# 381 • 23. april 2010
Info
- Start: 15:50
- Framme: 18:25
- Tilbake: 19:25
- Vær: Sol fra klar himmel.
Solskinn og silkeføre
Åtte måneder hadde gått siden jeg sist besteg en fjelltopp. Og åtte år hadde gått siden jeg sist var på tur i Saltfjellet! Det ble en sein start da jeg satte nesen mot Nasafjellet, sørøst i Saltfjell-området, men hva gjorde vel det da sola skinte fra en skyfri himmel denne flotte ettermiddagen.
Jeg var spent på føret da jeg la i vei fra E6 og oppover ei skiløype langs Stokkabekken, men frykten viste seg totalt ubegrunnet. Skiføret – i likhet med været – viste seg utmerket. Klarte å ødelegge solbrillene mine da jeg skulle ta dem opp av sekken, men de greide likevel å gjøre nytten.
Drømmevær og drømmeføre. Mot Bolna i nordvest.
Den ene flotte fjellformasjonen etter den andre kom til syne, deriblant Bolna og Ørfjellet. Nord for Junkerdalen tronet Solvågtinden m.fl, mens Junkerfjellet og Okstindan tok mye av oppmerksomheten i sør.
Nasafjellet er svært avrundet i formen, og jeg var ei stund litt i tvil om hvor selve toppunketet befant seg, men etter å ha kommet opp til en nedsnødd varde (1211 moh.) var det ikke lenger tvil. Riksgrensen lå imidlertid drøye 200 m lenger nordøst på fjellet, og jeg fortsatte til riksrøys nr. 227.
Riksrøys nr. 227.
Innover Sverige så jeg inn i en uendelig hvit fjellheim. Men midt i alt det hvite, rett nedenfor fjelltoppen, så jeg en prikk og et strek. Det var et telt og en mann. Ikke ofte å se vinterteltere på disse kanter av landet! Gikk tilbake til toppvarden igjen, der jeg tok en matpause.
Toppen av Nasafjellet. Helt til høyre i bildet kan grensevarden skimtes.
Saltfjellets høyeste topp, Ørfjellet (1751 moh), tar seg bra ut i nord.
Sol og finvær!
Forholdene i fjellet kan ikke bli bedre!
Nedoverturen var rett og slett en drøm. Det var en rein og skjær nytelse å suse nedover den slake fjellsida på dette silkeføret. En av de flotteste nedkjøringene jeg noen gang har hatt! Kun 22 minutter brukte jeg fra toppen og ned til E6 – en distanse på ca. ei halv mil.
Et litt anstrengt smil.
En god del dyrespor var å se. På toppen av Nasafjellet var det skuterspor, og jeg kunne også se ei skuterløype som strakte seg innover Sverige. For første gang fikk jeg bruk for kartbladet “Virvatnet”. I 1635 åpnet det en sølvgruve i Nasa / Nasafjellet, på svensk side. Les mer om dette her.