# 421 • 29. juni – 1. juli 2012
Dag 1 (av 3): Tverrøya
Info
- Ankomst: 17:15 (Sørvær)
- Framme: 17:45
- Temperatur: Ca. + 12°C
- Vær: Delvis skyet / sol → overskyet. Regn mot kveld. Litt vind.
Himmel og hav
Helle og jeg var blitt invitert utover til Fleinvær, noe vi hadde takket ja til. Og nå var helga kommet da denne turen ut i havgapet skulle realiseres. Med fullpakkede sekker møtte vi alle opp på sentrumsterminalen i Bodø, og gikk ombord i hurtigbåten “Ofoten”.
I tillegg til oss fire var også Marthe og Øyvinds datter, Linnea, på ett år med. Båten viste seg å være stappfull av lystige mennesker som etter alt å dømme hadde meldt seg på det populære havrettsbordet i Fleinvær.
Anløp og ankomst Fleinvær.
Etter en drøy times båttur klappet vi til kai i Sørværet, som er ei lita og avlang øy midt inne i i Fleinvær-arkipelet. Navnet Fleinvær henspiller visstnok på øya Fleina, litt innenfor, og første ledd “flein” er rett og slett et gammelt norsk ord for ‘snau, naken’. Kilde: snl.no.
Både Helle og søstra hennes, Marthe, har bestandig hatt et spesielt forhold til Fleinvær, da faren deres har bakgrunn herfra. Begge har da også vært her mange ganger både gjennom oppveksten og i voksen alder, selv om det for Helles del har blitt sjeldnere med årene.
Likevel hadde ingen av dem opplevd at såpass mange reisende hadde gått i land her ute som i dag, noe som selvsagt skyldtes det famøse havrettsbordet som skulle arrangeres i kveld.
At havrettsbordet på Fleinvær er populært, er tydelig.
Men vi skulle videre. Nede ved flytebrygga disponerte vi en liten motorbåt som skulle frakte oss over til Tverrøya, litt lenger sør i været. Øyvind hadde påtatt seg oppgaven som kjentmann og båtfører. Det ble fort klart at vi ble nødt til å kjøre to turer, ettersom vi hadde mye bagasje med oss. Marthe og Linnea ble fraktet over først, mens Helle og jeg måtte smøre oss med litt tålmodighet.
Ved flytebrygga ligger det en båt og venter på oss.
Øyvind, Marthe og Linnea er første pulje ut.
Omsider var det vår tur til å gå ombord med alt pikkpakket. Etter å ha rundet et nes kom Tverrøya til syne forut. Det var ei nett lita øy, men med sine “ruvende” 29 moh er øya blant de mer høyreiste i Fleinvær.
Vi fortøyde båten, spente på oss sekkene og gikk oppover mot det øverste huset, der vi skulle holde til. Tverrøya har ingen fastboende lenger, og de tre husene på øya benyttes alle som fritidsboliger i dag.
På tur til Tverrøya.
Sørværet legges bak oss.
Tverrøya i sikte.
Huset.
Det var en nydelig plass vi kom til, med utsikt mot flere av de lave småøyene rundt omkring. Også været var akseptabelt, selv om det var et svakt vinddrag i lufta og at sommervarmen her som ellers i landet lot vente på seg. I følge Helle kunne forholdene være adskillig tøffere, dersom værgudene satte vrangsida til.
Vi gikk inn i huset, og fikk tildelt soverom på loftet. Jeg ble stående og beundre utsikten fra loftsvinduet mot himmel og hav og et utall holmer og skjær et øyeblikk, og jeg kjente at freden og roen senket seg.
Utsikt mot sørspissen av Sørværet, som skal være Fleinværs høyeste punkt.
Ut på kveldingen gikk Helle, Marthe og jeg en tur opp mot toppen av øya, der det stod en svær varde – et gammelt sjømerke. Selv om vi var bare noen få titalls meter over havnivå, hadde vi en storslått utsikt i alle retninger.
Lett gjenkjennelige fjelløyer som Landegode i nordøst, Sandhornøya i øst og Fugløya i sør var naturlige blikkfang i horisontene. Videre sørover langs kysten lå Kunna, Bolga og Rødøyløva. Vi mente også å kunne skimte Hestmannen, der Øyvind har sine aner fra, og der han disponerer ei hytte.
Marthe og Helle ved et gammelt sjømerke på toppen av Tverrøya.
Utsikt sørover kysten mot bl.a. Kunna i Meløy kommune.
Fugløya i sør.
Sandhornet og Fleina i øst / sørøst.
Landegode i nordøst.
Lofotveggen åpenbarte seg på en svært spesiell måte. Luftspeilinger gjorde at de taggete fjellene langt ute i havet framstod som “blokker”. Selv om dette optiske fenomenet er et ganske vanlig syn på kysten (“flyvende” øyer, o.l.), så var denne varianten ny for undertegnede. Formen endret seg dessuten kontinuerlig.
Ellers var det et yrende fugleliv nå på kvelden. Vi gikk litt nede i fjæra på vei tilbake, før det ble pizza og en relativt tidlig kveld.
Luftspeilinger gjør Lofoten litt ugjenkjennelig.
Dag 2 (av 3): Sørvær / Langholmen
Info
- Start: 13:15
- Tilbake: 18:00
- Starttemp.: Ca. + 16°C
- Vær: Delvis skyet / sol → lettskyet / sol.
Øyhopping i havgapet
Sola skinte fra en til dels blå himmel, noe som var ensbetydende med å tilbringe mesteparten av dagen utendørs. Helle og jeg hadde satt oss fore å gå øya Sørvær på langs og videre på bruer over til Langholmen.
Etter en litt sein frokost etterfulgt av kaffe ute i sola, kjørte Øyvind oss over sundet til sørspissen av Sørvær, der første punkt på programmet var å ta seg opp mot Fleinværs høyeste punkt på svimlende 41 moh.
Øyvind til rors.
Noen få minutter seinere stod vi på toppen og speidet utover Fleinvær og store deler av ytre Salten. På dette flotte utsiktspunktet stod også den seks år gamle metallskulpturen “Stevn”, laget av kunstneren Are Andreassen, som for øvrig er bosatt på øya. Skulpturen er laget av overskytende stålplater etter et utsmykkingsoppdrag Andreassen gjorde i Tromsø rådhus i samarbeid med Arthur Arntzen (kilde: an.no).
Visdomsord som “La varmt vett styre kjølig kunnskap” og “la mæ dø mens æ einno leve” er preget inn i skulpturen, og gir sammen med de vide horisontene næring til ettertanke og refleksjon.
Skulpturen “Stevn” av kunstneren Are Andreassen.
Tilbakeblikk mot Tverrøya. Huset vi holder til i er det øverste – midt mellom sjømerket og brygga.
Helløya med omkringliggende herligheter i sørvest.
Posering ved skulpturen. Ferden går så videre nordover øya.
Neste post på programmet var å sikte seg inn på ungdomshuset. Det er her havrettsbordene som er så populære for bodøværinger og andre arrangeres. Havrettsbord var det ikke i dag, men vi hadde hørt rykter om noen utsøkte vafler som var å få kjøpt her, så turen måtte definitivt legges innom huset.
Problemet var at Helle og jeg var seint ute, og vi måtte virkelig raska på om vi skulle nå fram før serveringen stengte. Dermed ble vi enige om at jeg skulle gå i forveien, i håp om å nå fram i tide.
Vi nådde ikke fram i tide. En av de som jobber her beklaget så meget, men vi måtte gjerne sette oss på noen benker på utsida – and so we did! Selv om vi gikk glipp av vaflene, var ikke medbragt kaffe på termos å forakte heller. Spesielt ikke når dagen kunne by på sol og finvær.
Finvær i Fleinvær! Vi tar en rast utenfor ungdomshuset.
Veien videre gikk langs en godt opparbeidet sti – delvis på gress, delvis på berg, og etter å ha gått over et par bruer av god standard befant vi oss ikke lenger på Sørvær, men på Langholmen.
På veien passerte vi flotte sommerhus. Også e-hus (menneskelagde hus til ærfuglen) var å se. Tradisjonen med å holde ærfuglen som husdyr har lange tradisjoner over store deler av Nordlandskysten, og var en viktig komponent da Vega-øyene lenger sør i fylket kom på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.
Det er veldig greit å ta seg fram.
Bruene mellom holmene er solide.
E-hus – til ære for ærfuglen.
Vi fortsetter ufortrødent ut på Langholmen.
Stien opphørte å eksistere, så vi tok oss fram i terrenget bort til et av disse forseggjorte sjømerkene fra tidligere tider. Det er nok et formidabelt arbeid som ligger til grunn for de oppmurte støttene, som er flere meter høye. Jeg vet ikke i hvor stor grad de tjener som veivisere i moderne navigasjon, men en estetisk nytelse for øyet er de i hvert fall – og i vårt tilfelle et naturlig turmål. Helle og jeg satte oss inntil varden, og nøt solstrålene, mat, kaffe og hverandres selskap.
Lunsj i det fri.
Hurtigbåten passerte, og skapte betydelige bølger som slo inn mot land. Etter den lange rasten var det på tide å gjøre vendereis.
På vei tilbake ble jeg angrepet av en illsint måse, og måtte flere ganger dukke for å unngå å bli truffet. Det gjorde den neppe blidere at jeg etterlignet de hissige skrikene til denne i stor grad mislikte fuglearten. Ellers var det interessant å observere at den adskillig mindre tjelden angrep måsen i lufta. Her foregikk det altså både luft til bakke-angrep og luft til luft-angrep.
Vi bestemte oss for å følge den østlige odden av Sørværet tilbake igjen. Dermed tok vi av fra stien, og fotsatte over ei tørrlagt bukt innerst i vågen. Da vi nærmet oss det smale sundet mot Tverrøya, ringte Helle etter skyss.
Plutselig får vi øye på ei rype som sitter nede i gresset. Mens vi forundres over å se denne fuglearten her ute i havgapet, kommer det en måse fra oven og angriper rypa med bare noen få centimeters klaring! Til slutt gikk vi ned mot ei flytebrygge, der Øyvind kom og hentet oss.
I blomsterenga.
Turen nærmer seg slutten, og Tverrøya kommer stadig nærmere.
Etter denne herlige turen skulle det bli godt med middag, og vertskapet hadde ikke spart på noe. Etter litt avslapping ble vi servert hvitløksmarinerte koteletter med alskens tilbehør, deriblant spareribs, maiskolber og en nydelig salat. Til dessert vanket det nybakt sjokoladekake, før det var på tide å sprette seg en avkjølt cider.
Marthe og Øyvind som hadde hatt hendene fulle med matlaging, ungepassing o.l. tok til orde for en liten kveldstur rundt Tverrøya i det fine været. Jeg forstod dem godt, og valgte å slå følge med dem. Helle følte mest for å bli værende i huset, og tok seg dermed av Linnea.
På denne lille kveldsturen hadde vi et fantastisk flott lys, skapt av den lave kveldssola. Vi så dessuten skarv ta til vingene fra noen berghammere.
Kveldsstemning.
Den rødmende kveldssola gir et helt spesielt lys.
Øyvind og Marthe valgte å ta tidlig kveld, av hensyn til Linnea. Helle og jeg ble derimot sittende oppe og drikke rødvin.
Ut på natta skyet det over, og etter hvert la tåka seg. Lufta var blitt kjølig og rå og fyllt med yr, da vi var ute på trappa og sjekket forholdene. Hvis dette vedvarte ble det vel neppe noen tur i morra, tenkte vi, og var fornøyde med den turen vi hadde fått oss i dag.
Dag 3 (av 3): Mevær
Info
- Start: 14:30
- Tilbake: 16:20
- Starttemp.: Ca. + 14°C
- Vær: Overskyet → delvis skyet / sol.
På tur med ettåring
Skodda var heldigvis forduftet da vi stod opp, og vi ble enige om at alle mann, dvs. Helle, meg, Øyvind, Marthe og lille Linnea skulle ta oss en tur til Mevær – på sett og vis “hovedstaden” i Fleinvær, med hurtigbåtanløp, postkontor og en god del hus og øvrige bygninger.
Øya, som befinner seg et stykke nord for Sørværet, var slik sett et naturlig besøkssted. Etter å ha pakket litt godsaker i sekkene, skrevet vi over ripa på motorbåten og la i vei – spent på hva øya kunne by på av attraksjoner og opplevelser.
Linnea og tante Helle på båttur.
En staselig sjøfugl tok i mot oss på standsmessig vis da vi anløp den gode havna i Mevær. Vi hadde ikke gått langt før Marthe traff på en kollega oppe ved posthuset, og naturlig nok ble det slått av en liten prat.
Med kun 13 fastboende mennesker i Fleinvær skulle man ikke tro at det var liv laga med et eget postkontor ute på disse holmene, men det er det altså. Folketallet har for øvrig gått dramatisk ned siden krigens dager, da godt og vel 350 mennesker hadde adresse i Fleinvær (kilde: an.no).
En stolt kar med hovmesterblikk ønsker oss velkommen til Mevær.
8094 Fleinvær.
Gangveien mellom husene ble fulgt nordover mot ei lita trebrygge. Her fant vi kamskjell. Vi gikk så ned mot skolebygningen, der vi satte oss ned på noen benker og tok lunsj.
I dag skal øya Mevær utforskes.
Et gammelt nordlandshus med en nydelig blåfarge passeres.
På Mevær er det en god del hus, selv om øya kun har fire fastboende.
Et spinkelt bryggeanlegg med kran.
Grønt og frodig kan det også være ute i havgapet.
Marthe og Linnea. På bordet ligger det noen kamskjell vi har funnet.
Det var på tide å vende tilbake igjen etter en kort men interessant vandring rundt om på Mevær. Når en av turdeltakerne såvidt er fyllt året er man nødt til innrette seg etter dette. Linnea er for øvrig den yngste deltakeren jeg noensinne har vært på tur i lag med.
På rekke og rad.
På vei tilbake mot Tverrøya blir den yngste turdeltakeren noe søvnig.
I dag var det Helle og min tur til å stå for matlagingen – og det ble enkelt og greit lasagne. Resten av dagen tok vi det med ro, men Øyvind og jeg måtte selvsagt få med oss EM-finalen i fotball, der Spania utklasset Italia.
Vi kontaktet mannskapet på hurtigbåten “Skogøy”, og avtalte anløp på Sørvær neste morgen. Marthe og Øyvind skulle være igjen noen dager i Fleinvær, men for at de skulle slippe å stå så grytidlig opp den påfølgende morgenen, ble Helle og jeg allerede i kveld kjørt til Sørværet.
I venterommet på Sørværet tilbrakte vi natta. Vi fikk oss noen få timers søvn før hurtigbåten kom og snappet oss opp som avtalt. Turen til Fleinvær var både trivelig og interessant. Tre av øyene i været fikk besøk denne helga, noe både Helle og jeg måtte si oss tilfreds med.
Tags: båtturHelleøyerøyvær
