# 485 • 11. september 2015
Info
- Start: 12:55
- Framme: 15:35
- Tilbake: 17:55
- Starttemp: + 20°C
- Vær: Sol fra klar himmel. Litt dis. Vind.
Gjenklang fra ei sjamantromme
Turen til Tromberget hadde jeg hatt i tankene lenge, men da fjellet er relativt lett tilgjengelig og landskapet vennlig, mente jeg at turen kunne egne seg på høsten. Det viste seg som ei god vurdering. At fjellet hadde en aura av mystikk over seg, noe jeg vil komme tilbake til, virket også forlokkende.
Innover Sør-Randalen, like sør for Saltfjellet, var det å kjøre på lavt gir langs en flere kilometer lang grusvei inn mot ei demning. Været var av beste merke og det samme var temperaturen. Hele 20 grader viste termometeret da jeg var klar til å legge i vei, noe som var ensbetydende med å ikle seg shorts. En fullverdig sommerdag, med andre ord, nå i midten av september! At det likevel var høst kom til uttrykk gjennom et fargesprakende landskap og ei klar luft, blottet for alt av fluer og insekter.
Fagre farger i fjellet.
Etter å ha tatt meg over det tørrlagte elveleiet like nedenfor demningen og gjennom noe kratt, ble det snart et drømmelandskap å vandre i – noe som vedvarte resten av turen. Den T-merkede stien gikk i mer eller mindre rett linje over et viddeaktig landskap med vide horisonter. Som en langstrakt rygg lå det godt og vel 1200 meter høye Tromberget foran meg, på andre sida av sletta. Jeg beveget meg nå i det som i eldre tid ble kalt Finnmork – det indre av Skandinavia, Kjølen.
Trombergets pitesamiske navn er Goabdesbákte, av goabdes, og om dette navnet står det å lese i Helgeland Historie, Bind 2, s. 190 – 191:
Dette er den sydligste kjente forekomst av ordet gåbdis, goabdes, som betyr runebomme, samisk sjamantromme av den skålformede typen som er kjent fra Rana og nordover til Finnmark, og som fjellet har fått navn etter sett fra nord.
Den sørsamiske trommen, gievrie, var av en annen type, en ski av tenar bøyd sammen til en oval ring med skinnet spent over. Grensen var altså ikke bare en språkgrense mellom pitesamisk og sørsamisk i videre mening, men også en kulturgrense.
Tromberget inne ved Riksgrensen er dagens turmål.
Goabdesbákte, eller Tromberget på norsk, har altså navn etter et spesielt instrument med veldig lange tradisjoner, runebomma. Denne har vært sentral innen den samiske sjamanismen i hvert fall i tusen år, sannsynligvis mye lenger. Men på 1720-tallet ble det aggressive misjonsarbeidet mot samene trappet opp, og runebommene ble inndratt av prester og andre øvrighetspersoner. Samisk “trolldom” ble forbudt, og gjennom årenes løp gikk hundrevis av samiske relikvier opp i røyk.
Det er imidlertid gjort noen sjeldne funn i ettertid. Sitat fra Helgeland Historie, Bind 1, s. 273:
Fra Helgeland har vi bevart et praktfullt eksemplar […] som kan være så gammel som 1000 år. Det dreier seg om en såkalt runebommehammer. I Lomsdalen i Brønnøy kommune er det funnet en runebomme som antakelig er adskillig yngre enn runebommehammeren, men som i alle fall viser hvorledes en slik tromme har sett ut. Begge disse funnene er ytterst sjeldne og vel noe av de fineste som er bevart av samenes materielle kultur på Helgeland.
Funnet av hammeren ble gjort i 1915 i en heller i Sør-Sjona, i de ytre deler av Rana kommune, mens runebomma av sørsamisk type (gievrie) ble funnet i 1969 i Henriksdalen, nord for Lomsdalen.
I 1997 (tolv år etter at Helgeland Historie tok opp temaet) ble det gjort nok et sensasjonelt funn av ei runebomme på Krongelvassfjellet ved Bønå i Vevelstad kommune (kilde: Marius Nergård Pettersen: Lomsdal-Visten – Det gjemte landets villmark, s. 165).
Påfyll av drivstoff.
En baguett ble hentet opp av dagstursekken under en pause, før jeg kjørte i meg mengder av vann. Så var det av med skjorta. Forholdene var nemlig slik i fjellet denne septemberdagen at det mest bekveme var å gå i bar overkropp og shorts.
Andfjellet i vest, som jeg besteg for to år siden. Det karakteristiske tårnet ligger i skjul for toppen.
Omsider var den store sletta tilbakelagt, og terrenget begynte å stige. Jeg tok så av fra stien, som fortsatte sørover mot Virvatnet, og satte kursen oppover Tromberget. Lettgått terreng også her. Men da det blåste en del, måtte jeg på med skjorta igjen på vel 1000 moh.
Det fine terrenget fortsetter oppover Tromberget.
“Toppen” var flat som et stuegulv, og jeg greide ikke å lokalisere noen varde. Dermed gikk jeg bortetter fjellet helt til det begynte å helle nedover igjen i øst, bare for å være sikker på å ha vært på det høyeste punktet (1213 moh.) som måtte befinne seg et eller annet sted langs fjellryggen.
Jeg kunne selvsagt valgt å fortsette østover mot Riksrøys 226 – eller Gobdis Bakts Røsset som den ble benevnt som i 1761. Men selv om det bare var en liten kilometer dit, slo jeg det fra meg.
På nordsida av Tromberget hadde jeg Randalselva, som har sine kilder i Sverige, mens jeg i sør kunne feste blikket på den karakteristiske fjellformasjonen Auronasa, som utgjør logoen til Rana Turistforening. Pent vær til tross, jeg ble ikke værende på fjellet, og tok straks fatt på tilbaketuren.
Ikke lett å finne toppunktet her oppe på “trommeskinnet”.
Utsikt sørover mot bl.a. Auronasa.
Du fjällhöga nord. Innover Sverige.
Fra Sverige kommer også Randalselva.
Ved fjellknatten Auronasa lå det i eldre tid et viktig samisk offersted.
På vei langs stien tilbake kunne jeg høre gjenklangen fra sjamantromma for mitt indre øre. Og jeg kunne se for meg noaidiens monotone, suggerende hamring for å sette seg i transe og gjøre seg i stand til å komme i kontakt med åndeverdenen.
Slik var det en gang her i Finnmork, som vikingene kalte disse indre strøkene. Apropos vikinger – den opp mot 1000 år gamle runebommehammeren som ble funnet i Sør-Sjona, beskrevet tidligere, var prydet med såkalt flettebåndsornamentikk. Sitat fra Helgeland Historie, Bind 1, s. 273 – 274:
Det er overveiende sannsynlig at denne ornamentikken er overtatt fra skandinaver i vikingtid. Vi kjenner igjen disse mønstrene på mange gjenstander som er funnet i vikingtidsgraver over hele landet, ikke minst fra Nord-Norge. Skandinavene gikk snart over til andre måter å dekorere gjenstander på. Men hos sørsamene har trolig denne ornamentikken blitt holdt i hevd siden.
Det som for oss blir viktig er det uomtvistelige faktum at det må ha vært en nær kontakt mellom sørsamer og nordmenn i vikingtid, ettersom den ene folkegruppen må ha overtatt skikker fra den andre.
I fint driv over slettene.
På vandring i det som en gang for lenge siden ble betraktet som Finnmork – samenes land.
Jeg fornemmer gjenklangen fra noaidiens hamring mot sjamantromma, som Tromfjellet har navn etter.
Det gikk lekende lett langs stien tilbake, og etter å ha fortært den andre av de to baguettene jeg hadde med og drukket meg utørst på fjellvann, bar det ut på landeveien igjen – nok en mektig naturopplevelse rikere.
Tilbake mot Sør-Randalen.
Kunnskap om historie og kultur tilfører turlivet en ekstra dimensjon.
Tags: samisk kulturtopptur-innland
