# 439 • 18. – 20. juni 2013

stjernestjerne

Dag 1 (av 3):
Info
  • Ankomst: 19:40
  • Framme: 20:10
  • Starttemp.: + 14°C
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Vel i havn

En av Skandinavias største steinalderboplasser og ei fjellhule med flere tusen år gamle hulemalerier – Trollhåla – var mer enn god nok grunn for å avlegge den langstrakte Hamnøya i Vevelstad kommune et besøk.

Øya ligger ikke langt fra fastlandet, men er over ei mil lang fra nord til sør. Mens den sørlige delen er berglendt, er den nordlige delen relativt flat. Jeg tok sikte på å slå meg til ro for kvelden lengst nord på øya, for så å sette av morgendagen til å utforske øya.

Vågsodden, nord på Hamnøya, i sikte.


For få dager siden ankret Kongeskipet opp utenfor Vågsodden. Med MF Tjøtta er jeg den eneste som går i land.


Det var kun jeg som gikk i land på Vågsodden, nord på Hamnøya – en fergetur som ikke tar mer enn fem minutter fra Forvik på fastlandet. Ingen skulle heller ferga, som fortsetter videre nordover kysten mot Stokkasjøen, Tro, Mindlandet og Tjøtta.

Et stort infoskilt lyste mot meg på fergeleiet, og som vanlig leste jeg alt som stod. Her kom det fram ytterligere to severdigheter som øya kunne by på, i tillegg til de to jeg visste om fra før, nemlig en jernalderbauta og noen store gravrøyser helt nord på øya.

Godt lesestoff på fergeleiet.


Allerede i første avkjørsel, etter å ha begynt å følge hovedveien mot sør, tok jeg til høyre. Gikk i kanten av en åker med kurs mot nordspissen av Hamnøya, der jeg altså hadde tenkt å etablere meg for kvelden. Noen godslige kyr kom traskende mot meg, og jeg fryktet et øyeblikk at disse skulle skape problemer for den tobeinte inntrengeren (jfr. en tur til Andalen – også det i Vevelstad kommune – i 2005, der flere kyr hadde tråkket ned og gjort fra seg på teltet, mens jeg besteg fjellet Andalshatten.

Endelig på Hamnøya.


Mø!


Kyrne fikk jeg heldigvis aldri problemer med, og etter få skritt kom jeg til en velegnet teltplass med fri utsikt både nordover og sørover kysten. Plassen var fin, selv om det var noe steinete rundt omkring. Under ei enslig rogn satte jeg opp teltet, før magefølelsen tilsa at det var på tide med middag.

Været viste seg fra sin beste side denne sommerkvelden, med lav kveldssol fra en skyfri himmel. Og i motsetning til den forrige teltturen til Bolga, merket jeg ikke noe til hverken mygg eller fluer her.

Under ei rogn finner jeg meg til rette.


Mot Vega i sørvest.


De syv søstre og Rødøya / Tro i nord.


Også mot Mindlandet har jeg fritt utsyn.


God og mett fant jeg ut at jeg allerede i kveld hadde lyst å ta en titt på den ene av de fire fornminnene som jeg hadde satt meg fore å besøke under oppholdet på Hamnøya. Det gjaldt disse gravrøysene som befant seg bare noen få hundre meter ovenfor teltplassen. Den største gravrøysa var svært iøynefallende. Ifølge infotavla på fergeleiet gjør mangelen på daterbare funn det vanskelig å si noe bestemt om alderen, men at røysene er fra bronsealderen eller jernalderen er hevet over enhver tvil.

Ei gravrøys fra tidligere tider, med Høyholmstindan kneisende i bakgrunnen.


Tilbake ved teltet hentet jeg meg en boks øl, og gikk og satte meg oppå et lite berg like ved. Herfra både hørte og så jeg sel, og jeg ble også vitne til en vakker solnedgang bak øya Mindlandet i nord. Rett nedenfor teltet la jeg merke til en opphopning av svære rullesteiner.

Snart var det på tide å flate ut i teltet. I morgen ville jeg begi meg sørover, og forhåpentligvis ta meg opp på Hamnfjellet (278 moh.), blant mye annet på programmet.

Jeg får med meg en nydelig solnedgang, før jeg tar kveld.


Dag 2 (av 3): Trollhåla / Hamnfjellet
Info
  • Start: 11:00
  • Framme: 20:00 (Hamnfjellet)
  • Tilbake: 23:25
  • Temperatur: Ca. + 20°C
  • Vær: Overskyet. Regn på kvelden.

Trollbundet!

I løpet av natta hadde det skyet over, men det var varmt. Jeg hadde kun tatt med tre liter vann utover til Hamnøya, og en god del var allerede brukt opp i forbindelse med middagen i går kveld. Dermed var jeg avhengig av å få tak i mer vann i løpet av dagen. Enn så lenge klarte jeg meg.

En lang vandring stod nå foran meg, ettersom jeg hadde satt av hele dagen til å utforske Hamnøya og alt denne langstrakte øya hadde å by på av natur, kulturlandskap og fornminner. Etter frokost og kaffe var jeg i gang.

 

Iført shorts og joggesko legger jeg i vei sørover øya.


Kom i prat med bonden på Vågsodden, som i lag med sønnen drev på og samlet i hop kveget. Han tilbød meg uoppfordret skyss, noe jeg høflig takket nei til. Han kunne anbefale meg ei løype opp mot Veten, det høyeste punktet på øya, som han hadde vært med og vardet. Til Veten hadde jeg tenkt meg seinere på dagen, men fra en helt annen kant.

Jeg holdt et moderat tempo langs den asfalterte veien, og det var ikke altfor mye som fanget oppmerksomheten annet enn noen beitende husdyr her og der.

Gården Våg ble passert, før jeg tok meg en liten pause ved et lite forsamlingshus eller skole ved Hestun. Utenfor stod det en oppreist steinhelle, som jeg antok kunne være bautaen som var nevnt på infotavla. Men jeg følte meg slett ikke sikker.

Etter at bebyggelsen på Hestun var passert, forandret veien retning fra å gå sørover til å gå mer vest- / sørvestover. Rett sørover, langs innersida av øya, fortsetter imidlertid ei turløype. Denne går til det omtalte flygesandfeltet på østsida av Hamnfjellet, der den store steinalderboplassen befinner seg.

Jeg er litt i tvil om dette er den jernalderbautaen som omtales på infotavla på fergeleiet. Men det er godt mulig.


Om jeg ville få tid til å besøke steinalderlandsbyen i dag begynte jeg nå å tvile på. Hvis ikke var det jo en dag i morra også, tenkte jeg. Avstandene var betydelige, og det var mye jeg ville rekke over.

Etter hvert kom jeg til Hamnsundet, som er et lokalhistorisk viktig område. Sundet er bare noen få hundre meter bredt, men strekker seg flere km langs yttersida av Hamnøya. Til alle tider har Hamnsundet vært ei sikker havn, godt i le for det åpne farvatnet utenfor.

Sitat fra en (av flere) informasjonsplansjer på fergeleiet:

HAMNSUNDET: Stedsnavnet forteller at plassen fra gammelt av var et senter for sjøveis trafikk. I uvær trakk fartøyer inn til Hamnsundet i ly for været, og ofte kunne de bli liggende lenge. Hamn er en naturperle med mange kulturminner.

VOMMA: En markert holme i Hamnsundet som i høyde ruver over de andre. Den har utseende som navnet hentyder til. I 1095 var Kong Magnus Berføtt på tukt nordover for å slå ned opprørere som hadde herjet. Kongen innhentet dem i Hamn. Mens opprørsflokken rømte til fjells, ble de to opprørslederne tilbake i båtene. Begge ble dømt til døden og hengt på Vomma til skrekk og advarsel. Kongen oppholdt seg en kort tid i Hamn til opprørsflokken ble fanget.

Vomma og Vega.


Artig var det å se denne lille holmen, som altså er nevnt i sagalitteraturen. Men nå var det noe helt annet som stod i hodet på meg, nemlig Trollhåla – et av turens store mål. Denne hula skulle befinne seg høyt oppe i fjellsida ovenfor Hamnsundet, uten at jeg helt nøyaktig visste hvor den var. Riktignok var den nevnt ved navn på kartet, men hvor utgangspunktet for å ta seg opp dit og hvor inngangspartiet var, måtte jeg bare gjette meg til. Jeg kunne da heller ikke se noen hule oppe i fjellet fra veien.

Særegne fjell på yttersida av Hamnøya.


Saumfarte fjellsida mens jeg tok meg en liten matbit, men jeg ble ikke særlig klokere. Jeg la i vei oppover ei dalkløft langs noe som lignet en sti, men denne var så utydelig at jeg mistet den. Ettter noen feiltrinn hit og dit begynte tampen å brenne. Jeg så noe som kunne ligne inngangen til ei hule øverst i ei anna dalkløft, med ei steinur like nedenfor den antatte inngangen. Trollhåla er ikke ei hvilken som helst hule, men en boplass fra eldre steinalder der det så seint som i 1988 ble oppdaget hulemalerier.

Det var et skikkelig ulendt terreng oppover, og med joggesko var det en betydelig utfordring å karre seg opp mot inngangen mellom store steinblokker og kratt. Til slutt bar det oppover den nevnte steinura, før jeg omsider kjente kaldgufset fra åpningen. Her var den – selveste Trollhåla!

Kan dette være inngangen til Trollhåla, tro?


Svaret er ja!


Umiddelbart kan det virke ulogisk at steinaldermenneskene valgte å søke ly for vær og vind i ei så utilgjengelig fjellhule høyt til fjells. Men da skal en huske på at i eldre steinalder så landet helt annerledes ut. I århundrene etter nedsmeltingen av den store innlandsisen stod havnivået opp mot 70 – 80 m over dagens nivå. Ergo befant Trollhåla seg den gang like ovenfor fjæresteinene – lett tilgjengelig fra den viktigste samferdselsåren – sjøveien.

Sitat fra Helgeland Historie, Bind 2, s. 234 – 235 (kapittelet Funn siden sist):

Sør-Helgelands- og Namdalskysten er det tetteste området med hulemalerier i Norden etter at det nylig ble funnet to huler med malerier i tillegg til de tre som var kjent før. Den ene hula ligger på Hamnøya, mens den andre ligger i Indre Visten. Figurene er trolig malt med rødoker blandet med fett.

Den mest tydelige av figurene i Troillhåle på Hamnøya består av en menneskefigur med armer og bein sprikende ut fra kroppen. Det er en antydning til at det mannlige kjønnsorganet er markert. Den ligner menneskefigurene som er malt i hulene i Namdalen; Solsemhula på Leka og Fingalshula i Nærøy. Enda to figurer kan forestille mennesker. De tre andre figurene ser mest ut som røde flekker.

Trollbundet!


Litt småvrient var det å komme seg inn, da jeg måtte åle meg over og rundt noen kampesteiner som til dels var dekket av silt / leire. Hodelykta kom fram, men det viste seg med en gang at lysstrålen var altfor svak. Det eneste av lys som slapp inn var det sparsommelige dagslyset ved inngangspartiet. Det var markant kaldere inne i hula enn utenfor, og fluene som hadde vært nokså innpåslitne på vei oppover var med ett borte.

Imidlertid var det lite å se i mørket, og jeg var derfor litt skeptisk til å fortsette lenger innover. Maleriene var bare å glemme, men det fikk så være. Bare det å være til stede her, og vite at det fantes malerier på veggene, framkalte en mektig og litt creepy følelse. Her hadde det altså for tusenvis av år siden bodd mennesker som av uvisse årsaker valgte å uttrykke seg i form av hulemalerier.

Når jeg i ettertid ser på bildet av menneskefigurene i Helgeland Historie, framstår de unektelig nokså stiliserte og noe utydelige.

Ei idyllisk vik.


Jeg gikk ut i lyset igjen, og varmen slo brått i mot meg. I løpet av sekunder var også fluene tilbake. Nedover fulgte jeg minste motstands vei gjennom ei anna dalkløft enn den jeg hadde kommet opp. Fryktelig ulendt også her, og jeg var glad da jeg hadde asfalt under skosålene igjen.

Fortsatte langs veien forbi gården med det eldgamle navnet Hamn, der den asfalterte veien opphørte. Videre sørover var det å ta seg fram i terrenget. Inntil videre gikk det fint. Fulgte til å begynne med en turvei, før jeg tok meg nedover mot fjæra. I ei idyllisk vik (bildet over) var det på tide å innta fast og flytende føde igjen.

Det fine og lettgåtte landskapet fortsatte mot sørvestsida av øya, og plutselig dukket kjente og kjære fjellformasjoner som Torghatten opp i sør.

Torghatten kommer til syne i sør. Landskapet er for øvrig særdeles lettgått – enn så lenge.


Like utenfor det sørvestlige hjørnet av Hamnøya, og ytterst i Hamnsundet, ligger den lille Esøya – ei historisk interessant øy. På flere øyer, deriblant Esøya, ble det i middelalderen tatt ut kleberstein – en myk bergart som lett lar seg forme. Etter tradisjonen skal det bl.a. ha blitt tatt ut stein til den gamle kirka på Tjøtta herfra. I et av klebersteinbruddene skal det for øvrig være innrisset runer fra 1000-tallet. Runene er gamle skrifttegn, og meget sjeldne i distriktet (kilde: Helgeland Historie, Bind 1, s. 244).

Fra å ha tatt meg gjennom et vakkert og vandrevennlig landskap, kom jeg nå over på sørsida av Hamnøya. Som fryktet skiftet landskapet fullstendig karakter. Nå var det å kjempe seg gjennom ei ur bestående av gigantiske rullesteiner. Måten dette ble utført på var rett og slett å ta sats og hoppe fra stein til stein. Hvis jeg ikke kom meg videre måtte jeg tilbake et stykke. Samtidig som det var tungvindt å ta seg fram på denne måten var det også spennende. Jeg var uansett lettet da jeg var gjennom.

Et landskap bestående av store rullesteiner dominerer sørsida av Hamnøya, og er krevende å ta seg gjennom.


En del kystfuruskog var å se ovenfor området med rullestein, og antakeligvis er det lettere å ta seg fram her oppe. Andalshatten og Høyholmstindan inne på fastlandet kom til syne, og snart befant jeg meg på østsida av Hamnøya.

Nå ville jeg sette kursen opp mot Veten, som er det høyeste punktet på Hamnøya (278 moh). Det viste seg at det som på kartet ser ut som et slakt og fint fjellterreng i virkeligheten var ei lite medgjørlig fjellside med tallrike småkløfter og småstup. Men oppover gikk det – sakte, men sikkert.

På vei oppover Hamnfjellet fra øst kommer Vega plutselig til syne igjen i vest.


Etter å ha vært frampå et utsiktspunkt lengst sør på fjellet, gikk jeg mot øyas største vann, Storvatnet. Det var en stor tilfredsstillelse å kunne fylle opp vannflaskene, som på dette tidspunktet var nærmest tomme.

Knausete fjellterreng videre bortover mot toppen, som var pyntet med en stor og flott varde. Men overraskende nok var det ingen bok å finne. Denne toppen inngikk i det gamle vetesystemet, som gjennom flere epoker i historien har varslet om ufred og krigstrusler, vha lyssignaler.

Denne stilige varden troner på toppen av Hamnøya (278 moh).


Herfra kunne jeg se flere andre veter som jeg visste om, som Vettfjellet ved Søvik i Alstahaug, Kjulsveten på Vega og Hornsveten ved Horn, lengst nord på Sømnahalvøya. Hadde ellers utsikt utover den store skjærgården og Vevelstadsundet på innersida av Hamnøya.

Jeg gikk et lite stykke mot vest, og kunne da såvidt se åpningen av Trollhåla, der jeg var for noen timer siden. Ingen varding var å se ved toppen, men lenger ned traff jeg på den vardede leia, som bonden på Vågsodden hadde fortalt om.

Utsikt mot den nordlige delen av Hamnøya. Forvik til høyre.


Litt av Hamnsundet med sine laguner og ankringsplasser. Inngangen til Trollhåla t.h. i bildet.


Ylvingen og Kjulsveten.


På vei nedover kom det en regnbyge, uten at det gjorde meg noe særlig. Fulgte Fjelldørgja – en langstrakt og nokså lettgått fjellrygg, som ender ikke så langt fra Hestun (gårdsnavnet har ingenting med hest å gjøre, men kommer av esje = kleberstein).

Det stod nå igjen godt og vel sju km langs asfaltert vei. Den lange turen, som innbefattet mye ulendt terreng (ikke minst oppover mot Trollhåla) kjentes godt, og jeg måtte virkelig ta meg sammen for å avslutte med stil.

Før jeg visste ordet av det begynte det å regne igjen, og det utviklet seg snart til et veritabelt styrtregn som vedvarte resten av kvelden. Lufta ble kaldere, og jeg ble fullstendig gjennomvåt, da jeg ikke hadde tatt med meg skallklær på denne turen.

Det var godt å krype inn i teltet, skifte til tørt fra innerst til ytterst, og snart kunne jeg krype ned i soveposen, mettet av middag, inntrykk og opplevelser. På turen så jeg fire ørn, hvorav ei ovenfra og ei som satt på en stein oppå Hamnfjellet, før den tok til vingene.


Dag 3 (av 3):
Info
  • Start: 13:25
  • Framme: 13:40
  • Starttemp.: Ca. + 13°C
  • Vær: Overskyet. Vind.

På gjensyn!

Det var slutt på regnet da jeg krøp ut av teltet, men været var likevel hustrig. Allerede i går kveld hadde jeg besluttet at den omtalte steinalderlandsbyen i flygesandområdet på østsida av Hamnfjellet fikk vente til en annen gang. Jeg var mer enn fornøyd med å ha vandret den milelange Hamnøya på langs, vært inne i Trollhåla og på toppen av Hamnfjellet.

At en stor attraksjon ikke hadde blitt besøkt, var utvilsomt et påskudd for å komme tilbake til Hamnøya. For hit ville jeg tilbake, såpass visste jeg.

Den endrede værsituasjonen gjør at jeg bestemmer meg for å forlate Hamnøya – men tilbake skal jeg!


Jeg drøyde det til litt utpå formiddagen før jeg ringte fergemannskapet på MF Tjøtta, og ba dem legge til på Vågsodden, men omsider pakket jeg telt og utstyr og ruslet ned mot fergeleiet. En liten time seinere, på vei med bil lamgs Vevelstadlandet, så jeg skyene henge ned i Hamnfjellet på den andre sida av sundet.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial