# 462 • 29. juli 2014
Info
- Start: 14:55
- Framme: 18:50
- Tilbake: 22:45
- Starttemp.: + 21°C
- Vær: Sol fra klar himmel.
I Gammel-Ivars fotspor
Jeg hadde ikke før fått parkert bilen på angitt plass ved gården Haugen i Susendalen, før den unge gårdbrukeren kommer og kakker på bilvinduet, hvorpå han advarer meg om noen kviger og en litt lunefull okse han har gående i området. Oksen kunne visstnok anse meg som en konkurrent til damene, og var således ikke helt til å spøke med. Jeg skjønte at det ikke var tilrådelig å gå opp på fjellet herfra, men en titt på Ivarstua like ovenfor gårdsbygningene skulle vel alltids la seg gjøre.
Den blide bonden tilbød seg å bli med, og dermed gikk vi det korte stykket opp mot den sagnomsuste koia. Jeg hadde vært her et par ganger før, men det var så lenge siden at jeg syntes det var på tide å avlegge Ivarstua et nytt besøk før jeg strøk til fjells.
Den 187 år gamle Ivarstua ved Ivarrud i Susendalen.
Ivarstua, eller Gammel-Ivarstua som den også kalles, ble reist så tidlig som i 1827 av Ivar Ivarsen (“Gammel-Ivar”), som kom gående til fots helt fra Gudbrandsdalen, angivelig etter en udåd der. Det verserer imidlertid også andre versjoner om hvorfor han la ut på denne svært lange vandringen til den da fullstendig øde Susendalen. Ivar ble den første bureiseren i dalføret, som på den tiden kun ble benyttet av nomadiske reindriftssamer deler av året.
I legenden om Hemming den unge, nedskrevet i den islandske Flateyjarbók, hintes det imidlertid om at det skal ha eksistert bosetting før svartedauden (1349-50) på Storjorden. Ifølge beskrivelsene mener man at denne gården, som pesten la øde, skal ha befunnet seg i Hattfjelldal, kanskje i Susendalen, uten at det finnes arkeologisk belegg for dette.
Utover 1800-tallet kom det stadig flere bureisere, særlig fra Gudbrandsdalen, Østerdalen og Trøndelag, og den dag i dag bærer susendalsdialekten preg av dette.
Bortsett fra noe restaureringsarbeid av Torbjørn Prytz, står Ivarstua slik den ble bygd av Ivar Ivarsen i 1827.
Ganske snodig er det at Ivarstua delvis er bygd over en stor stein. Guiden min mente at Ivar hadde gjort dette for å kunne beholde varmen lengst mulig innendørs, etter at steinen hadde blitt varmet opp. Ellers var det noen svært grove tømmerstokker som hadde blitt brukt, hentet rett ut av Susendalens jomfruelige urskoger. Det som jeg nok ikke hadde oppdaget på egen hånd, men som guiden viste meg, var flere kulehull i veggen, som etter sigende skulle stamme fra tida da Ivar lå i konflikt med samene.
Det var interessant med en kikk i den eldgamle Ivarstua, men nå fristet fjellet. I og med at jeg ble frarådet å gå opp fra Haugen, tilbød bonden seg å vise veg til et mer egnet utgangspunkt. Han satte seg dermed på firhjulingen, og jeg fulgte etter med bilen. Fra nabogården Grubblandshaug bar det oppover lia langs en gammel kjerrevei. Krattet langs veien var nok ikke helt bra for lakken på bilen, men på den annen side vant jeg en god del høyde. Jeg takket for guidingen, og la i vei.
Sandskardfjellet er målet for fjellturen.
Jeg merket at kroppen ikke var fullt ut restituert etter den lange turen til Toven natt til i går, men da dette var siste dagen med godvær, gjaldt det å gripe den. Fulgte en sti, før noen sauetråkk førte meg litt for langt sørover. Jeg fikk imidlertid rettet opp kursen da jeg kom over skoggrensen, og terrenget ble mer oversiktlig.
Om Gammel-Ivar noen gang var oppå Sandskardfjellet, dit jeg hadde tenkt meg, skal være usagt, men at han drev jakt i liene vest for Susendalen holder jeg som svært sannsynlig.
I Gammel-Ivars fotspor.
Den lange og krokete Susendalen kom til syne nedenfor meg, og ovenfor meg ruvet Sandskardfjellet – eller Sandskardtinden – som folket i Susendalen kaller fjelltoppen. Jeg hadde kurs mot Storvegskardet på nordsida, og som navnet antyder har det gått en viktig ferdselsvei mellom Susendalen og Fiplingdalen gjennom dette skardet.
Med unntak av et parti med noe vierkratt, var det et enkelt terreng å bevege seg i. Lufta var dessuten “rein” og fri for både mygg og klegg. Spesielt kleggen har vært hissig i sommer.
Jeg kommer snart over skoggrensen og får et vakkert skue innover Susendalen.
Så var det å ta fatt på fjellsida, som var småbratt i begynnelsen, men som ble bedre å gå jo høyere jeg kom. Før jeg siktet meg inn på Sandskardfjellets høyeste punkt ville jeg gå fram på et utstikkende fjellparti på kanten mot Susendalen. Som forventet fikk jeg en fenomenal utsikt over det flotte dalføret og de vidstrakte fjelltraktene både øst og sør for Susendalen. Gikk så tilbake et stykke og ned noen titalls meter, før det endelig bar til topps på Sandskardfjellet.
I høyfjellet ligger det fortsatt en del snø.
Susendalen sett fra “oven”.
Rainesklumpen (t.v.) og Jetnamsklumpen (t.h.) øst i Børgefjell nasjonalpark.
I sør rager Kvigtinden og Golvertinden.
Hele tre knauser aspirerte til høyeste punkt, hvorav to av dem var pyntet med hver sin knøttlille varde. På den tredje fant jeg rester etter et gammelt flysignal.
Det var en fantastisk fin dag å være i fjellet på. Vindstille, selv på nesten 1 300 moh. og akkurat passe varmt i lufta. Utsikten var det heller ingenting å si på, med fri sikt mot Finnknean og Visttindan i nordvest, så vel som Rainesklumpen og Jetnamsklumpen øst i Børgefjellet. Kvigtinden var også godt synlig, og ganske nært innpå – Golvertinden.
Visttindan i vest.
Golvertinden (1 682 moh.).
Det er herlig å sitte høyt til fjells og nyte utsikten i alle himmelretninger.
Det var lettvint å slippe seg nedover snøbreene mot Storvegskardet, og jeg tapte høyde fort. Men like før jeg var nede på “flat mark”, havnet jeg i et steinete og ulendt terreng. Noen minutter seinere stod jeg imidlertid på kanten mot Susendalen. Jeg kunne selvsagt valgt å gå snareste vei nedover mot bilen, men jeg ville gjerne legge turen innom den nedlagte samegården Fjellheim først. Dermed peilet jeg meg inn på ei åpning i skogen langt der nede, der Fjellheim ifølge kartet skulle være.
Kveldssola skaper et fint fargespill i dalsidene.
Etter en litt uryddig ferd nedover skogen, stod jeg på terskelen til ei stor og flat myr. I den svale kveldslufta var det i ferd med å danne seg et slør av dis like over bakken, noe som unektelig skapte ei litt spesiell stemning. Fjellheim skulle ligge i motsatt ende av myra, så det var bare å gyve på videre.
Ved den store myra.
Omsider var jeg framme ved restene av ei gammel trebygning med laftede vegger. Egentlig var det ikke så veldig mye å se, men det var like fullt tankevekkende å være på denne plassen. Det kan ikke herske tvil om at folket som en gang i tida bodde her må ha levd veldig tett innpå naturen, i en grad vi moderne mennesker neppe klarer å forstå fullt ut. Så veldig lenge var det likevel ikke denne gården var i drift. Den ble bygd i 1930 og brant ned i 1950-årene (kilde: Sverre Fjellheim, Samisk kulturminneråd).
Fjellheim – et vitnesbyrd om tidligere tiders liv og virke.
I følge kartet skulle det slynge seg en sti nedover fra Fjellheim, men denne klarte jeg rett og slett ikke å finne. Dermed var det å navigere på egen hånd nedover lia. Det var ikke helt enkelt uten GPS å finne kjerreveien, der jeg satte fra meg bilen, men omsider fikk jeg øye på gjerdet ved veien. Da var jeg langt nedenfor der jeg hadde parkert, og måtte følge veien flere hundre m oppover lia igjen.
Vel tilbake i bilen fikk jeg bekreftet per telefon at turen til Emårsøy i Vega i morgen ville gå av stabelen som planlagt.
Når det gjelder de harde livsvilkårene til de første nybyggerne i Susendalen og det samfunnet som etter hvert slo rot her, så har forfatteren Mikkjel Fønhus tatt for seg dette i to av hans romaner: Køia i Tusterdalen (1945) og Kampen mot villmarka (1946).
Tags: fjellgårdlokalhistorienybyggeresamisk kulturtopptur-innland
