# 387 • 18. – 19. juli 2010

Dag 1 (av 2):

Til den grønne øya

“Den grønne øya” er vel en betegnelse som først og fremst assosieres med Irland. Men etter å ha gjort meg kjent med natur og landskap på den lille øya Mindlandet (ca. 14 km2) lengst sør i Alstahaug kommune, mener jeg at heller ikke denne øya gjør skam på et slikt stempel.

Selv om det var seint på dag da jeg ankom Mindtangen med ferga “Tjøtta”, så jeg fram til en lang og god vandring både med og uten oppakning. Første mål var å komme seg til et område vest på øya som var utpekt som leirsted, grunnet manglende bebyggelse og den frie utsikten utover skjærgården.

For første gang på Mindlandet. Det karakteristiske Rødøyfjellet i bakgrunnen.

---

Jeg bega meg sørover fra fergeleiet langs en smal asfaltert vei, og var spent på hva øya hadde å tilby. Etter at veien til å begynne med hadde slynget seg gjennom småskog og utmarksbeite åpnet landskapet seg mer og mer opp, og jeg trådte inn i et nydelig kulturlandskap med vide åkre som strakte seg så å si tvers over hele den relativt flate øya.

Jeg gleder meg til å utforske øya, selv om det blir en del gåing.

---

Mindlandets sanne ansikt – grønn og frodig.

---

Jeg legger etter hvert turen tvers over øya, og ser meg tilbake.

---

Øyas høyeste fjell rager svimlende 160 moh. – og vel så det.

---

Nevermind…

---

Jeg gikk mot Ervika, og derfra videre i terrenget langs vestsida av øya. På en høyde satte jeg fra meg telt og sekk, og bestemte meg for å ha leir her. Stedet var et flott utsiktspunkt. Både øya Tjøtta og tettstedet med samme navn var godt synlig i nord, i tillegg til utallige småøyer ute i skjærgården.

Jeg finner meg et flott leirsted vest på øya.

---

Med kun det mest nødvendige med meg, fortsatte jeg turen sørover, over noen bergknauser. La merke til noen forekomster av kystfuruskog som vokste langs vestsida av Mindlandet. Etter et par kilometers gange kom jeg på vei igjen ved Brastad. Fjæra hadde tørrlagt Brastadbukta flere hundre m utover. Det var et fint sted, med Brastadgårdene liggende innenfor bukta.

Utsikt mot Tjøtta. I forgrunnen kystfuruskog.

---

Ferden fortsetter langs vestsida av øya.

---

Brastad var en bra stad. Vega kan skimtes i sørvest.

---

Jeg fortsatte turen mot gården Mindnes, lengst sør på Mindlandet. Veien slynget seg over mot østsida av øya og etter hvert nordover igjen. Det som sto i hodet på meg nå var å komme meg opp på øyas høyeste “fjell”, på 163 moh.

Tilbake på østsida av Mindlandet. Utsikt mot Høyholmstindan i Vevelstad, med Hamnøya i forgrunnen. Lengst bak ses Mosfjellet i Brønnøy.

---

Kulturlandskapet er et dominerende trekk ved Mindlandet.

---

Jeg bestemte meg for å ta av fra veien ved gården Moreng. Ikke det verste valget, men heller ikke det beste skulle det vise seg. Et stykke opp i fjellsida ble jeg tvunget sørover noen hundre m, pga en bratt fjellrygg. Videre oppover var terrenget kurant, og på toppen var det bygget en liten varde.

Toppen av øya nås like før midnatt. Nordøstover.

---

Det var nå blitt midnatt, og det begynte å bli skjømt. I tillegg blåste det en del. Etter en halvtime var jeg på vei nedover igjen. Jeg gikk nordover fjellet mot kanten av et dypt skard. Her kom jeg på en sti, som i starten fulgte en kraftlinje, før den slynget seg ned gjennom skogen, i kanten av et lite jorde og ned til et forsamlingshus eller skolebygg. Dette er helt klart den opplagte traséen å følge for en enklest mulig tur opp på fjellet.

Mindnes, sør på øya, sett fra fjellet. T.v. Hamnøya.

---

Nå var jeg innstilt på å komme meg tilbake til leirstedet. Men jeg ville først ta en liten avstikker til et sted like under Smalfjellet, hvor jeg for mange år siden hadde gjort en markering på kartet uten at jeg helt husket hvorfor. Framme ved bestemmelsesstedet lå det store mengder sand som var jevnet utover. Muligens hadde det foregått arkeologiske utgravninger her. Den første regndråpen kjentes, og i løpet av minutter høljet det ned.

Utpå natta brygger det opp til uvær.

---

Vel framme ved leirstedet hadde forholdene endret seg radikalt fra tidligere på kvelden. Det som var et innbydende utsiktspunkt føltes nå svært utsatt. Det regnet og det blåste, og det ante meg at jeg ville få problemer med å sette opp teltet her. Etter et halvhjertet forsøk på å få opp teltet måtte jeg kapitulere og gjøre retrett. Pakket i sekken og labbet mot Ervika.

Jeg tenkte som så, at jeg like godt kunne gå helt til fergeleiet for å vente på den første ferga, ettersom det allerede var langt på natt. Men så opphørte regnet, og vinden spaknet veldig. Det endte med at jeg slo opp teltet på et svært naturskjønt nes, bare noen få hundre m fra fergeleiet på Mindtangen.

Det var godt å strekke seg ut etter godt over 2,5 mils vandring rundt øya. Værforholdene var såpass gode nå at jeg ikke fant det bryet verdt å bardunere teltet, noe jeg skulle få angre på.

---

Dag 2 (av 2):

I hui og hast

Etter vel fire timers søvn våknet jeg av at teltduken blafret noe voldsomt. Selv om både den ene og den andre pluggen ble røsket opp av jorda ble jeg liggende og slumre.

Ringte til mannskapet på ferga, for å forsikre meg om at de la til kai. De la til om ti minutter fikk jeg vite. Her var det bare å hive seg rundt! Teltet ble revet og sekken pakket i hui og hast, før jeg begynte å gå de 700 m bort til fergeleiet. Selv om jeg hadde et ørlite håp om å rekke ferga kom jeg for seint. I det jeg ankom fergeleiet var ferga allerede på vei mot Tjøtta. Så da var det bare å smøre seg med tålmodighet og vente i nesten to timer på neste ferge.

Venterommet.

---

Alt i alt en innholdsrik og fin tur. Det var merkelig lite fugleliv, i grell kontrast til turer foretatt tidligere på sommeren. Men ett sted, i et skogholt ikke langt fra Ervika hørtes et voldsomt leven alle de tre gangene jeg passerte stedet. På hele turen møtte jeg ikke et eneste menneske, og ikke en eneste bil passerte! Hovedgrunnen til dette er nok at turen foregikk på kvelden og natta.