# 343 • 26. – 28. juli 2008

Dag 1 (av 3): Stavassdalen – Mosskardet

Mot øde fjell og daler i steikende sol

Mosskardttinden (1068 moh) var målet for turen. Med en fantastisk værmelding hadde jeg satt meg fore å overnatte ved toppvarden. Telt hadde jeg ikke med. Slik jeg så det ville den største utfordringen bli distansen, ettersom fjellet ligger temmelig avsides til.

Mye har skjedd i Stavassdalen de siste årene. Stiftelsen Stavassdalens venner har gjort et formidabelt arbeid med å gjenoppsette den gamle Stavassgården, og nå nylig montert ei ny flott bru over Stavasselva og en breid gangvei de 300 m fra brua og inn til gården. Tidligere i sommer deltok jeg på klassetreff på gården, og de gode minnene fra festen streifet meg da jeg gikk forbi.

Den “nye” Stavassgården tar seg godt ut.

---

Stoppet opp ved Finnburet, og leste på ei info-tavle at buret hadde blitt fraktet med hest og slede til Stavassdalen i 1904. Før den tid hadde det vært en del av et vaskeri for kvarts og sølvslam ved sølvgruva i Ner-Svenningdalen.

Jeg så meg nødt til å ta hyppige drikkepauser i sommerheten, og den neste stoppen ble ved gapahuken ved Stavatnet. Stien ble merkbart dårligere innenfor vatnet, men jeg klarte å holde den til Stavassetra, der jeg var inne og tok en titt i hytteboka. Eplekjekt skrev jeg om planen om å overnatte på Mosskardtinden, så nå hadde jeg værsågod å innfri…!

Det passer bra med en svalende pause på Stavassetra.

---

Litt kjedelig myrlandskap lenger inn i Stavassdalen. Heldigvis er myrene tørket opp.

---

Jeg fulgte myrene videre innover dalen. Ved Steinbekken gikk jeg litt opp i fjellsida mot Kvitfjellet for å slippe å gå rundt en lang og bratt skrent. Jeg dreide nå vestover, og Litjskardtinden og Vistkjerringa kom til syne. Jeg hadde dessuten en flott utsikt nordover Eiterådalen.

Jeg beveger meg etter hvert litt opp i fjellsida mot Kvitfjellet. Snart får jeg et flott utsyn nordover Eiterådalen.

---

Mot vest er landskapet vildere. Litjskardttinden, som er den sydligste av de tre Visttindan.

---

Av og til passerte jeg gamle varder. Jeg skuet etter hvert innover både Velfjordskardet og Mosskardet, før jeg gikk nedover mot Mosskardelva.

Nedre del av Mosskardet (nærmest) kommer til syne. Bak dette ligger Velfjordskardet.

---

Innså at det ville bli for drøyt å gå helt opp på toppen av Mosskardtinden som planlagt. Jeg fikk heller finne meg en egnet plass for overnatting i Mosskardet. Bestemte meg også for å vente med å krysse Mosskardelva til dagen etter, og i stedet følge austsida av elva oppover. I ettertid kan jeg si at denne beslutningen ikke var særlig smart, fordi austsida av Mosskardet var rikelig bevokst med kratt og dvergbjørk. Seinere så jeg at vestsida av skardet så langt bedre ut.

Mosskardet og Mosskardelva mot sør. T.v. har jeg Kvitfjellet og t.h. Mosskardtinden.

---

Jeg gikk et lite stykke oppover mot Kvitfjellet langs en bekk, og slo meg til ro på et flatt berg. Leirplassen syntes jeg var fin, selv om det var en øredøvende larm fra fjellbekken som rant forbi bare noen få meter bortenfor. Jeg var god og sliten etter en lang dags marsj, og brettet ut liggeunderlaget og la meg ned i soveposen, etter en rask middag.

---

Dag 2 (av 3): Mosskardet – Mosskardtinden

Bålbrenning og overnatting ved toppvarden

Fikk ikke sove før langt på natt pga myggen. Men med hodet nede i soveposen ble det ro å få. Strålende sol også i dag. Jeg satt og så mot fjellryggen jeg skulle følge oppover mot Mosskardtinden på vestsida av Mosskardet, mens jeg inntok frokosten (bildet over, like til venstre for fjellkløfta midt på bildet).

Jeg hadde nå bestemt meg for å utvide turen med et døgn ekstra, ettersom jeg syntes det ble for langt å gå til toppen av Mosskardtinden på bare en dag. Problemet var at jeg ikke kunne formidle beskjeden da det ikke var mobildekning.

På dette berget i vesthellinga av Kvitfjellet har jeg tilbrakt natta.

---

Ettersom jeg hadde gjort tabben med å ta på boxer, hadde jeg fått antydning til gnagsår på innsida av lårene. Jeg byttet ut bokseren ned shorts, noe som viste seg å fungere utmerket.

Det var rart å forlate det støyende leirstedet ved den viltre fjellbekken, og vandre ut i stillheten. Jeg gikk ned mot Mosskardelva. Som ventet var den stor, men det var ingen vei utenom. Valgte å beholde skoene på under vadingen for å kune være mest mulig stødig i straumen, og jeg kom meg da helskinnet over. Buksa tørket forbausende fort, og å bli våt på føttene i sommervarmen gjorde meg lite.

Mosskardelva. Ingen vei utenom – her må det vades!

---

Gårsdagens etappe kjentes godt. Jeg var innstilt på å ta det veldig med ro oppover mot toppen, og pausene kom da også hyppig. Terrenget var fint oppover fjellryggen, og det var befriende å være kvitt myggen. Svartisen lyste mot meg langt oppe i nord, og med ett dukket også Lukttinden opp.

Endelig begynner jeg å komme opp i høyden. Mosskardet er et tilbakelagt stadium.

---

Fjellet flatet gradvis noe ut, og jeg fikk snart fritt utsyn mot Elgviddevatnet og Grunnvasstinden, på sørsida. Plutselig ringer telefonen! Mobildekning! Jeg får snart gitt beskjed om at jeg kommer hjem et døgn senere enn avtalt.

Mot sør dukker Elgviddevatnet og Grunnvasstinden opp.

---

Kikkerten var med på tur for første gang på lange tider, og på toppen satte jeg meg ned og beundret utsikten. Det var litt av en steinørken jeg var omgitt av, men av en eller annen grunn var dette landskapet utrolig tiltrekkende. Jeg kunne tydelig se minst 25 fjelltopper jeg tidligere hadde besteget. Lauvvasstinden tok seg veldig bra ut, ei lita mil mot sørvest. Her, på toppen av Mosskardtinden, skulle jeg altså overnatte!

Tørking av klær og sko, og lufting av sovepose på 1068 moh. Brurskanken og Geittinden ses i bakgrunnen.

---

Jeg fant meg en utsøkt plass ca. 15 m fra toppvarden, ei flat lita gresslette inntil et lite berg, med utsikt mot Okstindan den ene veien og havet og horisonten i fotenden. Jeg hentet vatn i en dam bare noen titalls meter under toppen.

Etter å ha skiftet til tørre klær, spist middag og drukket kaffe, la jeg ut papir og blyant i toppvarden. Jeg gikk så en liten kveldstur, slik at jeg kunne se ned på størstedelen av Elgviddevatnet. På denne turen så jeg ei rype.

Denne rypa trivdes også godt på toppen av Mosskardtinden. Lengst bak i bildet kan øya Leka skimtes.

---

Restene etter et gammelt flysignal (trig. punkt) lå nedenfor varden. Jeg fant ut at jeg ville samle sammen plankebitene og lage et bål. Veden brant usedvanlig godt, og jeg fikk til et rimelig stort bål som brant i over to timer.

Et gammelt og ødelagt flysignal fungerte som ved til dette bålet, som utrolig nok brant i godt og vel to timer.

---

Da jeg tok kveld rundt klokka ett var det fortsatt liv i bålet. Lenge hadde myggen holdt seg unna fjelltoppen, men nå hadde den altså funnet det betimelig å komme hit opp, og jeg fryktet for at natta skulle bli lik den forrige.

---

Dag 3 (av 3): Mosskardtinden – Stavassdalen

En lang hjemvei

Myggplagen ble utover natta minst like ille som forrige natt. Bare lyden av summing var i seg selv nok til å bli irritert. Jeg greide likevel å få til noen få timers søvn, men jeg følte meg langt fra uthvilt da jeg ga opp å få sove mer, tidlig på morgenen. Ganske uopplagt tok jeg fatt på den lange hjemveien.

Overnattingsstedet var ypperlig, men idyllen ble forringet av summende mygg. I bakgrunnen ses Lauvvasstinden.

---

Gikk nedover fjellsida ca. 150 høydemeter, før jeg fulgte et slags skard sørover, ned fra Mosskardfjellet. Terrenget var steinete og uoversiktlig videre østover, og jeg tok meg stadig pauser. Passet også på å få i meg nok vatn i solsteiken. Etter hvert kom dagsformen seg, og humøret steg.

Over min venstre skulder ser jeg nedover Mosskardet igjen, men jeg skal ikke nedover der.

---

Plutselig sto jeg på kanten til Feitskardet og så rett ned på Feitskardvatnet. Det var et vakkert syn. Ryggen jeg fulgte nedover var derimot langt fra vakker, og det tok sin tid å få karret seg ned bratte sva ned mot vatnet.

Feitskardvatnet er som et smykke denne dagen.

---

En liten hvil ved Feitskardvatnets bredd. Jeg ser meg tilbake mot den tidkrevende fjellryggen.

---

Suset fra denne fossen på nordsida av vatnet høres godt.

---

Videre nedover Feitskardet var det myrete og tungt å gå. Måtte stoppe opp å ta meg noen munnfuller med molter. Jeg klarte ikke å komme meg tørrskodd over Feitskardelva. Likevel virket denne elva langt mindre enn Langskardelva, da jeg fikk se denne. Havnet i tettvokst krattskog på den andre sida av elva, men det varte heldigvis ikke lenge.

Turens siste vading: Feitskardelva.

---

Jeg kom meg ned i Stavassdalen, gikk over noen myrer og den vesle bekken fra Stavatnet. Herfra fulgte jeg stien langs elva, før jeg kom på hovedstien til Stavatnet. Langs denne godt opptråkkede stien var det bare en nytelse å gå. Jeg så fem ryper i løpet av dagen og en fjellvåk. En opplevelsesrik tur!