# 490 • 29. mars 2016
Info
- Start: 12:40
- Framme: 14:15
- Tilbake: 16:45
- Starttemp.: + 7°C
- Vær: Overskyet → lettskyet / sol. Sterk vind.
I Nirvana
Flere turalternativer i ytre Leirfjord var aktuelle denne milde, men vindfulle vårdagen. Det jeg til slutt endte opp med var Ulvangsøya – ei langstrakt og landfast øy som ligger som en smal strimmel av land mellom fjordene Ulvangen på nordsida og Meisfjorden på sørsida. Turen skulle bli en tøff batalje med værgudene, men også andre guder med mer forsonende trekk skulle vise sitt nærvær.
Jeg begynte å gå utover mot Ulvangsøya langs den asfalterte veien som tar av fra “Fagervikveien” (Fylkesvei 212). En del nyere bebyggelse var å se i området, men langs veien var det nesten ingen trafikk. Og som forventet var alt av snø borte. Det som imidlertid trakk litt ned, var vinden som røsket godt her ute. Det fikk bare stå sin prøve!
På tur i havgapet.
Etter noen kilometers trasking, fortsatte veien mot Ulvangsøya over et smalt eid. I tidligere tider, da havnivået stod noe høyere, var øya klart adskilt fra fastlandet ved et sund. Men som så mange andre steder langs strandflatekysten har sundene “grodd igjen” etter hvert som havet gradvis har trukket seg tilbake.
Veien sluttet, men et skilt hintet om hvor jeg burde gå videre. Fortsatt gjenstod det knappe to km. før jeg var ytterst ute på tangen.
Her går man seg ikke vill!
Et åpent turterreng, fritt for skog, busk og kratt, lå foran meg med utsikt mot De syv søstre og Sandnessjøen, Dønnmannen, Skorpa og Lauvøya. Naturtypen som jeg nå trådte inn i kalles kystlynghei, og er ikke lenger like vanlig i regionen som den en gang var, grunnet utbygging, gjengroing, osv. (kilde: miljøverndirektoratet).
Men selv om det var åpent og fint her ute, blåste det noe infernalsk. Kulingen hadde utvilsomt gått over i liten storm (noe som jeg seinere fikk bekreftet), og jeg måtte bruke betydelige krefter på å kjempe meg fram i motvinden.
I stormen har jeg utsikt sørover mot Leinesodden, Sandnessjøen og “Søstrene”.
Vestover mot Lauvøya, Skorpa, Dønnmannen og Lisstinden.
Ytterst ute på Øytangen.
Etter ei halv mils gange var jeg omsider framme på Øytangen, som det ytterste partiet av Ulvangsøya visstnok kalles, men det fristet lite å sette seg ned i blesten. Dermed begynte jeg straks på tilbaketuren.
Nordover mot Angersneset.
Ulvangsøya ligger som en strimmel av land mellom Ulvangen og Meisfjorden.
En gapahuk kom til syne i ei lita vik , noe som passet bra, da jeg begynte å bli kaffetørst. Her var det velsignet vindstille, og termosen kom fram. Flott å sitte å se utover øyriket på Helgelandskysten, der vinteren hadde sluppet taket. Hver eneste øy har sin egen historie og sin egen identitet. Den tilsynelatende anonyme Lauvøya, som jeg aldri tidligere hadde viet oppmerksomhet, fant jeg i ettertid ut har en rikholdig historie som handelssted.
En gapahuk dukker opp.
Fri og frank!
Kaffepause.
Fra gapahuken bar det nå mot et sted jeg hadde lagt merke til på avstand på vei utover den langstrakte øya. Det viste seg å være en fotoutstilling, der en rekke bilder av ganske stor størrelse var boltet fast i bergveggen.
Bildene hadde motiver fra bl.a. Tibet, og viste mennesker, natur og bygninger. På et bord var det plassert en halv meter høy Buddha-statue og i en trimboks lå det informasjonsmateriell om menneskerettssituasjonen for det tibetanske folket.
Til min overraskelse kommer jeg over en fotoutstilling med motiver fra bl.a. Tibet.
Dette syntes jeg var en morsom overraskelse, og en tankevekker om at ikke alle mennesker kan nyte den friheten vi har i vårt eget land. Følte meg nærmest hensatt til Himalaya, her jeg satt på ei flat øy oppunder polarsirkelen.
Vinden hadde løyet og sola skinte bare mer og mer, så det spørs vel om ikke Buddhaen hadde tatt seg en alvorsprat med våre egne lunefulle værguder.
Et kunstnerisk innslag som fint tilpasser seg landskapet.
Buddhaen ved Ulvangen.
Snart var jeg tilbake på den asfalterte veien, men på grunn av den markante bedringen i været fant jeg ut at jeg ville ta meg en siste kafferast på noen fristende svaberg som stakk ut i fjorden. Herfra hadde jeg fri sikt utover Ulvangen mot øyene Dønna og Skorpa.
Sola varmer på tampen av turen.
Navnet på fjorden er svært gammelt, der sistelddet -angr betyr trang vik eller fjord, mens førsteleddet kommer av dyrenavnet ulfr (ulv) (kilde: Wikipedia).
Det kunne være nærliggende å tro at jernalderguden Ull, som var en av de mektigste gudene i norrøn mytologi før Odin og Tor gjorde sin inntreden, ble dyrket i området. Mange norske stedsnavn har navn etter Ull. Men minst like sannsynlig er det vel at fjorden har navn etter mannsnavnet Ulv (Ulf, Ulfr) – et veldig vanlig navn i norrøn tid. At det skal ha streifet ulveflokker her ute er vel lite trolig.
I dag er nok navnet Ulvang først og fremst assosiert med den tidlige skiløperen Vegard Ulvang – finnmarkingen med aner fra Helgeland.
Mitt eget Nirvana – en sinnstilstand av ro, harmoni, fred, stabilitet og glede.
Tags: kunstlangs vei og stimytologi og religion
