# 400 • 1. – 2. juni 2011

Dag 1 (av 2):

Fyring og feiring

Hvordan skulle jeg markere min tur nr. 400? Dette var et spørsmål som hadde blitt stadig mer presserende de siste dagene, og flere alternativer hadde blitt vurdert og forkastet. Til slutt hadde jeg endt opp med en overnatting på Tinden, det sydligste partiet av Eiteråfjellet på grensen mellom Grane og Vefsn.

Å overnatte på fjelltopper hadde jeg gjort tidligere, seinest på Mosskardtinden ved Elgviddevatnet i 2008. Så hvis været stod meg bi, kunne dette bli en fin opplevelse, tenkte jeg.

Sola skinte fra en lettskyet himmel i det jeg passerte Stavassgården. Et to etasjers uthus hadde blitt oppført siden sist jeg besøkte stedet, under åpningen av Lomsdal-Visten nasjonalpark for to år siden. I tillegg var det forseggjorte utedoet ferdigstilt.

Stavassgården.

---

Stavassgården, som for få år siden var et nedslående syn i form av ei falleferdig hovedbygning omgitt av kratt og ugress, framstår i dag som et helhetlig tun med flere vakkert tømrede bygninger – alt i regi av Stavassdalens venner.

Siden sist jeg var her er det kommet opp et nytt toetasjers uthus. Utedoet er dessuten ferdigbygget.

---

Stavassdalen er et utmerket utgangspunkt for turer i Lomsdal – Visten nasjonalpark.

---

Stien innover mot Stavatnet var temmelig gjørmete etter mye regn i det siste. Jeg tok av fra den, og gikk rett ned mot sørenden av vatnet. Eiteråfjellet så knausete og fælt ut oppover, syntes jeg, og jeg ble i tvil om det var bryet verdt å ta seg oppover fjellsida mot Tinden. Ble ikke helt enig med meg selv, men fant til slutt ut at jeg heller ville satse på å slå meg til ro ved gapahuken på vestsida av vatnet. Men på vei dit så jeg at det steg bålrøyk til værs – plassen var opptatt! Da var saken grei – da ble det Tinden.

En kort pause på sørsida av Stavatnet, før jeg begir meg fjellet i vold.

---

Fjellsida var som forventet alt annet enn lettgått, med tett skog og innslag av steinurd. Sekken var dessuten unødvendig tung, da jeg hadde med meg både øl og tørrved. Men etter å ha basket meg opp de første 200 høydemeterne kom jeg på fast fjell, og leia videre var lett.

Jeg begynner å vinne høyde, og utsikten blir stadig bedre. Mot Kvitfjellet i sørvest.

---

Visttindan og Finnknean kom til syne i nordvest, før fjellterrenget begynte å flate ut. I og med at jeg ikke hadde tatt med kart ble jeg litt i tvil om hvor det høyeste punktet på den såkalte Tinden befant seg, men innså snart at det lå drøye to km lenger nord enn der jeg var. Så da var det bare å fortsette!

Visttindan i nordvest.

---

Langskardet i sør, flankert av Storklumpen (t.v.), Langskardfjellet og Langskardnasen.

---

At sekken veide litt så jeg på som et fint bidrag til formutviklingen, med tanke på litt mer ambisiøse turer seinere. Været hadde holdt seg overraskende godt, men fra nå av begynte det for alvor å skye over fra sør. Det var også, naturlig nok, litt mer vind på fjellet enn nede i dalen.

Vel framme på Tindens topp blåste det såpass friskt at jeg straks konkluderte med at dette ikke var noe blivende sted. Likevel var det en flott utsikt mot bl.a Hatten i Hattfjelldal. Litt lenger sør på fjellet så jeg for øvrig Trofors.

Nå stod valget mellom å slå seg til ro på et lunt sted i fjellsida, Stavassætra, der jeg feiret nyttårsaften 2008/09 eller gapahuken ved Stavatnet. Jeg endte opp med sistnevnte alternativ, som jeg satset på var ledig. Det var herlig å ta seg nedover fjellsida, med Stavassdalen under meg og store snøkledde fjell i vest og i sør.

På vei ned i Stavassdalen igjen.

---

Stavatnet kommer atter til syne.

---

Pga. ei svær bekkekløft i fjellsida kunne jeg ikke gå rett mot Stavatnet, og jeg kom dermed ned i dalen et godt stykke innenfor vatnet. Men da jeg omsider var nede hadde jeg en enkel tur langs en merket sti mot vatnet. Denne stien går mot et krigsminne ikke så langt unna sætra. Jeg merket såvidt noen regndråper, og var glad for at jeg hadde kort vei igjen til gapahuken. På fjellturen så jeg om lag tolv ryper.

Etter å ha stelt i stand middag ved midnatt tok jeg fram posen med tørrved og never, og snart lyste det opp et bål ved Stavatnets bredd.

Juninatt ved Stavatnet.

---

Noen øl ble det selvsagt også, som seg hør og bør på et 400-turs-jubileum. Selv om det nå hadde skyet fullstendig over var det likevel ganske lyst. Og regnet jeg trodde ville komme ble aldri noe mer enn litt yr.

En og annen ørret hoppet, og en enslig måse holdt stand ute på et lite skjær. Mygga var heldigvis ikke ankommet Stavassdalen ennå – det var i det hele tatt ei fin sommernatt. Først ut i de små timer krøp jeg ned i vintersoveposen i gapahuken.

Lys og varme.

---

Dag 2 (av 2):

Angrepet av mus!

Våknet tidlig på morgenen med at noe snuste meg i bakhodet. Da jeg brått snur meg stirrer jeg rett i øynene på ei mus! Jeg var imidlertid for trøtt til å gå til motangrep, så jeg la hodet i fotenden og sov videre. Musa merket jeg ikke noe mer til. Da jeg litt seinere fikk karret meg på beina hadde det begynt å duskregne.

På tide å forlate gapahuken.

---

Vatnet som har navngitt Stavassdalen.

---

Stien mot gården var enda våtere i dag, og en plass til og med oversvømmet. Møtte på en kar som fortalte at han hadde tenkt seg inn til Stavassætra.

Et av de få stedene hvor stien er relativt tørr.

---

Inne på Stavassgården skrev jeg meg inn i hytteboka, før jeg så meg nødt til å prøve ut avtredet – med mijøvernministerens klarering hengende over meg, i form av hans signatur på en plakett. De siste 300 meterne gikk langs den godt opparbeidede gangveien mot parkeringsplassen.

Hytteboka på Stavassgården.

---

Avtrede – og rikelig med sitteplasser…