha gått over et lite åsparti var jeg klar for dagens andre elvekryssing – austre Simskardelva. Også denne elva (som for øvrig renner ned i Tiplingan) var en uproblematisk affære.

Båttjønnområdet var målet for dagens etappe, men om det ble leir ved den øvre eller nedre Båttjønna (ca en km distanse mellom dem) var av mindre betydning. Aller helst håpet jeg å kunne ta inn på den temmelig medtatte Båttjønnhytta ved den nedre tjønna, men da jeg så at det røk fra pipa gikk jeg ufortrødent videre. I denne hytta ble Jan og jeg værfaste påsken 1997, og måtte avbryte den planlagte skituren vår gjennom Børgefjellet. Bare det å gå på do var en utfordring og en påkjenning i snøføyka.

Båttjønnhytta og utedoet. Minnene strømmer på idet jeg passerer den spartanske bebyggelsen.

---

Øvre Båttjønna dukket opp foran meg, og dagens etappe var kommet til ende. Det blåste friskt her oppe, og utpå tjønna – som for øvrig er en god del større enn nedre Båttjønna – var det betydelig bølgedannelse. Overraskende nok var det noe vrient å finne en velegnet teltplass, men det lyktes til slutt. Fin utsikt mot Kvigtindmassivet i sørvest og den karakteristiske og avrundede Rainesklumpen, 15 km lenger øst. De trauste og grå Gapsfjella, samt litt av Tiplingan, var også synlige herfra.

Det er godt å være framme ved øvre Båttjønna, selv om nordavinden er lei.

---

Litt dyreliv så jeg også i dag. I tillegg til ender på Båttjønna så jeg bl.a. to rein. Nord for Kjukkelvatnet var det satt opp en inngjerding. På kvelden løyet vinden noe, selv om en kald trekk fra nord holdt stand. Ettersom det fantes en del vierkratt i området fyrte jeg opp et bål, som brant i knapt en time. Gikk så opp på en haug bak teltet og satte meg. Selv om Halvdan Sivertsen vanligvis ikke er “min” musikk, var hans Vårvisa rørende vakker å lytte til, mens jeg bevitnet en nydelig solnedgang i nordvest.

---

Dag 8 (av 11): Øvre Båttjønna – Simskardvatnet

I motvind

Natta ble kald og temmelig søvnløs, og som vanlig hadde jeg ikke hastverk med å komme meg av gårde. Selv om dagens etappe var en av turens korteste, på kun 5 – 6 km, så skulle jeg sannelig få brynt meg i motvinden. Fra Båttjønna gikk jeg mot nordvest, på nordsida av Båttjønnryggen – rett mot vindretninga. Været var barskt med sterk vind og mye yr i lufta, men med innslag av sol. Jeg gikk over små hauger og bekkedaler i et noe uoversiktlig terreng, før Simskardvatnet kom til syne.

Simskardvatnet – nasjonalparkens største – skulle man tro hadde drenering vestover mot Simskardet og Fiplingdalen, men i stedet har vatnet avløp mot øst, og er ei av elva Susnas viktigste kilder. For øvrig skal vatnet etter sigende være fisketomt – paradoksalt nok. Jeg fulgte vannkanten et par km rundt et markant nes på nordsida, til jeg kom til ei fin lita bukt med sandstrand og en liten bekk like ved. Det var dessuten slett og fint å sette opp teltet bak stranda – en perfekt plass å slå seg til ro for kvelden.

Simskardvatnet (877 moh) foran mine føtter.

---

Men det var vindfullt, og bølgene slo oppetter stranda. Det blåste fortsatt såpass heftig at teltet måtte barduneres skikkelig. De store snøfonnene i det grå Måsskardfjellet på sørsida av vatnet og snøflekker som bokstavlig talt lå helt nede i vannkanten gav området et ødslig preg. Men igjen roet det seg mot kveld. Også i dag var det rein å se. Først en liten flokk like før jeg ankom vatnet, før jeg litt seinere fikk øye på tre rein i fjellsida ovenfor teltet. Enkelte steder observerte jeg spor etter motorsykkel.

Litt utpå kvelden tok jeg meg en tur opp mot tjønn 923, et par steinkast unna stranda. Fine strender også her. Til min overraskelse var det noen som hadde campet ved tjønna. Jeg fortsatte opp på høyde 962, der jeg satte meg ned og hørte på radio, og lot blikket fare utover Simskardvatnet, 85 m under meg. Vel nede igjen laget jeg et knøttlite bål av noen ytterst få kvister jeg fant. Jeg lå og så inn i flammene, trakk inn den gode lukta og hørte på blafringa fra bålet mens jeg slurpet i meg kakao. Herlig!

---

Dag 9 (av 11): Simskardvatnet – Simskardfjellet – Golverskardet

Over ville fjell

Sol og blå himmel var det som møtte meg da jeg fikk kravlet meg ut av teltet i morges, og bølgegangen som preget Simskardvatnet i går var erstattet av godslige krusninger. Denne endrede værsituasjonen betød at jeg kunne legge turen opp i høyden på veien videre vestover. I stedet for å gå den øvre delen av Simskardet på vei mot Golverskardet – som var dagens turmål, kunne jeg nå legge turen over det over 1.400 meter høye Simskardfjellet på nordsida av vatnet. Noe tyngre – men mer opplevelsesrikt!

Godværet har vendt tilbake.

---

Fra strandliv ved Simskardvatnet bærer det opp i høyden.

---

Simskardvatnet ble stadig lenger under meg, da jeg sakte men sikkert tok meg oppover fjellsida i nord. Etter vel 300 høydemeter begynte fjellsida å bli slakere, og jeg siktet meg inn mot høyde 1.247. Simskardfjellet består av to markerte fjelltopper – en i øst og en i vest. Selv om det er ganske nøyaktig ei halv mil mellom de to toppene, er høydeforskjellen kun på fire meter. Jeg kom opp omtrent midt mellom dem, men hadde satt meg fore å bestige den vestlige og høyeste av toppene i løpet av turen.

Det gikk bratt ned mot nord, og et mektig skue åpenbarte seg med breer, tinder, dype botn og skard. Jeg ble stående og beundre dette synet ei stund, før jeg tok til å følge fjellet vestover. Etter et par km var det på tide å sikte seg inn mot Simskardfjellets høyeste topp (1.438 moh). Sekk og fiskestang ble parkert, før jeg la i vei oppover steinurda mot toppen – og for en utsikt! Heilhornet, Breidvasstinden, Visttindan, Finnknean, De syv søstre, det meste av Børgefjellet og tinder langt inne i Sverige var synlige.

Simskardfjellets høyeste topp (1.438 moh) er omgitt av oppsprukne breer og dype skard.

---

Svippturen opp på fjelltoppen tok meg halvannen time, og jeg fortsatte nå med storsekken videre vestover – på nordsida av tjønn 1.145, over ei snøfonn, til jeg stod på kanten av det ville Golverskardet. Langt der nede i det dype skardet buktet Golverskardelva seg, og kunne høres helt hit opp. Jeg brukte lang tid ned mot elva, da fjellsida var brattere enn antatt. Ideelt sett burde jeg nok ha rundet mer mot sør, men det gikk nå bra likevel. Observerte ei simle på leting etter kalven sin et stykke nede i fjellsida.

På vei ned i Golverskardet.

---

Omsider var jeg nede i skardet. Jeg gikk over elva og fant meg teltplass på vestsida. For en flott etappe det hadde vært – fra Simskardvatnet, over Simskardfjellet og ned i Golverskardet. Jeg befant meg nå temmelig nær nasjonalparkens nordvestlige hjørne, og her i det ville Golverskardet skulle jeg etter planen ha to overnattinger – noe jeg så fram til med glede. Men bål var bare å glemme, da det ikke var antydning til vierkratt her. I morgen stod en ny fjelltopp på tapetet – hvis været holdt seg, vel å merke.

Teltet er slått opp for siste gang på årets Børgefjelltur – i avkroken Golverskardet.

---

Dag 10 (av 11): Gierkietjahke

Tatt på senga

Jeg lå fortsatt i soveposen og leste, da jeg med ett merket småstein som traff teltduken. “Trond?” hørte jeg med klar og tydelig røst utenfor. Ingen tvil – Jan var ankommet Golverskardet. Kom meg ut av teltet i full fart, og der stod han – in persona! Det var på ingen måte avtalt at vi skulle møtes, men vha turplanen min som jeg hadde overlevert de der hjemme, der det kom fram at jeg planla å overnatte i Golverskardet nettopp på denne datoen, hadde han klart å oppspore meg.

Frokosten ble inntatt i det fri, da godværet lot til å fortsette. Og etter at vi hadde drukket hver vår kopp kruttsterke pulverkaffe var vi klare for nye eventyr. Jan foreslo at vi kunne prøve oss på Golvertinden, men ved nærmere kartstudier kom vi fram til at 1.500-metringen Gierkietjahke kunne være et vel så spennende turmål – og dette gikk vi for. Med lette dagstursekker og iført shorts la vi i vei innover Golverskardet, spent på hva dagen ville skjenke oss av naturopplevelser.

Det tok ikke lange stunda før vi var innerst i skardet, som i virkeligheten er et imponerende botn, omgitt av mange hundre meter høye fjellsider – og nokså atypisk for Børgefjellnaturen for øvrig. Dalbunnen bestod av mye stein, men det var likevel greit å ta seg fram. Vi tok så fatt på fjellsida, og siktet oss inn mot et trangt lite pass i nordøst, på nordsida av fjelltoppen vi hadde tenkt å bestige. Oppe i passet så vi rett ned på breen Bliehtiedielhtie på østsida, før vi 300 høydemeter seinere besteg tinden fra nord.

For en utsikt! Okstindan, Børgefjellet, fjellene i vest – det meste var synlig herfra, virket det som. Vi så til og med en flik av havet glitre langt der ute i det gode sommerværet. Men like fascinerende som utsikten var det faktum at vi nå befant oss på en totalt ukjent 1.500-metring. Tinden hadde ikke engang et eget norsk navn, noe vi fant forunderlig til å være en såpass høy og markant tind. Da tinden også manglet varde eller spor av annen menneskelig aktivitet, gikk vi likegodt i gang med å bygge en selv.

På vei nedover filosoferte vi over anonymiteten til den 1.514 m høye Gierkietjahke. Vi kom fram til at for den gjengse Børgefjellvandrer er det fisket – og ikke fjelltoppene som gjelder. Og hvis man likevel finner på å bestige en fjelltopp, så er det gjerne opplagte valg som Kvigtinden, Jetnamsklumpen, el.l. For det andre kan tinden (med mindre man begir seg utpå isbreen i øst) kun bestiges fra Golverskardet, som er ei “blindgate” om en vil videre innover fjellet. Sist, men ikke minst mangler tinden et “catchy” navn.

Vel nede ved teltet igjen tok vi oss en velfortjent pause, mens vi strakk ut. Fremdeles gikk vi i shorts, som vi hadde gjort under hele turen. Men Jan kunne ikke drøye det altfor lenge, da han måtte tilbake allerede i kveld. Etter et par misslykkede forsøk på å få meg med seg var han klar til å gå videre. Jeg var imidlertid så innstilt på å gjennomføre mine planlagte ti sammenhengende døgn i Børgefjellet at jeg avslo. Fulgte ham likevel noen hundre m mot enden av flatene, før jeg snudde og gikk tilbake til teltet.

Det begynte for alvor å bli skyggefullt, og det tok ikke lang tid før tussmørket senket seg. Sola øverst i fjellsidene forsvant til slutt og det ble kaldere. Dette var altså min siste kveld i Børgefjellet. Selv om det på én måte skulle bli godt å komme tilbake til sivilisasjonen igjen i morra, så var det unektelig litt vemodig at det hele snart var over. Suset fra Golverskardelva som rant traust og trøtt gjennom det mørklagte skardet forsterket denne følelsen. Til sist krøp jeg for siste gang ned i soveposen og tok kveld.

---

Dag 11 (av 11): Golverskardet – Simskardet

Ved veis ende

NatPå kanskje den fineste dagen på hele turen avsluttet jeg årets Børgefjelltur med å gå fra den fine teltplassen i Golverskardet og ned i lavlandet til parkeringsplassen i Simskardet. Bekledningen var shorts og T-skjorte. Under skoggrensen ble terrenget noe krevende å ta seg fram i, men da jeg kom på stien til Simskardhytta var det grei skuring videre nedover. Restene av ei gammel lae ble passert, før jeg kom ned til p-plassen. Et par gikk innover idet jeg kom ned, mens noen andre gjorde seg klare for tur.

Da var jeg ved veis ende – der jeg også startet turen. I ti sammenhengende døgn har jeg bodd, levd og åndet i Børgefjells villmark. Det har vært ti svært opplevelsesrike døgn. Fem fjelltopper mellom 1.100 og 1.700 moh. har blitt besteget. Jeg har sett og pratet med folk, men også gått gjennom folketomme trakter. Rein og rype har jeg derimot sett omtrent daglig. Jeg har kort sagt kost meg i villmarka, uten å noen gang føle meg ensom. Tvert imot så har hver dag vært fyllt med innhold, spenning og mening.

Aldri tidligere har jeg vært på en så langvarig tur – hverken alene eller i lag med andre, så for meg har turen vært grensesprengende. Når det gjelder selve forflytningen, så har alt gått etter planen. Dette får vel været ta hoveddelen av æren for. Jeg har hatt mye godt vær, selv om det unektelig har vært kaldt på kveldene og nettene. Da jeg startet i Simskardet – full av forventning – for ti dager siden, var jeg spent på hvordan turen ville arte seg. Virkeligheten overgikk forventningene!

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1999.