# 389 • 7. – 8. august 2010

Dag 1 (av 2): Bessedørtinden

Tro og tvil

Kun en turrapport fra 1908 var å oppdrive av skriftlige kilder når det gjaldt informasjon om Bessedørtinden, den sydligste, laveste – og vanskeligste av Okstindan. Turrapporten var skrevet av ingen ringere enn Adolf Hoel (1879 – 1964), som er kjent for å ha gjort en uvurderlig innsats i forbindelse med tildelingen av norsk suverenitet over Svalbard og Dronning Mauds land. I følge rapporten kunne jeg forvente meg en fjelltopp full av berghammere og småstup.

Mot Okstindan.

---

Fra Bessedørelvas utløp i Røssvatnet tok jeg fatt på en drøy vandring innover store Bessedørdalen. I begynnelsen var det sti, men jeg klarte å miste den inne i småskogen. Plutselig fikk jeg se et stort dyr med en lys, rødbrun farge på pelsen bykse oppover lia, bare noen titalls meter foran meg. Lurte ei stund på hva slags dyr det kunne ha vært, ettersom jeg ikke så hodet. Men i ettertid er jeg ganske sikker på at det måtte ha vært en hjort, en art som de siste årene har spredt seg til stadig nye områder.

Etter bare et par km kom jeg over skoggrensen og fikk et storslått overblikk over dalen videre innover, med Bessedørtinden på høyresida og Vesttinden ruvende innerst i dalen.

Den vakre Bessedørdalen med Bessedørtinden (1562 moh) t.h. og Vesttinden (1708 moh) innerst.

---

Fjellet er i blomst.

---

Atter en gang kom et stort dyr til syne – denne gang en velvoksen elg noen hundre m innover dalen. Elgen sprang elegant over de paddeflate myrene, over Bessedørelva og over på vestsida av dalen. Veldig artig å få være vitne til denne seansen.

En elg legger på sprang over disse myrene.

---

Det øverste partiet av Bessedørtinden ser vanskelig ut.

---

Jeg hadde et berettiget håp om å ta meg opp på Bessedørtinden fra nordsida. Å bestige den fra sør, som ville vært denkorteste veien, så svært vanskelig ut. Tok meg opp fra Bessedørdalen mot Bessedørbreen, men før jeg kom opp til breen satte jeg fra meg sekken, som jeg syntes veide i meste laget.

Bessedørbreen kommer til syne. Det samme gjør Tvillingtinden, t.h. i bildet (1824 moh).

---

Brefallet fra Bessedørbreen var imponerende, selv om breen var betydelig mindre enn det kartet viste. På noen kampesteiner var det sprayet noen tall. Trodde først det var årstall, men det har vel heller noe med geologisk eller glasiologisk forskning å gjøre.

Bessedørbreen har krympet, men er likevel et flott skue.

---

En glattskurt og bratt fjellvegg kom til syne, og jeg innså på dette tidspunktet at jeg nok ikke ville komme meg opp på tinden fra nord likevel. Jeg fikk heller se på turen som rekognosering, tenkte jeg. Uansett ville jeg prøve å runde Bessedørtinden, og gå så langt som det lot seg gjøre.

Snart kunne jeg se hele fjellveggen foran meg. Overraskelsen var stor da jeg fikk øye på ei steinfyllt kløft i den ellers uinntakelige fjellveggen. Den så absolutt mulig ut å ta seg opp! I løpet av sekunder fattet jeg igjen håp om en bestigning.

Jeg oppdager ei steinrenne som virker mulig å ta seg opp – en gledelig overraskelse!

---

På vei oppover kløfta smalt det voldsomt i isen bak meg. Det hørtes akkurat ut som et kraftig tordenskrall. Litt etter ble jeg vitne til en liten kalving fra Bessedørbreen. Isklumpene virket ikke store, men det drønnet godt i fjellene.

På toppen av renna kom noen av Nord-Norges høyeste fjelltopper til syne foran meg: Oksskolten, Okshornet og Svartfjellet, med Steikvassbreen og vestre Svartfjellbreen i forgrunnen.

At breen er i bevegelse både hører og ser jeg.

---

I sørvest ruver Oksfjellet med lille Okstinden (1514 moh) t.v. og Sørtuva (1495 moh) t.h.

---

Traversen mellom Bessedørtinden og Tvillingtinden er beskrevet av Adolf Hoel som luftig, men fin å gå.

---

Jeg får en mektig utsikt mot f.v. Oksskolten (1915 moh), Okshornet (1901 moh), Svartfjellet (1872 moh) og Steikvasstinden (1749 moh).

---

Så var det siste etappe – å ta seg oppover nordsida av Bessedørtinden. Den så langt fra enkel ut. Bratte og nakne sva vanskeliggjorde en oppstigning allerede fra begynnelsen av. Kom meg etter hvert litt oppover, men hele tida var det nye utfordringer. Det gjorde heller ikke forholdene lettere at fjellet i stor grad var vått, etter mye regn i det siste. Fjellsida krevde full konsentrasjon.

Nå forstår jeg endelig hvorfor denne tinden har fått navnet Tvillingtinden.

---

Etter en god del sikk-sakk-gåing og klyving av berg ble fjellsida etter hvert litt mer medgjørlig, og på nytt igjen begynte jeg å få tro på å nå toppen. Men like oppunder toppen var det et stort og stygt sva, som satte en effektiv stopper for en bestigning av Bessedørtinden. Jeg stod på kanten mot Bessedørdalen og så et nettverk av fjellelver mange hundre m under meg og toppen bare noen få meter over meg. Men her var det altså stopp!

Mot vestre Okstindbreen. Oksfjelltuva (t.v.) og Vesttinden (t.h.).

---

Utsikten var likevel storslått – både mot de andre Okstindan og fjerne fjelltopper. Av alle ting utmerket Snøfjelltinden og Høyholmstindan ute ved kysten i Vevelstad kommune seg!

Nedoverturen var skummel, og et eneste feiltrinn kunne fått fatale følger. Nå begynte det også å yre, noe som gjorde berget enda våtere. Jeg fikk snirklet meg nedover den bratte fjellsida. Av og til gikk jeg meg fast, og måtte litt opp og tilbake igjen.

På vei nedover fra Bessedørtinden må jeg være ytterst forsiktig hvor jeg plasserer føttene.

---

Etter mye om og men var jeg tilbake i steinkløfta, og det var en lettelse! Slurpet i meg litt vatn fra en fjellbekk som rant i kløfta, og tok meg sakte men sikkert nedover mot sekken. Det hadde nå blitt såpass mørkt at jeg innså at jeg ikke kunne fortsette nedover den drøye Bessedørdalen før det ble lyst igjen neste morgen.

---

Dag 2 (av 2):

Natt på snaufjellet

Her ved sekken var jeg i sikkerhet. Utfordringen bestod i å ikke begynne å kjede seg. Måtte vente i ca. tre timer før det var forsvarlig å begynne å gå igjen. Men det gikk helt greit. Tok en halvtime av gangen. La meg ned på et flatt berg og slumret litt et par ganger, men det ble fort kaldt. Klokka ett var det nattmat. En av planetene lyste kraftig på sørhimmelen.

Natt under åpen himmel.

---

Klokka ble omsider halv tre, og det ble lyst nok til å fortsette turen nedover store Bessedørdalen til Røssvatnet. Med små skritt tok jeg meg ned i dalen. Gikk litt nærmere Bessedørelva enn på oppovertur, og det var like lettgått.

Ved Bessedørelva.

---

Det var en utrolig vakker nattmorgen. Solskinnet var i ferd med å krype nedover fjellsidene i Krutfjellet og Skinnfjellet langt foran meg. Snudde jeg meg og så meg tilbake så jeg mange av Okstindan mot en krystallklar morgenhimmel.

Grytidlig på morgenen, men sola skinner i Krutfjellet allerede.

---

Oksskolten og Svartfjellet. Okshornet stikker såvidt opp i mellom.

---

Den vanskeligste av Okstindan – Bessedørtinden.

---

Kom etter hvert på en merket løype. Den besto av staker, og var veldig grei å følge selv om ingen sti var å se. Det hadde for øvrig blitt ryddet langs denne løypa, som stedvis var noe våt. Hemnes turistforening slutter ikke å imponere.

Jeg kommer omsider ned til Røssvatnet idet en ny strålende dag er i emning.

---

Jeg var fornøyd med turen da jeg kom ned til veien, selv om det ikke ble enn fullverdig bestigning av Bessedørtinden.

Det litt snodige navnet Bessedør er en fornorsking av det samiske Bissiedurrie, som direkte oversatt betyr hellig skard. Det samme navnet finner vi igjen bl.a i det vestlige Børgefjellet. Dag Brygfjell har for øvrig skrevet ei interessant bok om gårdslivet på nordsida av Røssvatnet. Bokas tittel er rett og slett Bessedør, og kan lånes på bibliotekene. Adolf Hoels turrapport fra bestigningen av Bessedørtinden i 1908 er dessverre ikke ikke lenger tilgjengelig på nett (per 2018).

Bessedørelvas utløp i Røssvatnet.