# 164 • 4. april 1997

stjernestjernestjerne

Info
  • Start: 11:55
  • Framme: 17:35
  • Tilbake: 23:55
  • Starttemp.: + 25°C
  • Vær: Lettskyet / sol.

Paradisiske tilstander

Denne varme julidagen var målet å bestige Geittinden – Helgelands høyeste fjelltopp utenom Okstindan, Børgefjell og Saltfjellet-Svartisen. Fjellturen skulle vise seg å bli en av de flotteste turopplevelsene jeg har hatt til dags dato!

Fra innerst i Vesterbukta i Røssvatnet fulgte Jan og jeg søre Geittindskardet innover, med Geittindskardelva på venstre hånd. Skardet bukter seg i en flere km lang halvsirkel, langs Forsmofjellet. Fra å gå mot nordvest endret marsjretningen seg gradvis mot nordøst.

Allerede fra begynnelsen av hadde vi på følelsen at vi ville få føling med betydelige mengder snø innover, ettersom fjellsidene var bemerkelsesverdig hvite – selv midt i juli.

På vei innover søre Geittindskardet.


Været var det imidlertid ingenting å si på. Sommervarmen hadde virkelig festet grepet, og vi gikk i shorts og bar overkropp så å si hele veien. Rett og slett en strålende dag i fjellheimen!

Jan studerer kartet. Hvorfra er det mest fornuftig å bestige Geittinden, tro?


Enorme snømengder til å være midt i juli.


Mot Jamtfjelltinden (t.v.) og Midttinden. Her kunne man lett ha gått på ski!


Grunntjønna med omkringliggende herligheter.


Følelsen av å være innrammet av fjell var total. Selv om dette fjellområdet på vestsida av Røssvatnet er lite påaktet, er det sannelig mye storslått natur her. Mange relativt høye fjelltopper finnes det også her, som Kjerringtinden (1395 moh) og Brurskanken (1447 moh). Geittinden er likevel den gjeveste med sine 1556 moh – dagens turmål.

Endelig var Jan og jeg framme ved foten av Geittinden, og fra å ha tatt oss gjennom et relativt flatt landskap ble det fra nå av atskillig brattere. Tørsten ble slukket med noe sildrende vann som rant ned langs et berg – og så var vi klare til å gyve løs på oppgaven.

Vi nærmer oss foten av Geittinden. Temperaturen er høyt opp på 20-tallet.


Sakte, men sikkert tok vi oss oppover snøbreene i forsenkningen mellom sørryggen av Geittinden (som vi hadde på vår venstre side) og fjelltoppen Åerjie Gaajsåelkie. På ca 1250 meters høyde fikk vi med ett fri utsikt mot nord. Herfra fulgte vi Geittindens østrygg helt til topps – fremdeles i bar overkropp.

Oppover østryggen blir utsikten stadig bedre. Østover mot Kjerringtinden og Røssvatnet.


På toppen var det tilnærmet totalt vindstille. Bare av og til kunne vi fornemme et svakt drag i lufta, og fortsatt var det oppsiktsvekkende varmt. Det var nesten for godt til å være sant – men sant var det! Jeg la merke til at det vokste mange slags fjellblomster rundt toppvarden – vakkert!

Ettersom vi hadde drasset med oss gassaparat og middagsmat opp hit, gikk vi i gang med å tilberede dagens middag – som tradisjonen tro bestod av en velsmakende gryterett. Vann fikk vi ved å smelte snø fra en liten snøbre like oppunder toppen. Måltidet smakte helt fortreffelig, og ble inntatt med utsikt mot ville fjell og det svære Røssvatnet – liggende som et speil nesten 1200 m under oss.

Toppen er nådd – og her blir vi i timesvis.


Utsikten var usedvanlig god, grunnet Geittindens frie beliggenhet. I tillegg har det gode været denne sommeren tørket opp landområdene, så særlig mye dis i lufta var det heller ikke. Dermed kunne vi se svært langt – fra Heilhornet i Bindal i sør til Svartisens iskappe i nord. På Geittinden møtes for øvrig de tre kommunene Hattfjelldal, Hemnes og Vefsn, og det er dessuten sistnevnte kommunes høyeste fjelltopp.

Geittindens nabo i vest – Brurskanken.


Da de paradisiske forholdene så ut til å holde stand, foreslo Jan at vi kunne legge oss ned og sole oss. Som sagt, så gjort! Ei lang stund lå vi og slikket sol ved toppvarden på Geittinden – i en høyde av drøye 1550 moh. Det er nok ikke ofte at dette lar seg gjøre.

Før vi tok fatt på tilbaketuren fant vi en barnslig glede i å rulle store steiner utover kanten, etter først å ha forsikret oss om at ingen befant seg nedenfor, selvsagt. Etter tre og en halv time på toppen med middag, soling og lek, var det dags å gjøre vendereis.

Okstindan med Tustervatnet i forgrunnen.


Klokka var for lengst passert ni på kvelden, da vi sprang nedover snøbreene så snøspruten stod, og før vi visste ordet av det befant vi oss nede i Geittindskardet igjen.

Nedover skardet fikk snakketøyet kjørt seg, og vi vekslet mellom dikt og rim fra nederste hylle med der til hørende lattersalver, til mer dypsindig tematikk. Først ved midnatt var vi nede ved bilen igjen – en uforglemmelig turopplevelse rikere.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1997.