Mellingsfjellet

Tur nr. 411 / 12. november 2011

stjernestjerne

  • Start: 10:35 (fylkesgrensen)
  • Framme: 12:05 (Løytnantsklumpen) / 14:35 (Nordfjellet)
  • Tilbake: 17:00
  • Starttemp.: Ca. – 3°C
  • Vær: Sol fra klar himmel → klart.

En vakker dag

For mange år siden fabulerte jeg om å følge kommunegrensen til innlandskommunen Grane helt rundt – en distanse på i underkant av 25 mil. Meningen var da å starte ved Nordlandsporten, og begi meg vestover. Jeg ville da fått bevege meg i flotte, men til dels krevende fjellområder, slik som Lomsdal-Visten (i dag nasjonalpark) og Børgefjell NP. Disse turplanene var høyst reelle, og jeg tenkte at en vakker dag ville jeg stå klar med storsekken ved fylkesgrensen, klar til å tilbringe uker i fjellet.

I dag var en vakker dag, med klart og fint høstvær, og jeg befant meg ved Nordlandsporten – eller porten til Nord-Norge som er det offisielle navnet. Men planen om å gå rundt kommunegrensen var for lengst lagt på is. I stedet var målet denne flotte novemberdagen langt mer upretensiøst – nemlig å ta meg opp på det 623 m høye Mellingsfjellet, like vest for “porten”.

Porten til Nord-Norge, eller porten til helvete, som en del trailersjåfører ynder å kalle den.


I grenseland.


Det er ikke ofte at jeg legger ut på fjelltur i november, så følelsen av å gå på halvfrosne myrer med rim på var litt spesiell. Lenge siden sist! Passerte noen flotte kantareller, men selv om de hadde bevart den gyldengule fargen, så var de selvsagt stivfrosne.

Etter bare 500 meters gange stod jeg ved nordeneden av den idylliske Langtjønna, som er fredet. Jeg stod i Nordland, mens tjønna lå i Trøndelag.

Isen er i ferd med å legge seg på Langtjønna (315 moh).


Mellingsfjellet bader i høstsol, mens jeg for øyeblikket befinner meg i skyggenes dal.


Rim.


Oppover fjellsida ble det markant brattere, og de påfølgende 300 høydemeterne var seige. På samme tid ble utsikten stadig bedre, særlig mot nord og øst, der bl.a. Kvigtinden kom til syne. Børgefjells dronning var allerede kledd i hvitt, så jeg. Dessuten hadde jeg nå sol på meg, noe som gjorde lufta mildere.

Utsikt mot nordøst, der Kvigtinden viser seg. I forgrunnen ses Stortjønna og Stortjønnlia.


Jeg nærmet meg toppen av Mellingsfjellet fra nord, etter at jeg i begynnelsen hadde gått rett vestover. Denne sørligste og høyeste delen av Mellingsfjellet har det staselige navnet Løytnantsklumpen, og ligger nøyaktig på grensen mellom fylkene Nord-Trøndelag og Nordland. Hva som er opprinnelsen til dette noe spesielle navnet kan en bare spekulere i. Muligens er svaret å finne i et av Vefsn bygdeboks mange særbind.

Om navnet var staselig, så var ikke toppvarden mindre staselig. Stor var den også. Allerede før jeg startet turen opp hit hadde jeg lagt merke til den, nede fra E6.

På toppen av Løytnantsklumpen – det høyeste partiet av Mellingsfjellet.


Selv om dette området av Helgeland ikke kan framvise de mest spektakulære fjelltoppene, så var det likevel herlig å kunne sette seg ned og speide utover landskapet i alle himmelretninger. Følelsen av villmark var dessuten ganske overveldende – dette til tross for at jeg satt bare noen få steinkast unna hovedferdselsåren gjennom gamlelandet – E6.

I den klare høstlufta kunne jeg se fjell langt unna, så som Okstindan og Lukttinden. I den umiddelbare nærhet hadde jeg den øverste delen av Namdalen (mot sør), Mellingsdalen og Mellingen (mot vest), Majaklumpen og en flik av Majavatnet (mot hhv nordvest og nord), samt Børgefjellet (mot nordøst og øst).

Mot sørøst ser jeg Smalvatnet og den øverste delen av Namdalen. Steinfjellet i bakgrunnen.


Nordøstover mot Børgefjellet.


Nordvestover mot Majaklumpen. Den villmarksaktige Mellingsdalen nedenfor med vatnet Mellingen.


Det var så herlig å gå i fjellet nå at jeg fikk lyst til å følge Mellingsfjellet nordover mot Nordfjellet, vel fire km unna. Det var et stykke å gå, spesielt med tanke på at mørket kommer tidlig på denne årstida. Men tanken på å kunne sette seg ned og se utover det store Majavatnet fra sør (Helgelands største vann som ikke er regulert, og det sjette største totalt sett, på 16 km2) gjorde at fristelsen ble i største laget. Jeg la i vei!

Terrenget bortover fjellet viste seg lettgått, og det var heller ikke så mye is som fryktet. Og fremdeles hadde jeg et par timer med akseptable lysforhold.

Jeg har utsikt mot mange kjente og ukjente vann. Her mot nordre Steinvatnet, like sørvest for Majavatnet.


Plutselig åpenbarer Majavatnet seg i nord, med en farge så blå som bare høsten kan frambringe. Også bygda Majavatn var godt synlig, på vei oppover Nordfjellet.

Majavatnet – Helgelands største uregulerte vann (sju km langt og fire og en halv km bredt).


Omsider sto jeg på toppen av Mellingsfjellets nordligste parti, Nordfjellet (619 moh), som befant seg litt lenger vest enn den oppsatte varden. Allerede nå begynte det å bli skjømt, men jeg klarte ikke å bekymre meg ettersom det var så vakkert rundt meg. Ikke en eneste sky var å se, selv ikke i horisontene, og lufta kunne ikke blitt klarere. Foran meg lå Majavatnet med lille Majavatnet like bak. I tillegg så jeg både Svenningdalen og Fiplingdalen nedover, sistnevnte med øvre og nedre Fiplingvatnet.

Jeg skuer nedover Svenningdalen (t.v.) og Fiplingdalen (t.h.) med Kappfjellet i mellom. Majavatnet i forgrunnen.


De to Fiplingvatna er godt synlige fra her jeg sitter.


Jeg drøyde tilbaketuren litt med vilje, for å unngå å få den lave novembersola rett i fleisen. Men nå var mørket like om hjørnet, og det gjaldt å komme seg ganske kjapt nedover mot E6 igjen, mens jeg ennå kunne se landskapet rundt meg.

Med ett lyser det opp langt nord i Fiplingdalen, og snart viser en nesten perfekt kobberrød / rosa fullmåne seg på nordhimmelen. For et utrolig vakkert syn! Etter hvert får månen en mer normal farge, mens den “ruller” oppover Børgefjellet. Jeg har store motforestillinger mot å forlate noe så vakkert, så i stedet for å haste nedover begynner jeg å eksperimentere med kompaktkameraet, og prøver etter beste evne å forevige dette vakre synet. Til alt overmål dukker en av planetene opp over Kvigtinden.

Fullmånen ruller oppover Børgefjellet i nord.


Som forventet (og fortjent) ble det mørkt nedover fjellsida, men det gikk overraskende greit å ta seg nedover Stortjønnliskardet, ned mot Kverntjønna, som jeg rundet på nordsida. Jeg krysset så jernbanesporet, før jeg endelig hadde asfalt under føttene. Begav meg sørover langs E6 i stummende mørke, og jeg måtte ved flere anledninger regelrett hoppe i grøfta ved møtende trailere, da jeg ble blendet.

Etter tre km var jeg framme ved Nordlandsporten, og kunne avslutte denne nydelige turen. Jeg traff naturligvis ingen folk på turen, men så sju ryper. Ingen av dem skvaldret, slik de har for vane tidligere på året. Turen til Mellingsfjellet er den desidert vakreste novemberturen jeg har hatt noen gang.