# 483 • 22. – 23. august 2015


Dag 1 (av 2): Jamtjordmartnan / Klemetspelet
Info
- Ankomst: 14:00
- Temperatur: + 24°C
- Vær: Sol fra klar himmel.
For åpen scene
Etter en lengre tur i Saltfjellet, fristet det unektelig å ta livet med ro noen dager. På den annen side hadde jeg markert i kalenderen at det såkalte Klemetspelet i Leirskarddalen gikk av stabelen denne helga, og dette ønsket jeg å ta del i. Dermed var det bare å hive seg rundt!
Klemetspelet ble første gang satt opp for to år siden på Jamtjorden, midtveis oppe i dalen, og ble en umiddelbar suksess. I år skulle bedriften gjentas, og det var satt opp fire forestillinger fra fredag til søndag.
Handlingen dreier seg om Klemet Persson – en same som bosatte seg under en steinheller øverst i Leirskarddalen, og hans ikke helt uproblematiske forhold til bøndene i dalen. Spelet var en del av Jamtjordmartnan, som ellers bød på salgsboder, utstillinger, foredrag, tradisjonsmusikk og god mat.

Jamtjorden i Leirskarddalen.
På vei oppover Leirskarddalen var jeg ikke helt sikker på hvor martnaområdet befant seg, men da et jorde stappfullt av biler kom til syne, var det ikke lenger tvil.
Etter å ha fått anvist parkeringsplass for en rimelig penge, ruslet jeg først oppover mot den rødmalte Eivindstua – ei vel 200 år gammel bygning. Folk kom gående ut og inn, og det var tydelig at mange hadde funnet veien til Leirskarddalen denne solfylte lørdagen. En mengde gamle gjenstander var stilt ut. Salg av rømmegrøt var det også.

Den 200 år gamle Eivindstua.
På tunet utenfor Eivindstua stod det utstilt gamle nordlandsbåter og en veteranbil. En samisk bokbuss stod også parkert her. Jeg gikk inn i bussen og fant en rekke interessante bøker fra Helgeland, uten at jeg lånte med meg noen.
Så var det på tide å bevege seg mot martnaområdet bortenfor ungdomshuset. Sistnevnte skal etter sigende være det største i sitt slag i hele Nordland. Gikk inn for å kjøpe meg ei pølse, da jeg plutselig får se kjentfolk. Dermed ble det slått av en hyggelig prat, før jeg ruslet ut i sola igjen.

På vei mot martnaområdet passeres ungdomshuset.

Liv og røre.
Jamtjordmartnan har en tidskoloritt fra ca år 1900, noe som gjennomsyrer alt fra klesdrakter til utstillinger og musikk. Dette er på samme tid som da Klemet levde, og det er da også lagt vekt på å framheve den sørsamiske kulturen vel så mye som den gamle bondekulturen.

Lystige toner ljomer utover Jamtjorden.
Klokka 15:00 skulle det holdes foredrag om båtbyggertradisjonene i Hemnes, og dette var noe jeg fattet interesse for. Dermed var det å komme seg tilbake til Eivindtunet, der en håndfull andre hadde møtt opp for å høre Steinar Jørgensen fortelle.
Foredraget tok for seg utviklinga av nordlandsbåten fra vikingtid og fram til i dag, og et viktig bakteppe var Lofotfisket. Den gyteklare skreien, som tiltrakk seg fiskere og fiskerbønder fra hele landsdelen, har etter det vi kjenner til i hvert fall 1000 år lange tradisjoner. I sin tid utgjorde tørrfiskeksporten godt og vel 80 % av BNP, og det er vel ingen overdrivelse å si at tørrfiskhandelen er det nasjonen Norge er tuftet på. Rent etymologisk betyr ordet torsk tørket fisk, mens skrei kommer av å skride (fra Barentshavet).

Steinar Jørgensen beretter om de stolte båtbyggertradisjonene i Hemnes.
Noen steder spesialiserte seg i å bygge båter – det selvfølgelige framkomstmiddelet i eldre tid – og i Nordland var det særlig tre områder som utpekte seg i så måte: Bindalen, Rana-bygdene (herunder Hemnes) og Saltdalen. Alle stedene lå inne i fjorder og hadde rikelig tilgang på tømmer.
Kunnskapen var stor om hva som måtte til for å lage en god båt. Det begynte med at man satte strenge kvalitetskrav til trærne som skulle nyttes til båter, som burde vokse på flate moer.
Nordlandsbåten var kjent for å være lettrodd, og den kom i en rekke varianter, alt etter behov. Gjennom tidene har flere forbedringer funnet sted, men grunnformen har forandret seg lite og har sine røtter i vikingtida.
Teknikken med å klinke sammen båtbordene med såkalt båtsaum, altså nagler av jern, har like lange aner. I tidligere tider hadde også båtbyggeren ofte rollen som smed. Ordet båtsaum er en levning fra før jernalderen, da skroget bestod av sammensydde dyreskinn.

Nordlandsbåten var det viktigste framkomstmiddelet langs kysten vår i eldre tid.
I dag er de gamle båtbyggertradisjonene i ferd med å dø ut, og kun noen få idealister holder kunnskapen i hevd.
Etter et interessant og tankevekkende foredrag, tuslet jeg bortover mot martnaområdet igjen. Jeg tok en titt i de mange salgsbodene, som kunne tilby både håndverk og gårdsprodusert mat av ypperlig kvalitet. Bl.a. var Sæterstad gård i Varntresk representert med en del av sine produkter.
Jeg hadde ikke skaffet meg billett til Klemetspelet på forhånd, men da det var plasser igjen til alle de gjenværende forestillingene, ordnet det seg. For kr. 400,- kjøpte jeg billett til forestillingen som begynte klokka 17:00. Før det var på tide å trekke ned mot spelområdet, fikk vi et såkalt forsnakk om spelet, der tilhørerne ble introdusert for konteksten og handlingen i grove trekk. I et skrånende jorde var det satt ut benker for publikum, med friluftsscenen rett nedenfor.

Innenfor Leirskarddalen ruver Okstinden og Tvillingtinden – begge på over 1800 moh.
Så var teaterforestillingen i gang med den legendariske skikkelsen Klemet Persson (1833 – 1915) og hans kone Anna (1838 – 1923) i hovedrollene. Mens det samiske paret drev et lite småbruk ved Tängvattnet i Sverige, ble tilværelsen brått forandret. Sitat fra Klemetspelets informasjonshefte:
Naboen kom og beskyldte Klemet for å ha gannet hesten hans så den ble blind. Det ble en krangel som endte i slagsmål der Klemet drog kniven og skadet naboen. Klemet skjønte at hendelsen ville få rettslig etterspill, så han tok med seg familien sin og dro over til Norge.
Etter å ha fått husly på gården Fjelldal i Leirskarddalen, forsvant Klemet da våren kom:
Da han kom tilbake sa han til Anna at nå hadde han funnet en ny heim til dem. Han tok alle med til en heller som han hadde kledt inn med torv som var stablet opp etter bjørkestranger. Der skulle dyra være i en ende, mens familien skulle bo i den andre enden. Ei vannkilde kom opp inne i helleren, så de hadde innlagt vann. Denne heimen ble etablert andre halvdel av 1880-tallet.

Spelet er i gang.
Videre står det å lese:
Klemet var svært kunnskapsrik. Han kjente til mange planters egenskaper og laget medisiner både til folk og dyr. Han var derfor en ettertraktet dyrlege og medisinmann, og det går mange historier om ferdighetene hans. Den mest kjente er kanskje da han fikk kreft i leppa. Legen forberedte han på at han hadde ikke lenge igjen. Klemet laget da en mikstur av planter, smurte den over leppa og skar leppa vekk med kniven. Klemet levde i mange år etterpå, men han var ikke noe vakkert syn.

Stor-Nila gjør sin entré.

Klemet Persson (t.h.) er hovedpersonen i spelet.
Ellers er Klemet bl.a. kjent for å ha vært fjellfører for pionerene i Okstindan:
Rundt århundreskiftet var det mange fjellmenn og geologer som søkte til Okstindområdet. Blant disse var franskmannen Charles Rabot og nordmannen Adolf Hoel. De nyttet Klemet som fjellfører. Han ble betegnet som intelligent og med en god iakttagelsesevne. Han var godt kjent, visste hvor elver kunne forseres og tok seg fram om tåka la seg over tindene. Det ble også nevnt at han var en mester til å lage bål.

Skuespillerne takker sitt publikum.
Spelet var over og de medvirkende fikk sin velfortjente applaus. Ideelt sett burde man nok sett den siste forestillingen, da effektene utvilsomt kommer bedre til sin rett i mørket. Nå var det slik at man til dels ble blendet av sola. Likevel var det en flott opplevelse.
Fortsatt var det folksomt på martnaområdet. At Leirskarddalen er den flotteste av dalene på Helgeland har jeg ment lenge, i hvert fall av de som har bosetting. Og nå i den lave kveldssola tok dalen seg ekstra bra ut, flankert av bratte fjell på begge sider. Innerst i dalen ruvet den over 1800 meter høye Okstinden, samt en av Okskalvan. Det milde suset fra Leirelva i bakgrunnen blandet seg med stemmer og lystig latter, og det var tydelig at folk trivdes her på Jamtjorden.

Leirskarddalen i all sin prakt.
Før jeg ville trekke meg tilbake og sette kursen oppover mot Leirbotnet, innerst i Leirskarddalen, var det en ting som gjenstod for mitt vedkommende. Jeg ville gjerne ta en titt på utstillingen i fjøsen, der Jørn Langseth hadde stilt ut sørsamisk kunst.
Her var det mye å feste blikket på. Ikke minst var den rikholdige samlingen av gamle bilder interessant – mange av dem tatt av geologen og polarforskeren Adolf Hoel (1879 – 1964). På noen bilder var Klemet Persson avbildet, og han hadde en slående likhet med karakteren i spelet, gestaltet av Simon Issát Marainen. I tillegg var det utstilt klesdrakter, våpen, redskaper m.m.
Særlig fascinerende var ei såkalt runebomme, som var sentral i den sørsamiske sjamanismen, helt til misjonærene kom på banen og iverksatte en storstilt beslaglegging.

Den tradisjonelle sørsamiske runebomma (gievrie) ble brukt av sjamanen (noaidien) til å hensette seg i transe.

Bokbussen Gærjah, full av bøker på både norsk, svensk og sørsamisk.
Jeg kjøpte med meg et par Klemet-øl, produsert av Hemnes mikrobryggeri, samt ei ekstra pølse med brød, før jeg fant veien oppover mot Leirbotnet. Tanken var å slå opp teltet, men jeg fant ut at det var like greit å legge setet bakover i bilen, for så å åle seg inn i soveposen. Og slik ble det.
Dag 2 (av 2): Klemethelleren
Info
- Start: 11:25
- Tilbake: 11:50
- Starttemp.: + 16°C
- Vær: Sol fra klar himmel.
I Klemet Perssons rike
Sola vekket meg i ti-tida, etter ei natt der jeg ble vitne til et flott nordlys som stod som en stråle opp fra det bratte Tverrfjellet.
I dag var tanken å bestige nettopp Tverrfjellet, innerst i Leirskarddalen, noe som skulle vise seg å bare bli med tanken. Først ville jeg imidlertid ta en titt på Klemethelleren, der Klemet og familien hans i sin tid bodde. Det vil si – det som en gang var Klemethelleren. I 1994 ble den nemlig sprengt, uten at den kriminelle handlingen noen gang ble oppklart.
Det var en bemerkelsesverdig stor trafikk innover grusveien denne morgenen. Kanskje ikke så rart egentlig – denne søndagen var visstnok den siste dagen med finvær på ei stund, og den nye Rabothytta – Nord-Norges høyest beliggende – er allerede blitt en formidabel turistattraksjon. Selv besøkte jeg den flotte hytta i fjor høst. En kar parkerte bilen på den samme utkjørselen der jeg selv stod, hvorpå han satte seg ned på en stol og speidet opp i fjellsida med kikkert. Kanskje var det sau han så etter?

Leirelva.
I og med at stedet der Klemethelleren hadde vært, befant seg på motsatt side av Leirelva, innunder det stupbratte fjellet, måtte jeg vasse over. På det gamle kartet mitt var det avtegnet ei bru, men denne var tydeligvis borte nå. Det burde imidlertid ikke by på store problemer, da ei eldre kvinne med en unge nettopp hadde kommet seg uproblematisk over.
Vel over, begav jeg meg bortover en fint anrettet anleggsvei langs elva, nærmest som en promenade, mot en dam. Herfra var det flott utsikt nedover Leirskarddalen.
Det bar så langs et jorde, inn mot fjellfoten, til stedet som inntil 1994 var kjent som Klemethelleren.
La merke til et par karer som kom gående tvers over jordet. Også disse hadde kurs mot helleren. Når sant skal sies var det ikke mye å se ved Klemethelleren, og lokaliteten har da også mistet sin status som kulturminne. I boka Til fjells i Nordland, utgitt i forbindelse med 125-års jubileet til Den Norske Turistforening i 1993, året før Klemethelleren ble sprengt, blir kulturminnet omtalt på følgende måte:
Øverst i Leirskarddalen ligger den restaurerte Klemethelleren godt plassert under ei svær flyttblokk. Den er kanskje mer ei hytte enn en heller, og den er vel verdt et besøk. Klemethelleren […] står frem som et museum i sitt rette element.

Restene av det ødelagte kulturminnet Klemethelleren.
De to middelaldrende herrene som ankom Klemethelleren samtidig med meg var fra Sverige, og vi kom i prat. Det viste seg at de var sønner av forfatteren Karl Andersson, som har skrevet boka I gränslandet – ei bok som tar for seg historien om Klemet, Anna, Stor-Nila og Lill-Dokka. Andersson hadde dessuten drevet med registrering av kulturminner i dette området, der blant annet Klemethelleren inngikk. Karene mente at det var “vansinnigt” å bosette seg på et slikt sted, noe jeg måtte si meg enig i.
Brødrene Andersson gikk, og jeg prøvde å leve meg inn i hvordan Klemet og Anna levde her på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, uten at jeg helt klarte det.
På vei tilbake over elva, treffer jeg på brødrene igjen, som står og prater med en annen kar. Det viser seg at det er Dag Brygfjell, som er initiativtager og illustratør til den nye utgaven av nevnte bok, som ble sluppet for kun en måned siden. Brygfjell er for øvrig også forfatter av praktverket Okstindan – Nord-Norges tak.

Leirskarddalen nedover.
Etter dette “litterære” møtet, der jeg signaliserte min interesse for både boka og kulturhistorie på Helgeland generelt, var det å gjøre seg klar for fjelltur.
Været var fortsatt strålende, som det hadde vært hele denne uka, men jeg slet likevel med motivasjonen. Jeg var på sett og vis mettet på natur- og kulturinntrykk for ei stund – ikke minst sett i lys av at jeg nærmest kom rett fra en langtur i Saltfjellet. Dermed slo jeg tanken om topptur fra meg. Men opp på Tverrfjellet skal jeg en dag, slik at jeg får sett den vakre Leirskarddalen fra oven.
Apropos vandaliseringen av Klemethelleren. På samme dag som jeg besøker restene av den ødelagte helleren blir et annet kulturminne ødelagt litt lenger nord. Den vel 200 år gamle “fyrstikkfurua” på Grønøy i Meløy kommune blir nemlig med viten og vilje saget ned med motorsag. Furua var kjent fra Nittedals fyrstikkesker.
Ødeleggeren av Klemethelleren fikk ikke siste ord. Ironisk nok har det vel aldri vært større interesse for den mytiske Klemet Persson enn det er i dag, og han har til og med blitt beæret med sitt eget spel i Leirskarddalen.
Slik så Klemethelleren ut før den ble sprengt (foto: Rana Blad).
Tags: happeningkulturarrangementlitteraturlokalhistoriemartnaOkstindansamisk kulturspel og friluftsforestilling