# 347 • 8. august 2008

Til sæters og fjells – og ned igjen til kvelds

Seint, men godt, er det visst noe som heter. Selv om det ble en sein start, ble det en opplevelsesrik tur.

Fra Gluggvasshaugen på Grane fulgte jeg først grusveien som går oppover mot Nygården ca. 3 km. Jeg var i tvil om hvor det ville være best å ta av mot Lisetra, men oppe ved Gulldalen tok det av en traktorvei som jeg valgte å følge. Traktorveien opphørte etter noen få hundre m, men jeg fortsatte langs en sti. Jeg antok at stien ville føre meg til Lisetra – og det stemte.

Lisetra er et godt ivaretatt seteranlegg, og var i bruk helt fram til 1950-tallet.

---

Tok en titt på de forskjellige bygningene som sto tett i tett: stua (bygd i 1885), mastua (1831), eldhuset (1846) og det vesle fjøset (1838). Lisetra framstår som det mest helhetlige seteranlegget i Grane. Det er dessuten den setra i Grane som var lengst i bruk – helt fram til 1952 (kilde: Vefsn bygdebok, særbind IIIa).

På denne setra hadde jeg ikke vært siden en klassetur i småskolen! Flere steder på tømmerveggene var det risset inn bumerker, initialer og årstall. Den eldste innrisningen jeg så var å finne på eldhuset, der årstallet 1883 var risset inn.

På et sånt sted reflekterer man litt over tidligere generasjoners liv og virke.

---

Jeg fulgte en sti videre oppover Reinfjellet som var rimelig lettgått. I overgangen mellom bjørkeskog og snaufjell var det satt opp en gigantisk varde, ca. 2 m høy. Varden er en av de mest imponerende jeg noen gang har sett, og den virket gammel. Det var små varder også videre oppover fjellryggen. Om det er samer eller bønder som har satt opp disse er ikke godt å si.

Sørover Grane-bygda.

---

Denne varden var staselig.

---

Utsikten sørover mot Grane, Trofors og Svenningdalen var flott. I vest regjerte Vistmannen og Finnknean, mens Hatten i Hattfjelldalen var svært så iøynefallende i øst. De høyeste toppene lå innhyllet i skyer. Etter hvert kom også Mosjøen, nedre del av Vefsna og Vefsnfjorden til syne i nord. På toppen av Ramnåfjellet ble jeg kun i ti minutter pga en ekkel nordavind.

Haustreisdalen. Også her var det seterdrift “i hine hårde dage”.

---

Øyfjellet og Vefsnfjorden er ikke til å ta feil av.

---

Vistmannen er veiviser mot vest.

---

På tilbaketuren gikk jeg slik at jeg kunne se Laksforsen. Fossen hørtes godt helt opp på Reinfjellet, selv om det var lite vannføring i Vefsna nå. Almdalsforsen på østsida av Reinfjellet var også et flott syn. Spesielt var det mektige gjelet imponerende. Vefsna og gårdene langs den syntes sporadisk nede i dalen. De første gårdene i Grane ble ryddet på 1620-tallet (selv om det kan ha vært fast bosetting også før svartedauden). Etter den tid er det all grunn til å tro at det har foregått omfattende ferdsel over Reinfjellet til setrene i Haustreisdalen.

Rotet litt i skogen, før jeg kom meg tilbake til Lisetra. Jeg fulgte stien tilbake samme vei som jeg hadde kommet. Jan ringte angående en langtur som var under planlegging.

I skumring kom jeg tilbake til bilen etter nok en strålende fjelltur. I ettertid har jeg reflektert litt over navnet på denne delen av Reinfjellet, nemlig Ramnåfjellet. Navnet virker egentlig litt malplassert, da gården Ramnå er lokalisert atskillige km lenger ned i dalføret.