Tur nr. 458 / 21. – 22. juli 2014

stjernestjerne

  • Start: 20:00
  • Framme: 0:40
  • Tilbake: 5:15 / 6:15 (etter svippturen opp mot Gresvassdammen).
  • Starttemp.: 22°C
  • Vær: Sol fra klar himmel / klart.

På gress og grus

30 grader viste termometeret da jeg satte meg i bilen i fire-tida på ettermiddagen. To timer seinere og 14,5 mil lenger nord var temperaturen nøyaktig den samme da jeg passerte Mo i Rana.

Etter fire timer på veien var jeg endelig framme ved utgangspunktet ved Kjennsvatnet oppunder Okstindan, og den verste heten hadde gitt seg. 22 grader i skyggen var til å leve med. Det var unektelig langt å kjøre for en fjelltur, og spesielt den 45 km lange anleggsveien rundt Storakersvatnet var en utholdenhetsprøve.

Allerede før jeg hadde rukket å knyte på meg fjellskoene ved Kjennsvassmoen hadde to klegg forsynt seg av leggen min – for øvrig det eneste av klegg jeg registrerte på hele turen. Selv om det fortsatt var varmt nå på kvelden, var det deilig å hive på seg dagstursekken og komme seg i gang. Forhåpentligvis ville sola snart forsvinne bak en fjellkam, slik at lufta kunne bli svalere.

Jeg fulgte en merket sti oppover mot Storskardet i nordlig retning. Merkingen var utmerket, selv om stien til tider var noe utydelig.

Jeg drøyer starten til godt utpå kvelden for å unngå den verste heten.


Jeg hadde ikke gått langt oppover bakkene før den mektige Oksskolten kom til syne bak meg. Den over 1 900 m høye ‘skolten’ forsvant snart i skjul igjen, men også Okskalvan var flotte å se til. Det samme er å si om den temmelig oppsprukne bretunga av austre Okstindbreen.

Storskardet begynte å flate ut foran meg, og terrenget ble enda mer innbydende og vandrevennlig. Langt der framme så jeg fjellryggen jeg hadde tenkt å følge oppover, lengst nord på Gresfjellet.

Landets høyeste fjell nord for Dovre kommer til syne bak meg.


Foran meg ligger Storskardet, som viser seg svært lettgått.


Ei hytte og et reingjerde ble passert, før en rein plutselig stod foran meg. Etter å ha sondert terrenget, fortsatte den innover skardet i samme retning som jeg selv hadde tenkt meg. Sola drev lenge og “balanserte” på fjellkammen i vest, og nektet visst å gå ned, men til slutt forsvant den og jeg kunne ta av meg solbrillene.

Nå nærmet jeg meg for alvor fjellryggen jeg ville følge, og det var på tide å forlate den T-merkede stien, som for øvrig fortsetter videre nordøstover mot Umbukta.

Ryggen jeg har tenkt å følge oppover Gresfjellet er ikke langt unna.


Omsider kunne jeg ta fatt på fjellryggen. Oppover bakkene fikk hjertepumpa virkelig kjørt seg, mens utsikten stadig ble bedre. Etter hvert hadde jeg kommet såpass høyt at kveldssola kom fram igjen oppe i nordvest.

Med ett får jeg et fantastisk skue utover Helgelands nest største innsjø, Storakersvatnet, like nord for Gresfjellet. Vatnet lå som et speil denne sommerkvelden, og det var bare vakkert. Ei tekstmelding tikket så inn på mobilen. Det var Telenor som ønsket meg velkommen til Sverige!

En liten pust i bakken. Sørover mot Storskardet, der jeg kom gående, med Okskalvan bak.


Kveldssol over Storakersvatnet.


På vei oppover ryggen nyter jeg utsikten mot bl.a. Melkfjellet (midt i bildet).


Litt over klokka elleve forsvant sola for godt denne kvelden, og mot midnatt ble det sakte, men sikkert mer skjømt. Fjellet flatet ut, og bortover mot toppen var det en grei sak å ta seg fram, tross et nokså steinete terreng. Det beste var likevel at brisen oppe i høyden jagde bort all mygga, som til tider hadde vært nokså innpåsliten.

Etter å ha gått over et par mindre høyder, så jeg endelig toppvarden foran meg, 1 412 moh., og noen minutter seinere var målet nådd.

Ved varden.


Blant flere andre, inntok fjellene på øya Tomma et sentralt blikkfang i vest. I øst tok den store innsjøen Över-Uman mye av oppmerksomheten, og i nord lå det idylliske Storakersvatnet. Størst inntrykk gjorde imidlertid utsikten mot sør. I den retningen så jeg rett inn i det storslagne Okstindmassivet, med tinder og breer.

Også i 2006 besteg jeg Gresfjellet (med start fra Umbukta), men den gang nøyde jeg meg med å ta meg opp på topp 1 345, som i luftlinje kun ligger 800 m unna den høyeste toppen.

Över-Uman er kilden til den lange Ume-älven som renner ut i Umeå.


Okstindan slik de framtrer når julinatta er på sitt mørkeste.


Austre Okstindbreen.


Etter å ha fått slukket tørsten og knipset noen bilder, var det å ta fatt på tilbaketuren. Vurderte litt fram og tilbake om jeg skulle plukke med meg topp 1 294, også denne på det vidstrakte Gresfjellet, men i og med at jeg ikke var særlig lysten på flere kilometers ekstra gange i steinete høyfjellsterreng, ble det bare med tanken. Rett før jeg skulle ta fatt på ryggen nedover mot Storskardet i vest, innså jeg at jeg var litt ute av kurs. Jeg befant meg på oversida av et flog, og ble nødt til å justere retningen.

Nedover fjellsida traff jeg på fire rein. For øvrig så jeg til sammen femten ryper på turen, noe som er i overkant av det vanlige nå for tida.

Endelig var jeg nede på den T-merkede stien igjen, og jeg kunne slå på “autopiloten”. Det var langt på natt nå, og i Okstindan begynte allerede den rødmende morgensola å krype nedover fjellsidene. I lavlandet var også mygga tilbake igjen, uten at jeg lot meg affisere for mye. Nå var det bare å følge stien tilbake til bilen ved Kjennsvassmoen.

Morgensola er i ferd med å krype nedover Okskalvan.


På gress.


Underveis fikk jeg lyst til å gjøre en avstikker opp mot Gresvassdammen. Dit var det bare noen hundre meter å gå. Jeg var kommet et godt stykke på vei, da jeg innså at det ikke lot seg gjøre å ta seg opp på demningen fra denne vinkelen, og dermed bar det tilbake mot stien.

Vel nede ved bilen igjen, satte jeg fra meg sekken, før jeg i fem-tida på morgenkvisten begav meg langs grusveien som snodde seg halvannen km oppover mot dammen. På veien passerte jeg to teltleirer, formodentlig Oksskolten-bestigere.

Oppe på dammen fikk jeg som forventet et vidstrakt utsyn utover det store Gresvatnet i øst. Etter drøyt ti timer på tur, tok jeg i halv sjutida fatt på den vel fire timer lange kjøreturen tilbake.

På grus.


Fra Gresvassdammen ser jeg tvers over det vide vatnet.


Når det gjelder navnsetting, så er skrivemåten gras- (Grasvatnet, Grasfjellet, osv.) benyttet på de gamle M711-kartene. I 2005 ble imidlertid skrivemåten med ‘e’ vedtatt av Statens kartverk (Gresvatnet, Gresfjellet, osv.), og denne finner vi også på skilt. På svensk kalles vatnet Gräsvattnet og på sørsamisk Graesiejaevrie. Hemnes turistforening bruker varianten gress- (Gressvatnet, Gressvasshytta, osv.). Kartverket er for øvrig ikke konsekvent i sin egen navnsetting, heller ikke på de digitale kartene.