Emårsøy

Tur nr. 463 / 30. juli 2014

stjernestjernestjerne

  • Start: 14:25 (Nes)
  • Framme: Ca. 14:40
  • Tilbake: 17:50
  • Starttemp.: + 21°C
  • Vær: Overskyet. Tordenvær. Regn.

I feskarbondens farvann

Til Emårsøy i den mangfoldige Vega-skjærgården hadde jeg prøvd å komme meg allerede for to år siden, men grunnet dårlig vær ble båtturen avlyst, og det ble heller en tur langs steinalderstien på hovedøya. Heller ikke denne gangen var været av beste slag, men det som også satte turen i fare, var usikkerheten om det ville bli tilstrekkelig mange påmeldte. Først i går kveld ble det endelig klart at båtturen til Emårsøy ville gå av stabelen som planlagt.

Etter en ganske lang kjøretur, samt ferge til Vega, var vi framme på Nes i god tid før avgang. Med meg hadde jeg mine etter hvert tilårskomne foreldre. Pappa er de siste årene blitt så dårlig til beins at denne typen turer omtrent er det eneste som er realistisk å få til i lag med ham.

Før vi ankom Nes, nord på Vega, hadde vi vært innom turistkontoret på Gladstad og hentet billettene, og etter litt venting kunne de elleve påmeldte deltakerne gå om bord i Kingen, som skulle frakte oss ut i skjærgården.

Kingen – en gammel kjenning.


Fra før av hadde jeg besøkt en del av de andre øyværene i Vega-skjærgården dit det arrangeres båtturer, som Lånan og Skogsholmen (2007), Skjærvær og Hysvær (2009), samt Bremstein, ytterst ute i havgapet i 2011. For kun fire dager siden deltok jeg dessuten på en RIB-tur til det sagnomsuste Sandsundværet i Herøy kommune – en tur som gjorde sterkt inntrykk med tanke på den dramatiske og tragiske hendelsen der, vinteren 1901. Men nå var vi altså på tur til Emårsøy, nord for Vega.

Ilandstigning på Store Emårsøy.


Kun et kvarter etter avgang klappet vi til kai og ble hilst velkommen av vertskapet, Turid Næss og Gisle Ebbesen, som er drivere av Vega kystgård, Store Emårsøy. Her har paret kjøpt og restaurert en gammel husmannsplass, som for noen år siden ble tilgjengelig for besøkende, gjennom arrangerte båtturer med dertil hørende guiding. Hensikten er å vise fiskerbondens liv og levnet fra 1800-tallet og fram til vår tid. Som de øvrige øyene i Vega-skjærgården, er også dette stedet en del av verdensarvområdet.

Det første som slo meg da jeg steg i land, var hvor grønt og frodig det var her. En god del av øyene i skjærgården kan unektelig framstå som nakne og steinete, men det gjelder ikke småøyene nord for Vega. Den gunstige berggrunnen i området med mye kalkfjell – og dermed også et rikt jordsmonn – har skapt grunnlag for et visst jordbruk på mange av øyene. Dette har betydd en større variasjon i næringstilgangen, utover jakt, fiske og fangst, og gode vilkår for fast bosetting.

Ei info-tavle blir tatt nærmere i øyesyn.


Fra kaia bar det i flokk og følge mot fjøsen et stykke inne på øya. Det var duskregn og litt blest i lufta, så det var greit å komme innendørs. I det dunkle lyset vanket det et par viser, framført på mesterlig vis av Gisle, før vi ble fortalt om stedets og bygningenes historie. Sitat fra info-tavla på Emårsøy:

Store Emårsøy har sannsynligvis vært bebodd siden 1700-tallet. Da var den og naboøyene Stakkøy, Magnetholmen og Lille Emårsøy husmannsplasser. På Tåvær var nærmeste butikk (ca. 1800 – 1970) og post (1912 – 1985). I nyere tid bodde det stort sett bare en familie på hver øy. På slutten av 1950-tallet ble alle fire øyene fraflyttet.

På vei mot fjøsen, som er første stoppested, i et litt ruskete vær.


På den gamle fjøstomta er det oppført en ny fjøs ganske nylig.


Første ledd i navnet Emårsøy, emår, betyr sildemåke, fikk vi forklart – en art som har vært i kraftig tilbakegang de siste årene. På kart og annet informasjonsmateriell står øya oppført som Store Emårsøy, for å skille den fra Lille Emårsøy like ved, men i dagligtale er visstnok kortformen Emårsøy vanligst.

Vi gikk så videre over gressletta mot bolighuset – ei rødmalt lån med gress på taket, som på 1800-tallet stod i Velfjord. Etter at huset var revet, ble materialene slept med robåt ut fjorden og helt til Emårsøy, der huset ble satt opp igjen i 1885.

Da Emårsøya ble fraflyttet i 1957, ble fjøs og naust revet, og bolighuset forfalt. Dagens fjøs ble hentet fra Vega for noen år siden, og satt opp på den opprinnelige fjøstomta, mens bolighuset ble gjenstand for omfattende restaurering (kilde: info-tavla på Emårsøy).

Fra fjøsen bærer det videre mot bolighuset på øya.


Når det gjelder selve restaureringsarbeidet, som i all hovedsak er blitt utført av Gisle og Turid, så fortalte de at en Torbjørn Prytz fra Susendalen hadde bistått dem i arbeidet. Grunnen til at jeg finner dette nevneverdig, er at jeg hørte om mannen for aller første gang i går! Da befant jeg meg nettopp i Susendalen, der jeg bl.a. fikk en guidet omvisning i Ivarstua, oppført av dalens første nybygger, Ivar Ivarsen fra Gudbrandsdalen i 1827. Også der hadde den nevnte Prytz utført noe nennsom restaurering.

Det vakre bolighuset stod opprinnelig i Velfjord, før det gjenoppstod på Emårsøy i 1885.


Vel inne i stua ble vi servert rykende varm kaffe og nydelig “veglefse” fra Kjul, før Gisle på nytt fremførte en trall. Det ble etter hvert flere, både med og uten akkompagnement.

Vi ble fortalt at dette var gamle skillingsviser av visedikteren og sangeren Emelius Kvalholm (1892 – 1970) fra Kvalholmen, like nord for Vega. Visene tar for seg livet ute i øyan, slik det en gang var, og det er mye livsvisdom – på godt og vondt – som trer fram i tekstene.

Publikum får servert både kaffe, lefse og skillingsviser av visedikteren Emelius Kvalholm.


Gisle Ebbesen trakterer et gammelt orgel.


Mellom skillingsvisene fortalte Turid om dagliglivet her ute. Kvinnfolkene, som hadde ansvaret for hus og heim og store barneflokker, hadde en avgjørende rolle. Især i den tida husbonden var på Lofotfiske. At ikke alle ungene levde opp, var en naturlig del av livet den gang. Men selv om det utvilsomt kunne være tunge stunder, så var det bemerkelsesverdig nok aldri hungersnød her ute i øyriket. Havet var fullt av fisk, og selv småkårsfolket kunne spise seg mette hver dag.

Det var noe ekte og autentisk over dette stedet, som på kartet knapt nok er synlig. Man følte seg nærmest hensatt til ei helt annen tid, da menneskene levde i pakt med naturen. Innlagt strøm har det aldri vært her, men et aggregat sørget for liv i det høyt verdsatte radioapparatet. Om det var lavt under taket i stua, så kunne jeg ved selvsyn konstatere at det var enda lavere på loftet, da vi fikk anledning til å se oss litt om på egen hånd.

På loftet.


Regnet trommer på vindusruta.


Ute regnet det, og da det smalt til med noen heftige tordenskrall, satte det bare en ekstra spiss på opplevelsen. Inne i stua brant det godt i vedovnen, og tørrfisken som gikk på rundgang blant deltakerne falt tydeligvis i smak hos de fleste.

Apropos vedfyring; det har aldri vært utbredt å skjære torv til brensel, hverken på Emårsøy eller på naboøyene, slik som tilfellet var en del andre steder langs kysten. Derimot var det vanlig å hente både fyringsved og annet trevirke inne i fjordene.

Været bedret seg noe, og vi gikk ut igjen. Det bar i rolig tempo oppover mot øyas høyeste punkt, som ikke er mer enn noen få meter over havnivå. Utsikten er nok formidabel herfra i godt vær, men i det gråværet som hersket i dag, var det så vidt mulig å skimte Vegfjellene og Søla i sør.

I sildemåkas rike.


Skogsholmen skyline.


En gang bestod dette øyriket av levende og livskraftige samfunn, men i løpet av 1950- og 60-årene ble disse samfunnene på kort tid avfolket, noe som i stor grad skyldes myndighetenes oppfordring om å flytte, i form av fraflyttingstilskudd. Fra sentralt hold var det ikke ønskelig med bosetning i øyværene på Helgelandskysten. Hvis man valgte å takke ja til fraflyttingstilskuddet (pålydende kr. 30 000,-), måtte man samtidig skrive under på en erklæring om å ikke flytte tilbake igjen på et seinere tidspunkt.

På flere av småøyene, bl.a. på Emårsøy, ble det dyrket korn i gamle dager.


Guiden på båten, Kjell Harald Wika, oppdaget med ett planten Vegamaure (Galium normannii), som i Norge kun finnes i Vega kommune, og ellers kun på Island. Heller ikke vertskapet på Emårsøy var klar over denne forekomsten. Sitat fra en brosjyre jeg fikk utlevert på båtturen tilbake mot Vega:

I Norge er vegamaure bare kjent fra Vega, på nordsida av hovedøya og på et par av småøyene mot nord. Vegamaure vokser i beitemark på kalkgrunn. Planten er i tilbakegang på grunn av redusert utmarksbeite og lavere beitetrykk med påfølgende gjengroing. Noen forekomster er også oppdyrket eller nedbygget. Vegamaure er vurdert som “nær truet”.

Vegamaure – en sjelden art.


Omsider kom Kingen, og deltakerne trakk ned mot kaia og om bord. Det er i år ti år siden Vegaøyene ble skrevet inn på UNESCOs liste over verdensarvsteder. Om lag 30 000 turister besøkte Vega i fjor, og det kan virke som om mange av de som oppsøker disse unike øysamfunnene er interessert i å oppleve noe “ekte” og “opprinnelig”, noe de i stor grad får. Landskapet er jo storslått i seg selv, men å få et innblikk i områdets kultur og historie i autentiske omgivelser gjør, etter min mening, opplevelsen rikere.

You may also like...