# 348 • 13. – 17. august 2008
Dag 1 (av 5): Sandvikbakken i Eiterådalen – Telegrafhytta i Svartvasskogen
Tilbake til Telegrafhytta
Dagen var kommet da årets langtur skulle realiseres. Jan og jeg hadde i lengre tid snakket om å utforske nye fjell og daler i “Vesterfjellene” (dvs. Lomsdal-Visten-området), men endelig opplegg ble først klart noen dager i forveien. Valget falt på Sæterdalen (også kjent som Sætermarka) innenfor Visten. Jeg hadde vært der før, og kjente til den knøttlille Telegrafhytta, som jeg benyttet til overnatting under en tur til Visten i 2004. Likevel var store deler av dalen ukjent terreng. For Jan sin del var Vevelstad kommune (som Sæterdalen ligger i) den eneste av nordlandskommunene han ikke hadde besøkt.
Fra Sandvikbakken i Eiterådalen fulgte vi stien opp mot Fjellgården. Vi var ikke før kommet oss innendørs før regnet høljet ned. Ingen av oss hadde spesielt lyst til å gå i regn, så vi ble enige om å se an været før vi fortsatte.
Jan viser vei. Et nytt fjelleventyr venter oss.
I det vi ankommer Fjellgården starter det opp med å høljeregne.
Vi tok en titt i gamle hyttebøker, og fant igjen flere av våre egne skriblerier. Etter godt og vel en time sluttet det å regne, og vi gikk videre. Ettersom vi fulgte traseen til Sjøbergmarsjen (som for øvrig står i fare for å bli lagt ned) var det tydelig sti innover marka og god T-merking videre oppover fjellsida. Det var latterlig lite vatn i Fjellskardelva, selv etter regnskyllet, og den var således enkel å forsere.
No problemo. Fjellskardelva er lita.
Vi følger en godt merket sti opp fra Skjørlægda.
Vi tok av fra den T-merkede traseen, og gikk opp mot Vistfjellans høyeste punkt (938 moh). Finnknean ruvet i nordvest. Et par tre av “søstrene” og fjellene på Tomma og Aldra var også godt synlige.
Finnknean.
Terrenget videre sørvestover var fint å gå, men fra øst var en regnbyge under oppseiling, og så snart regnet var over oss ble fjellet sleipt. Ned brattene mot Svartvasskogen måtte vi være forsiktige, da fjellsida bestod av mange og glatte sva. Seks ryper ble observert på turen.
Terrenget begynner etter hvert å helle nedover. Midt i bildet ses Snøfjelltinden, som jeg besteg tidligere på sommeren.
Vel nede i Svartvasskogen.
Det var godt å komme inn i Telegrafhytta og skifte til tørt. Ikke mange sjelene hadde besøkt hytta siden sist jeg var her, for fire år siden. I det herrens år 2006 hadde ingen personer skrevet seg opp i hytteboka! Etter middagen ble det kaffe og konjakk, før vi tok en tidlig kveld.
Dag 2 (av 5): Sæterdalen / Sætra
Til sæters
Det ble godt ut på dagen før vi kom oss i gang. Målet var Sætra og muligens Lakselvvatnet. Vi gikk gjennom skog og over myrer, før vi kom på stien gjennom dalen, som går på nordsida av Sæterelva.
Telegrafhytta i Svartvasskogen er lita og kummerlig – men veldig trivelig. Den ble vårt hjem i noen døgn.
Sæterdalen ligger foran oss i all sin prakt.
En merkelig svart fugl med spist hode fløy forbi. Fallforsen framstod som ganske stusselig i forhold til sist jeg så den, men den lave vannstanden i bekker og elver gjorde ferden gjennom dalen enkel. Vi tok da også lunsjpause i elveleiet.
Ei maurtue vekker fascinasjon. Som alltid bygd på sørsida av trestammen.
Elvene har liten vannføring…
…og myrene er tørre.
Fallforsen var stusselige greier. Slik ser den ikke alltid ut.
Under en pause prøver Jan å komme seg tørrskodd over til en holme i elva – noe han klarer.
Stien nedover dalen er til dels god å følge.
Sætra var et idyllisk sted. Huset var større enn forventet, og vi konkluderte med at det måtte ha vært fast bosetting her tidligere. Imidlertid var huset i forfall, med unntak av taket som så nokså nytt ut, og vi la merke til at naturen hadde innhentet et annet hus som hadde stått 150 – 200 m lenger vest.
Blåbær hadde vi til stadighet stoppet opp og plukket ned gjennom dalen, men at det rundt huset på Sætra var mengder av bringebærbusker med fullmoden mørkerød bringebær, var en gledelig overraskelse.
Stedet som har gitt dalen navn – Sætra. Bringebærbuskene rundt huset fikk ikke stå urørte.
I tidligere tider har det nok vært hektisk aktivitet på sætervollene.
Skogen var relativt storvokst i den nedre delen av dalen, og nedenfor Sætra var det en tydelig glenne mellom trærne der stien gikk. Dessverre var stien i ferd med å gro igjen, og det kommer den sikkert også å gjøre om noen år, om den ikke blir vedlikeholdt. Stien munnet ut i et rolig parti av Sæterelva, halvannen km nedenfor Sætra. Vi fulgte bekkefaret opp mot Bjorvatnet, der vi i realiteten gjorde vendereis.
Stien endte i Sæterelva. Herfra er det nok ingen sak å ro nedover til Lakselvvatnet – med båt, vel å merke.
Bjorvatnet ligger for seg selv, omkranset av tett skog.
Sætra passeres også på tilbakeveien.
Jeg hadde lyst til å komme tilbake til hytta før det ble mørkt, og var litt utålmodig med å begynne å gå. Vi fant ut at vi skulle gå hver for oss tilbake. Jeg gikk på, og brukte kun to timer tilbake. Jan var ikke dårligere, og ankom hytta kort tid etter. På slutten begynte det å regne, og gresset ble vått. Samtidig ble det en helt spesiell stemning i dalen.
På gjengrodde stier.
Sæterdalen er et flott område, som stort sett alltid får ligge helt for seg selv.
I løpet av dagen fikk vi bl.a. se fisk som svømte i Sæterelva, og Jan ble vitne til en fisk som hoppet i Bjorvatnet. Meksikansk gryte sto på menyen i dag, og det var Jans tur til å være kokk og servitør.
Dag 3 (av 5): Sæterdalen / Sandan
Over skog og hei
Som vanlig er, tok vi oss god tid på morgenen. Vi greide likevel å komme oss avgårde i tolv-tida, noe som ikke er så verst til å være oss. Skydekket lå høyere i dag, og alle fjelltoppene var synlige.
Ny dag – nye muligheter! På vei nedover dalen igjen.
Det er ikke akkurat stor vannføring i elvene for tida, selv om dette er et ekstremt eksempel.
Mellom bakkar og berg – og glissen furuskog.
Etter å ha krysset Sæterelva tok vi oss i land på en stor holme. Det andre elveløpet hadde en noe høyere vannføring, og dagens første vading måtte iverksettes. Vi tok oss så oppover en ås, for å slippe å traske over tunge myrer. Fra åsen hadde vi god utsikt nedover dalen.
Sæterelva bukter seg langs åsen.
Fin utsikt nedover dalen.
Jan og jeg kom bort fra hverandre i den tette granskogen, men traff på hverandre igjen i Blankvasselva. I ei idyllisk bukt ble det matpause, etterfulgt av kaffe.
Ved Blankvasselva var det på tide med en pause – og inntak av næring.
En av mange idylliske plasser. Fisk var det overalt, virket det som.
Snøfjelltinden ruver i vest.
Etter å ha gått Langvassåsen på langs, kom vi ned til Sæterelva vis a vis Sætra på den andre sida av elva. Mølnfossen var et vakkert skue, og også været var i ferd med å bli virkelig fint.
Ved Sæterelva. Været blir stadig bedre.
Vi kan høre at vi nærmer oss Mølnfossen.
Mølnfossen.
Den siste biten ned mot Lakselvvatnet gikk ganske problemfritt, da vi fulgte noen gamle stolper. Nede ved Sandan satte vi oss ned og speidet utover vatnet. Noen ferierende drev på og fisket fra to småbåter, og vi hilset på dem fra land.
Omsider er vi framme ved Sandan ved Lakselvvatnet.
Litt spesielt var det å tenke på at jeg tidligere på sommeren hadde vært ved det samme vatnet, men på den andre sida, da jeg gikk gjennom Laksmarkdalen. Også Snøfjelltinden, som tronet majestetisk på vestsida, ble besteget noen få dager etter.
Det særegne Lakselvvatnet består av både fersk- og saltvatn, da floa går opp i vatnet. Dette fikk vi bekreftet da vi smakte på vatnet.
Det ble en seriøs vading av Sæterelva, bare noen få hundre m ovenfor utløpet, da vatnet nådde langt oppover lårene. Heldigvis var det lite strøm å snakke om. Grunnen til at vi ville vade, var at vi nå kunne følge stien på nordsida av elva tilbake til hytta i Svartvasskogen.
Under normale forhold ville det neppe latt seg gjøre å vade Sæterelva på dette stedet.
Seinsommeridyll.
Allerede her på den andre sida av vadestedet kom vi på en kjerrevei som ikke var avmerket på kartet. Den førte oss oppover mot Sætra, slik at vi fikk ta en titt på denne perlen av et sted også i dag. Vi nøt naturen oppover Sæterdalen, da godværet så ut til å feste grepet.
Fisken hoppet både i Blankvasselva og i Lakselvvatnet. Ved sistnevnte vatn så jeg kanskje til sammen 8 – 10 fisker som hoppet. Jan så dessuten yngel av flyndre i dette brakkvatnet. Ender var det også å se. Gode og slitne kom vi tilbake til hytta. En spurt opp bakkene ved Fallforsen kjentes godt i lårene lenge etterpå.
Dag 4 (av 5): Svartvasskogen / Vistvasselva
Soling, juvvandring, fullmåne og nordlys
Både Jan og jeg følte oss tunge i kroppen etter flere dager på rad med lange vandringer, så formiddagen ble brukt til hvile og soling på noen svaberg. Men etter noen kopper med rett-i-koppen-suppe og kaffe, fant vi på at vi ville gå en liten ettermiddagstur for å se på juvet der Vistvasselva kommer ned.
Sommer i Sæterdalen. På dette tidspunktet vet vi ikke hvilke opplevelser vi har i vente.
I fem-tida trasket vi avgårde gjennom skogen. Munnfuller med blåbær ble det stadig vekk, og vi obeserverte også ganske fullvoksen fisk som svømte i elva.
Med ett så vi innover det mektige juvet. Denne gigantiske kløfta tok nesten pusten fra oss, og fikk Grunnvassdalen (som vi besøkte i 2005) til å blekne i forhold! Like utrolig var det da vi fant ut at det var mulig å ta seg gjennom kløfta uten altfor store anstrengelser, da elva som skulle ha runnet i bunnen av kløfta var fullstendig dekket til av store steinblokker. Praktisk talt var hele juvet fylt av disse steinblokkene, som hadde rast fra de bratte fjellsidene.
Overraskelsen var stor da vi oppdaget at Vistvasselva var borte vekk!
Vi hoppet fra stein til stein og var glade for at vi skrev august, da rasfaren er minimal. Like fult hadde et ferskt ras sopt med seg bjørketrær med løv på, kunne vi se. Rasfaren her inne må være overhengende, bokstavelig talt, størstedelen av året. Elva kunne av og til høres under oss, og det strømmet tidvis opp kaldluft mellom steinene.
Det er spennende å ta seg oppover juvet, og vi lurer på hvor elva kommer fram i dagen.
Vi hadde ikke med oss oppakning, men det var så spennende å ta seg oppover juvet at vi ikke greide å stoppe. Vi lurte litt på om det noen gang hadde gått mennesker oppover her før oss. Det har det vel kanskje, men det er vel neppe mange. Et par km oppover juvet kom elva til syne igjen, under en vakker foss.
Etter flere km kommer Vistvasselva til syne.
Vi fant ut at vi ville gå fjellet tilbake, og klatret opp fjellsida et sted ovenfor fossen. Det var styggbratt et lite stykke, men vi kom oss opp. Det var litt uvirkelig å tenke på at vi hadde tatt oss gjennom denne enorme kløfta, da vi så den ovenfra.
Elvejuvet nedover, sett fra oven. På tilbaketuren følger vi fjellet til venstre i bildet.
Vistmannen og de andre Visttindan badet i rødlig kveldssol fra en nå fullstendig klar himmel. Vi snakket om hvor bra det var at vi begge var i god form, slik at vi opplever turer som denne med glede, og ikke som et slit. Fjellet viste seg lettgått. Bratt men greit å ta seg ned mot skogen igjen.
Vistvasselvas kilder – Vistvatnan. Vistkjerringa bakenfor.
Etter middagen kommer konjakken fram. Det tæres på reservene…
Gode og mette gikk vi ut for å se på stjernehimmelen på kvelden. Mens vi sto der fikk plutselig fjellene et sølvaktig lys over seg, og også furustammene ble lyst opp. Like etter viste en perfekt fullmåne seg like over juvet som vi nettopp hadde vandret gjennom, før den fem minutter seinere forsvant i skjul igjen. Fjellene bak hytta var likevel opplyst av måneskinnet.
Vi hadde knapt nok fått summet oss, før et kraftig og blafrende nordlys viste seg på nordhimmelen. Deretter avledet et stjerneskudd oppmerksomheten. Beruset på dagens opplevelser i langt større grad enn den konjakken vi hadde innabords tok vi kveld i halv to-tida.
Dag 5 (av 5): Telegrafhytta i Svartvasskogen – Sandvikbakken i Eiterådalen
Retrett mot øst
Etter å ha tatt morgenstellet, hentet vatn i bekken, spist frokost, drukket kaffe, vasket kopper og kar i bekken, packet sekkene, kostet hyttegulvet og skrevet noen mer eller mindre velvalgte ord i hytteboka, var vi klare for avmarsj.
Litt vemodig er det å ta avskjed med Telegrafhytta og Svartvasskogen.
Da været viste seg fra sin aller beste side og temperaturen var ideell for fjellvandring med sekk, bestemte vi oss for å gå rett oppover fjellsida, der vi for noen dager siden kom ned. Det gikk som en drøm oppover, og vi sendte Sæterdalen et vemodig blikk før den forsvant i skjul, da fjellet etter hvert begynte å flate ut.
Sæterdalen og Svartvasskogen forsvinner bak oss.
Fjellterrenget er tørt og lettgått, i grell kontrast til da vi kom nedover her.
Været er upåklagelig, og det er godt å leve friluftslivet under slike omstendigheter.
Vi kom over noen gamle varder og enkelte T-er, som vi valgte å følge, og lurte på om det kunne være den tidligere traseen til Sjøbergmarsjen vi fulgte. Plutselig sto vi foran et kors! Det var et trekors med skriften “Petter Edvardsen” på, laget av småspiker. Spekulerte litt på om det kunne ha vært en av Kaptein Sjøbergs menn som hadde omkommet på fjellet i forbindelse med den illegale våpentransporten som foregikk i disse fjellområdene på 1940-tallet, men har i ettertid fått avkreftet dette. (Se infoboks helt nederst i turrapporten.)
Ca. en km nord for vår rute ligger Svartvassheia, som for noen år siden ble målt til Norges geografiske midtpunkt (midtpunktet mellom landets nordligste og sydligste punkt). Med såkalt vekting av arealet havnet imidlertid midtpunktet et sted i Steinkjer kommune.
Til minne om en forulykket.
“Atter ser eg slike fjell og daler”, som det heter i sangen. Mot Okstindan og Brurskanken.
Frampå kanten mot Skjørlægda kom alle fjellene i øst til syne, og vi kunne se fra Svartisen til Kvigtinden i Børgefjell. Etter hvert kom vi på Sjøbergmarsjens nåværende trase, som vi fulgte resten av turen. Det ble merkbart varmere, og ved Fjellgården viste termometeret 21 grader.
Fjellgården med Visttindan kneisende i sør.
Etter å ha skrevet i hytteboka tok vi fatt på siste etappe. Ved Skjørlægdelva traff vi på to karer som viste seg å være tyskere. De var fra Freiburg i Schwartzwald, sør i Tyskland, og hadde deltatt i VM i sjøørretfiske i Vefsna. En gutt passerte mens vi sto å knotet på engelsk. Batteriene på både min og Jans mobil var flate, men karen som passerte oss kunne opplyse oss om klokkeslettet da vi kom ned til parkeringsplassen. Dermed var årets langtur kommet til ende.
Det mystiske korset
Tolv år etter denne turen, altså i 2020, skulle jeg tilfeldigvis få klarhet i mysteriet rundt det nevnte korset oppe på fjellet med navnet Petter Edvardsen. Hele historien er nemlig å finne i Årbok for Helgeland 1974, s. 123-125.
Som antatt var det en person som hadde omkommet på fjellet, men ikke under krigen i forbindelse med den illegale våpentransporten. Ulykken hadde inntruffet allerede 10. februar 1901, da en gjeng på syv personer hadde forsøkt å ta seg over fjellet fra gården Sætra i Sæterdalen til gården Eiteråfjellet (”Fjellgården”) på austsida av fjellet. Oppe på fjellet hadde de kommet ut for et forrykende uvær, og forsøkt å grave seg ned. Petter hadde ikke maktet påkjenningene, og strøket med.
Hele historien kan leses her