Tur nr. 465 / 24. september 2014
  • Start: 13:20
  • Framme: 15.05
  • Tilbake: 16:30
  • Starttemp.: + 7°C
  • Vær: Overskyet.

Elvelangs i hjertet av Mo i Rana

For andre gang i år hadde jeg lagt opp til en nokså bedagelig tur gjennom en av Helgelandsbyene – denne gang Mo i Rana. Turmulighetene i den mangslungne Klokkerhagen elvepark hadde jeg blitt oppmerksom på ved å saumfare kart, så vel som nettsidene til Rana kommune, og nå var tiden inne for å gjøre seg kjent med det populære friluftsområdet som strekker seg oppover langs Tverråga. Turstien gjennom parken har en lengde på om lag seks km, og slynger seg gjennom et kontrastfylt landskap.

På bilturen over Saltfjellet var det snøfjon i lufta, men det kjølige høstværet gjorde meg lite. Mer skuffende var det at den bebudede sola glimret med sitt fravær, da jeg parkerte på Revelneset i hjertet av Polarsirkelbyen. Uansett – jeg så fram til en fin vandring langs elva.

På Revelneset begynner turen oppover Tverråga.


Nettopp her ved Revelneset er det at Tverråga endrer navn til Revelåga, på sin vei videre nedover mot utløpet i Ranelva, selv om begge navnene visstnok er i bruk også oppover. Ei gangbru tok meg over på motsatt side av elva, før det bar innover elveparken langs en godt opparbeidet sti.

Elveparken er et godt tilrettelagt friluftsområde.


Over brua.


Under rørgata.


En knapp km etter den første brua, dukket nok ei bru opp – Hestnesbrua, og snart var jeg tilbake på nordsida. I hele dette området er elva stilleflytende og kan framvise noen flotte meandersvinger. På sørsida av elva troner Mo industripark med sine vel 115 bedrifter og om lag 1900 ansatte (2013), og larmen fra tungindustrien kunne høres som en monoton dur. Industriparken, som er selve motoren i Rana-samfunnet, skapte en grell, men interessant, kontrast til den idylliske elveparken.

Industripark og elvepark.


På en avstikker til Gruben kirkegård møtte jeg på et gravfølge, noe som ikke akkurat er hverdagskost i tursammenheng. Etter at stien hadde slynget seg forbi en fotballbane, skiftet landskapet etter hvert karakter. Det bymessige forsvant i skjul, og naturen med sine vakre høstfarger ble mer framtredende.

Gjennom skogen.


Langs elva.


Høstfargene begynner for alvor å gjøre seg gjeldende.


Tverråga blir noe striere.


Et innbydende tun kom til syne foran meg, og straks etter stod jeg ved Årestua, som for så vidt kunne vært en grei plass å snu. Jeg var imidlertid mest gira på å fortsette et par km videre, opp til ei bru, for å få litt lengde på turen. Skrev meg opp i ei trimbok, og la i vei innover det trange elvegjelet.

Hele veien hadde stien slynget seg gjennom et tilnærmet flatt lende langs elva, men helt på tampen var det ei solid kneik. Fulgte en asfaltert vei noen få hundre meter, før jeg gjorde vendereis på nevnte bru.

En kort pause ved den vakre Årestua.


Vannføringen er ikke spesielt stor.


På denne brua har jeg tilbakelagt vel seks km, og det er på tide gå tilbake igjen.


Fulgte samme vei tilbake. Jeg traff på både turgåere, joggere og et par syklister på denne drøyt 12 km lange turen, men i de øvre deler var det veldig lite folk å se. Med unntak av noen stokkender, var det heller ikke det helt store dyrelivet. Likevel – en herlig høsttur langs gode stier i et variert landskap.

Høsten kan være veldig vakker.


Ingen fare for å rote seg vekk.


Ferden gjennom elveparken byr på kontrastfylte synsinntrykk.