Sørvassdalen

Tur nr. 422 / 21. – 23. juli 2012

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 3): Bønå – Krongelvatnet

  • Start: 17:15
  • Framme: 21:55
  • Starttemp.: Ca. + 10°C
  • Vær: Overskyet. Regn og regnbyger.

En kronglete start

På dagen ti år etter at ideen til helgetur.net ble unnfanget på vei ned fra en fjelltur, stod jeg på terskelen til en ny og spennende tur i den helgelandske fjellheimen. Jeg hadde satt meg fore å gå “fra Visten til Vefsn” – nærmere bestemt fra Bønå i Innervisten, over fjellet, gjennom Sørvassdalen, videre over et nytt fjellparti, ned mot Vefsna, for så å ende opp i Mosjøen, innerst i Vefsnfjorden. I Sørvassdalen skulle jeg møte Jan, hvis ikke været ble altfor ille.

Sjøsprøyten stod mens rutebåten tok seg elegant mellom bratte fjellsider og utstikkende berghammere på vei innover Visten. Jeg la merke til at bekkene som kom stupende ned fra snaufjellet så uhyggelig store ut, etter flere dager med regn.

Værmeldinga for de neste dagene kunne fortelle om en fortsatt ustabil værsituasjon, men jeg fant ut at jeg likevel ville ta sjansen på å gå denne turen. Enn så lenge var det i hvert fall oppholdsvær. En sportsfisker dro i land en fin laks ved utløpet av Bønåga, da vi la til kai.

Med stø kurs.


Utenom meg var det kun én annen passasjer som gikk i land på Bønå. Det viste seg at det var Margit Bønå, som driver Bønå Villmarkssenter i lag med mannen Odd. Selv om gården ligger helt for seg selv innerst i fjorden, er det betydelig aktivitet her i sommerhalvåret med leirskole, konferanser, guiding, i tillegg til utleie av hus, hytte, båter og kajakker, for å nevne noe. Margit anbefalte meg å gå oppover mot en åpen lavvo oppe på snaufjellet ved Krongelvatnet, noe som jeg absolutt ville vurdere.

Med båten “Visten” ankommer jeg Bønå, innerst i fjorden.


Jeg hadde ikke før kastet sekken på ryggen og begynt å gå oppover gårdsveien før jeg kjente regndråper. Det var vel bare å innstille seg på en fuktig værtype først som sist, tenkte jeg, og lot meg ikke affisere. Uansett var det deilig å være i gang!

Jeg fikk raskt et flott skue tvers over fjorden, mot Aursletta og Strauman på sørsida, og jeg mintes turen min fra Aursletta, gjennom Laksmarkdalen til Storbørja i 2008. Den gang var det 29 grader i skyggen da jeg startet – ganske så annerledes enn nå.

Endelig på vei mot Mosjøen. Dit er det et stykke.


Etter få skritt får jeg et flott utsyn mot Visten. På den andre sida munner Strauman ut i fjorden, ved Aursletta.


Den skogkledde Bønådalen lå nå foran meg, og det bar innover dalen langs en godt gruset traktorvei. Det begynte for alvor å regne, og hetta på jakken måtte på. I dette trøstesløse været var jeg ikke særlig lysten på å ta meg opp den bratte lia og begi meg innover snaufjellet, derfor bestemte jeg meg for å telte inne ved Bønåvatnet lenger inn i dalen denne første natta.

Jeg måtte sperre øynene opp da en bekk hadde flommet opp til ei lita elv, og funnet seg løp tvers over traktorveien. Men jeg kom meg over.

Skritt for skritt begir jeg meg innover den skogkledde Bønådalen.


Her må det visst vades…


Et lite skilt som viste vei mot Krongelvatnet ble passert. Da var det ingen tvil om hvor jeg skulle ta av fra traktorveien i morgen. Men i kveld nøyde jeg meg altså med å campe ved Bønåvatnet.

Larmen fra Bønåga hadde jeg hørt mer eller mindre hele veien gjennom granskogen, og nå fikk jeg se elva, som rant stor og stri. Jeg fortsatte over ei bru, noe som skulle vise seg å være en feiltakelse. Traktorveien forsvant, og snart var det bare høyt vått gress å gå i.

Bønåga krysses på ei bru.


Elva renner stri nedover mot Visten etter mye nedbør.


Plutselig er det bom stopp! I et stilleflytende parti gjør elva en krok tvers over den trange dalen, og på grunn av bratte fjellsider på begge sider av dalen blir det veldig vanskelig å komme seg videre.

Nå var gode råd dyre. Skulle jeg 1) gå tilbake mot brua, og ta meg innover mot Bønåvatnet på “rettsida”, 2) ta meg oppover den bratte lia, og fortsette innover fjellet mot lavvoen ved Krongelvatent, eller 3) gå helt ned mot fjorden igjen og gjøre en restart i morgen tidlig?

Motivasjonen sank betraktelig etter denne rotete starten, og et par minutter ble jeg bare stående og se apatisk ned i Bønåga, som var altfor stor å vade. Det regnet ustanselig. Men til slutt fikk jeg gjort meg opp en mening – jeg ville satse på alternativ 2. Dermed snudde jeg på hælen, gikk tilbake mot brua og fulgte skiltet mot Krongelvatnet.

Den utydelige stien var ikke enkel å følge, og snart var den borte. Det bar sakte men sikkert oppover ei svært bratt og skogkledd li, før lendet gradvis begynte å flate ut.

Etter å ha klatret opp ei bratt li får jeg se den nedre delen av Bønådalen ovenfra.


Tanken på å komme seg innendørs, fyre opp i vedovnen som Margit hadde fortalt meg om, skifte til tørt og stelle i stand middag holdt motet oppe. Det hadde dessuten sluttet å regne for ei stund, og nå var jeg snart over skoggrensen.

Det ble lettere å gå, og med ett fikk jeg se det idylliske Bønåvatnet nede i dalen under meg. Men jeg holdt litt feil retning. Jeg befant meg for langt ut på kanten mot Bønådalen, og ble nødt til å justere kursen noe.

Bønåvatnet ligger idyllisk til innerst i dalen under meg.


Plutselig får jeg øye på en varde litt høyere oppe i fjellsida, og jeg tar meg straka vegen opp dit. Ingen tvil om at dette var den merkede ruta mot Krongelvatnet. De røde T-ene var ikke til å misforstå.

Etter å ha gått gjennom et noe knausete område, videt terrenget seg ut, og videre ble det grei skuring. At det var en god stund siden jeg hadde fått i meg mat begynte jeg nå å merke – jeg var i ferd med å “gå tom”. Men jeg fikk bare holde ut den siste biten.

Idet jeg bikket over en liten fjellkam dukket endelig Krongelvatnet opp nedenfor. Jeg var litt overrasket over hvor høyt oppe i fjellsida den merkede ruta gikk, men nå var det heldigvis bare en slak bakke nedover mot vatnet igjen. At regnet var tilbake gjorde meg lite. Lavvoen var godt synlig ute på et nes, og nå gledet jeg meg bare til å komme fram.

Krongelvatnet åpenbarer seg, og allerede nå kjenner jeg et drag av villmark.


Ganske så søkkvåt kom jeg ned til vatnet. Oppdaget at det stod ei mosekledd køte litt bortenfor lavvoen, og jeg måtte selvsagt ta en titt i begge husværene. Køta var en del mindre enn lavvoen, men så ellers helt kurant ut. Fordelen med køta var at det nok gikk fortere å få den varm. Likevel fant jeg meg mer til rette i lavvoen ute på neset, så jeg bestemte meg for å slå meg til ro i denne. I tillegg til lavvoen og køta stod det et utedo her ved Krongelvatnet. Perfekt!

Lavvoen i sikte.


Det var en enkel sak å tenne opp i ovnen, da det lå et lite lager med knusktørre vedskier inne ved veggen. Etter å ha foretatt et høyst nødvendig klesskifte, fra innerst til ytterst, kokte jeg opp vann på primusen, og snart ble det middag. Foruten ovnen bestod “møblementet” i lavvoen av et bord med dertil hørende stol, samt tre feltsenger.

I tillegg til de klærne jeg hadde gått i, var en del av innholdet i sekken desverre blitt vått, deriblant en ullgenser og en fleecejakke. De våte klærne ble hengt opp i nærheten av ovnen. Også kameraet hadde fått fukt på seg, og det nyinnkjøpte kartet Eiterådalen var fullstendig gjennomtrukket av vann, så dette ble lagt til tørk på bordet. Heldigvis hadde undertøyet og sokkene, som lå i en egen pose, klart å holde seg tørt.

Og om litt er kaffen klar…


Varmen fra vedovnen begynte etter hvert å spre seg utover i rommet, og det var i grunnen bare koselig å høre regnbygene på utsida. Klokka nærmet seg vel midnatt da jeg omsider kunne sette meg ned med kaffekoppen i lyset av et stearinlys, og ta en titt i hytteboka. Her var det mange interessante fortellinger, forfattet av fjellfolk.

En gjeng hadde brukt lavvoen ved Krongelvatnet som base for dagsturer til bl.a. Finnknevatnet og Blankvatnet i Sæterdalen. La også merke til at Odd Bønå hadde vært her den 14. juni i år, og da lå det fortsatt is på vatnet. Han skrev at han aldri tidligere hadde sett vatnet islagt såpass langt ut på sommeren! Det sier vel sitt om hvordan forholdene har vært i år.

En gammel Jøtul sørger for at det snart blir varmt i kåken.


Etter at hytteboka var skummet gjennom og kaffen konsumert, satte jeg meg ned ved bordet og gjorde mine egne notater (grunnlaget for denne turrapporten).

Da dette var gjort hadde det blitt såpass seint at det bare var å gå til ro for kvelden. Jeg matet ovnen med et par vedkubber, før jeg krøp ned i soveposen. Ei god stund lå jeg bare og hørte på den velkjente “duringen” fra vedovnen som er så beroligende, og var glad for at jeg hadde orket å ta meg opp hit på snaufjellet, tross regnvær.

Iherdig notering av dagens inntrykk og opplevelser.


Dag 2 (av 3): Krongelvatnet – Sørvassdalen (Sørvassenden)

  • Start: 14:55
  • Framme: 20:50
  • Vær: Overskyet. Yr.

Villmarken kaller!

Selv om feltsenga var god å ligge i, fikk jeg ikke blund på øynene før ut på morrakvisten. Dermed ble det seint før jeg kom meg i gang.

Etter å ha spist frokost, drukket kaffe, hentet ved på utedoet, reingjort ovnen, feid gulvet og skrevet i hytteboka, lukket jeg døra og la i vei langs sørsida av Krongelvatnet. Været var omtrent det samme som i går kveld – grått! Fint vandrevær med andre ord.

Fra lavvoen ved Krongelvatnet bærer det inn i villmarksriket.


Det å våkne opp i fjellheimen og ta fatt på en ny dagsmarsj er noe av det triveligste jeg vet om. For meg er nok dette den ultimate frihetsfølelsen – en slags barnslig glede av utforskertrang, eventyrlyst, tilstedeværelse, spenning og sterke naturinntrykk.

Et lite skilt informerte meg om at jeg trådte inn i Lomsdal-Visten nasjonalpark. Nå bar det virkelig inn i villmarka. Området mellom Bønådalen og Sørvassdalen består av øde fjell, og er svært lite besøkt av mennesker – selv midt på sommeren.

Været er fortsatt grått, men det regner heldigvis ikke.


Jeg trer inn i de nordlige deler av Lomsdal-Visten nasjonalpark.


Etter at Krongelvatnet var et tilbakelagt stadium, dreide jeg gradvis nordøstover i retning vatnet Burriejaevrie. Terrenget oppover den slake fjellsida var svært fint å ta seg fram i – nakent fjell med litt gress og mose innimellom. Og nå var været virkelig i ferd med å letne. En god del blå himmel var å se, og jammen tittet ikke sola fram en stakket stund.

Jeg snur meg tilbake og konstaterer at været er i ferd med å letne.


Et herlig terreng å vandre i.


Nordre Austerfjorddalen er en av flere daler som munner ut i Innervisten. Men jeg skal i en helt annen retning.


Burriejaevrie kom bardus på. Jeg så ikke vatnet før jeg var oppe på en liten forhøyning få meter fra vannkanten. Vatnet er relativt stort, men har ifølge kartet ikke noe norsk navn. Dette bare understreker hvor utilgjengelig området er. Men at det har ferdes folk her gjennom uminnelige tider kan det likevel ikke herske tvil om. I nord / nordvest tronet Finnknean, selv om toppene stakk opp i skyene. Også Snøfjelltinden, Vistkjerringa og Høyholmstindan var godt synlige herfra.

Finnknean stikker opp i skyene.


Ved Burriejaevrie.


Det tyknet til igjen, og de blå flekkene på himmelen forsvant helt og holdent da jeg la i vei videre vestover. Snart stod jeg på kanten mot “forlengelsen” av Sørvassdalen, og Innertjønnan lå på rad og rekke foran meg. Ei av disse tjønnene har fått tilnavnet “ammunisjonstjønna”, da det heter seg at det ble lagret ammunisjon der, i forbindelse med den illegale våpentransporten som foregikk i disse fjellene fra kyst til innland under andre verdenskrig (kilde: Marius Nergård Pettersen: Lomsdal-Visten).

Jeg er over vannskillet, og ser ned mot Innertjønnan i øst – Sørvasselvas kilder.


Selv om jeg nå var på vei ned i dalen, var det langt igjen til Sørvatnan, der jeg forhåpentligvis skulle treffe Jan i kveld. Faktisk hadde jeg over halve dagsetappen igjen. Langt der nede slynget Sørvasselva seg gjennom dalen. Den så stor ut her oppe fra, men i grunnen ikke så stri. Jeg håpet at jeg hadde rett i det siste, da jeg var nødt til komme meg over elva på et eller annet sted.

Veiviser.


En og annen gammel varde ble passert, før jeg omsider stod ved bredden av Sørvasselva. Jeg befant meg litt nedenfor utløpet av den nederste av Innertjønnen, der elva rant bred og grunn. Forseringen gikk over all forventning.

Det bar så oppover en fjellrygg og ned igjen på den andre sida, før jeg fortsatte ferden nedover Sørvassdalen. Nå ble det mer myr, i tillegg til tuer i hopetall. Etter hvert dukket de første trærne opp, før skogen tok over.

Nord og ned.


Sørvatnan kommer til syne, men det er fremdeles et godt stykke igjen.


For første gang siden jeg tok meg oppover brattene fra Bønådalen kommer jeg inn i skogsterreng.


Jeg begynte å merke slitet av å gå på mykt underlag, men nå nærmet jeg meg heldigvis Sørvatnan. Det store spørsmålet var om Jan var kommet. En stri bekk måtte krysses, og jeg labbet rett ut i den. Våt på beina var jeg fra før av.

Endelig var jeg ved Sørvatnan – nærmere bestemt i sørenden av det øverste vatnet. På kartet er denne plassen benevnt som Sørvassenden. Men jeg kunne ikke få øye på hverken Jan eller teltet hans. Klokka var nærmere ni på kvelden, så han burde vel ikke være så langt unna.

Det gikk greit å finne teltplass, selv om den ikke var av beste merke. Da teltet var satt opp, var det å skifte om til tørre klær – før en etterlengtet middag ble inntatt i ro og mak.

Det begynte å bli skumt, og jeg holdt på å miste troen på at Jan i det hele tatt ville komme. Jeg var ikke helt uforberedt på dette, da værmeldingene ikke var spesielt gode. Uansett var det godt å være framme her i Sørvassdalen. Det var lite dyr og fugler å se på turen over fjellet – kun to ryper ble observert.

Kveld ved Sørvatnan.


Utover kvelden ble det yr og litt duskregn, men innimellom var det perioder med opphold. Etter litt avslapping i teltet gikk jeg ut i tussmørket. Klokka nærmet seg tolv. Jeg stod ei god stund å bare speidet utover vannflata. I bakgrunnen kunne jeg høre det trauste suset fra elva, og av og til gikk det et vindsus gjennom furukronene. Det var i det hele tatt et sus av villmark her i den vidstrakte Sørvassdalen. Ekte villmark er det vel strengt tatt ikke, men følelsen av villmark var i høyeste grad til stede denne kvelden.

I villmarkens dal.


Om det var noen få mygg da jeg holdt på å sette opp teltet, så var alt av mygg borte nå på natta. I morgen ventet turens lengste etappe, da jeg skulle gå over et nytt fjellparti og hele veien nedover til Mosjøen. Problemet var imidlertid at jeg manglet kart for området. Pga en tåpelig forglemmelse lå Mosjøen-kartet igjen hjemme. Jeg hadde aldri vært i området før, men visste at det skulle gå en merket sti fra Sørvassdalen og over fjellet, så jeg satset på at det ville gå bra. Men nå ventet soveposen.


Dag 3 (av 3) Sørvassdalen (Sørvassenden) – Mosjøen

  • Start: 14:40
  • Framme: 20:45 (Tverråga) / 22:30 (Mosjøen)
  • Vær: Overskyet. Yr, regn og regnbyger. Til dels sterk vind på snaufjellet.

Langs sti og varde

Etter gårsdagens marsj over fjellet var det godt å få hvilt ut. Å prøve å rekke Tosenekspressen fra Mosjøen, som opprinnelig tenkt, var bare å glemme.

Da jeg omsider stakk hodet ut av teltåpninga fikk jeg meg litt av et sjokk. Grauttjukk og blygrå regnskodde hang tungt nedover fjellsidene! At været hadde forverret seg så mye hadde jeg ikke forestillt meg, men jeg var nødt til å komme meg over fjellet i dag. Jeg fant ut at jeg ville avvente situasjonen.

Laget meg frokost av noe havregrynblanding. Det ble såpass lite at jeg måtte ha meg en porsjon til – dvs. resten. Nå var jeg fri for mat! En ting var å bli værfast med et solid matlager i sekken. Noe helt annet var det å være ‘stuck’ med kun en pakke rosiner igjen i beholdningen. Hadde jeg enda tatt fiskestanga med meg, som tenkt, men den ble valgt bort. Og hverken gps eller kart over “tåkeheimen” hadde jeg tilgjengelig. Kjente at jeg ble litt småstressa av denne delikate situasjonen.

Jeg avventer situasjonen.


La meg i soveposen igjen, leste og og drakk kaffe, og prøvde å fatte en best mulig beslutning for hva jeg skulle gjøre videre.

Jeg vurderte flere alternativer. Å ringe etter assistanse var uaktuelt, da det ikke var dekning i området. Uansett satt det langt inne å tilkalle hjelp. Et alternativ var å følge Sørvassdalen nedover mot Lavasshytta, og ta meg inn på denne i håp om å finne mat. Men dette var kun aktuelt hvis været forverret seg ytterligere. Dessuten var det jo slettes ikke sikkert at det fantes mat på hytta.

Mer aktuelt var det å følge et bekkefar oppover et navnløst skard, gå over et smalt fjellparti, for så å ta meg ned i Steinliskardet på den andre sida og følge Tverrelva ned mot Eiterådalen, der jeg ville komme på bilvei. Det ville bli mye opp og ned i et kupert fjell- og åslandskap, men jeg kunne følge bekker og elver stort sett fra begynnelse til slutt. Og – ikke minst – jeg hadde kart over den aktuelle traseen. Skulle jeg derimot gå Fjellskardet ville det falle utenom Eiterådal-kartet.

I løpet av formiddagen skjer det en markant forbedring av værsituasjonen.


I to-tida hadde jeg drøyd det så lenge at det var på tide å ta en beslutning. Da jeg på nytt gikk ut av teltet hadde det imidlertid skjedd en markant forbedring av værsituasjonen. Regnskodda som hadde hengt tungt nedover fjellsidene var i bunn og grunn borte, og skydekket hadde løftet seg såpass at jeg kunne se konturene av Hundålvassfjellet.

Jeg bestemte meg der og da for å ta sjansen på å gå Fjellskardet – selv om jeg manglet kart for området. En drøy halvtime seinere var jeg i gang.

Jeg la i vei langs østsida av Øvervatnet. Etter å ha passert ei lita hytte ble det en smal sti å følge. Nok ei hytte av den eldre typen ble passert, og stien ble tydeligere.

Snart kom jeg til Nervatnet. Sørvatnan er den felles betegnelsen på disse to vatna som har gitt navn til hele dalføret, men for å skille dem fra hverandre er det vanlig å referere til Øvervatnet og Nervatnet. Litt rart var det å tenke på at faren min, i sin ungdom, bodde en hel sommer i Sørvassdalen, da han var med og bygget trig. punkt rundt omkring.

Ved Nervatnet.


Nå var jeg spent på hvordan Gårdselva så ut. Elva, som kommer ned fra fjellet i øst, har et betydelig nedslagsfelt, og etter alt regnet tippet jeg at det ble en stri tørn å komme seg over. Men over måtte jeg!

Mine bange anelser ble bekreftet da jeg nærmet meg. Den tunge larmen fra elva hørtes godt gjennom skogen, og straks etter øynet jeg de hvite bølgetoppene fra den frådende elva mellom trestammene. Skrekk og gru! Elva var styggelig stor og stri. Her måtte jeg virkelig manne meg opp.

Med spente muskler i føtter, rygg og mage trampet jeg ut i elva. Jeg fikk kjempet meg helskinnet over til den andre sida, men ble våt til godt over knærne.

Fornøyd med å ha overvunnet denne utfordringen begynte jeg å følge en sti. Nå hadde jeg ikke kart lenger, men visste at det var 10 km over fjellet til gården Tverråga. Brått bykser en velvoksen elgokse fram fra bjørkeskogen kun 30 – 40 meter unna, før den forsvinner i skjul igjen. Enn så lenge gikk det greit å følge stien, og snart var jeg høyt over dalen.

På vei opp fra Sørvassdalen kommer regnskodda sigende igjen.


Terrenget åpnet seg, og snart var jeg over skoggrensen. Samtidig begynte regnskodda, som kom sivende inn fra sørvest, å gjøre seg gjeldende igjen. Satte meg ned og gjorde kål på det siste jeg hadde av mat – pakningen med rosiner. Lenger opp i fjellsida kom et par flotte fosser til syne, men heldigvis hadde jeg ingen flere store elver å forsere. Sørvatna forsvant lenger og lenger bak meg, og til slutt var de borte.

De fleste bekker og elver har svulmet opp.


 Naturen er vakker, selv i dette gråværet.


Med ett fikk jeg se en varde. Jeg nærmest jublet over dette synet. Hvis det var så at stien over fjellet var vardet, så burde jo ferden gå greit. Det var i hvert fall ingen tvil lenger om at jeg var på riktig vei. Likevel var det med en viss spenning, da jeg noe høyere opp i fjellet gikk inn i tåka – fortsatt uten kart og kompass. En kunne jo aldri vite om disse gamle vardene var til å stole på. Nå fikk jeg se hva de dugde til. Omtrent samtidig med at jeg forsvant inn i skodda gikk jeg ut av nasjonalparken.

Det viser seg at veien videre er vardet.


Nå bærer det inn i skodda.


Heldigvis letnet det i korte blaff, slik at jeg fikk et visst inntrykk av konturene i landskapet foran meg, og snart innså jeg at jeg sannsynligvis var over det høyeste punktet. Det brede og flere kilometer lange Fjellskardet lå nå foran mine føtter. I dette været minnet skardet mer om en åpen og snau vidde.

Ganske raskt kom jeg under tåkehavet, og sikten var tilbake, noe som var en lettelse. Men samtidig økte vinden på. Jeg befant meg fortsatt langt inne på snaufjellet, og her i dette vide og åpne skardet fikk vinden fritt spillerom. Den tok godt tak i både kropp og sekk, uten at det var noe dramatisk over det.

Uansett var jeg “beyond the point of no return”. Den største utfordringen nå var bare å holde ut den lange ferden videre mot Mosjøen. Det kritiske området var et tilbakelagt stadium.

Fjellskardet stright ahead.


Etter hvert spaknet vinden, men lufta var likevel fyllt av yr og duskregn bortover slettene. Jeg kom bort fra stien, men det gjorde ingenting da det bare var å sikte seg inn på en av vardene lenger framme. I det hele tatt var vardingen over fjellet av god kvalitet, og jeg hadde aldri problemer med å se fra den ene varden til den andre – med unntak av et lite område i Fjellskardet med en del busker og kratt. Passerte ei olivengrønn hytte, før jeg på ny måtte vade ei elv. Men denne gangen var det ‘piece of cake’.

Da Fjellskardet var i ferd med å bli tilbakelagt, og jeg så ned mot granskog, kom jeg på nytt bort fra stien. Jeg befant meg plutselig på en morenehaug uten antydning til sti eller varder. Dermed snudde jeg på hælen. Stien stakk seg ned ei lita kløft, og slynget seg videre ned gjennom skogen. Den var til dels svært gjørmete. Ikke til å undres over, etter den fuktigste juli måned på mange år. Lia var drøyere enn det jeg hadde innbilt meg, men omsider fikk jeg øye på gårdsbygningene på Tverråga.

Etter å ha gått langt, og lengre enn langt, dukker Tverrågården opp som et Soria Moria i granskogen.


Trasking gjennom skog.


Stien munnet ut i en kjerrevei, og på ei god bru ble Tverråga krysset. Med unntak av elgoksen ved Gårdselva var det sparsomt med dyreliv å se også i dag. Som i går så jeg kun to ryper på denne lange etappen. Fra Tverrågården og ned til Vestersidveien fulgte jeg en god grusvei – hele tida langs den eitrende Tverråga.

Endelig var jeg nede ved Vefsna, og på asfaltert vei. Her kunne jeg godt ha gitt meg, men i og med at konseptet var å gå “fra fjord til fjord – fra Visten til Vefsn”, så ville jeg fullføre med stil.

Jeg parkerte storsekken i veigrøfta, og gjøv løs på de siste åtte km ned til Vefsnfjorden. Det gikk greit. Jeg slo bare på autopiloten, og dermed gikk føttene av seg selv. Bebyggelsen i Mosjøen kom til syne, og da jeg nærmet meg bydelen Øya ringte jeg etter skyss. Nå begynte det for alvor å regne, og det ble hustrig.

Vefsna.


Vefsna, som var diger etter alt regnværet, ble passert – og vips så var jeg i Mosjøen sentrum. Gjennom byen fulgte jeg Sjøgata. Mosjøens paradegate er ei sann perle, og består bl.a. av om lag hundre pittoreske trehus fra 1800-tallet – alle som ett vernet av Riksantikvaren. Samtlige hus var planlagt revet for å lage p-plasser, i følge reguleringsplanen som Vefsn kommune fremmet i 1970 (kilde: Wikipedia). Det ble det heldigvis ingenting av, og Sjøgata er i dag byens største turistattraksjon.

Jeg nærmer meg sjøen.


Det begynte å bli ganske skumt når jeg nå nærmet meg målet for turen, og regnet høljet ned som aldri før. Gikk forbi Sjøsiden Senter, og helt ned på øra der byelva Skjervo renner ut, og kunne til slutt speide utover Vefsnfjorden i tussmørket. Målet var nådd! Ferden fra Visten til Vefsn over fjell og daler, og gjennom villmarkspregede landskaper, var kommet til ende. En stor opplevelse hadde det vært, tross et variabelt vær.

Der Skjerva og Vefsna munner ut i fjorden ender jeg turen.


Vefsnfjorden.

You may also like...