# 523 • 30. juli 2017
Info
- Ankomst 11:55 (Kolbeintunet)
- Avskjed: Ca. 14:10
- Temperatur: + 13°C
- Vær: Overskyet.
Positive takter
Etter gårsdagens floinger var været tørrere i dag. Jeg hadde merket meg at denne søndagen var den siste i sommer at grendelaget i Varntresk skulle arrangere søndagskafé på Kolbeintunet. Jeg så på dette som en fin anledning til å få med mine tilårskomne foreldre, søster, svoger og nieser på tur. Ungene syntes det hørtes kjedelig ut, og fikk dermed være hos farmora. Langt mer spennende! Vi andre, derimot, tok turen “i østerled”.
Framme i Varntresk, på østsida av det store Røsvatnet, var det kun noen få meter å rusle ned til Kolbeintunet, som ligger vakkert til, helt nede ved vannkanten.
Søndagskafé på Kolbeintunet i Varntresk.
I likhet med de fleste bygdetun, var det trivelig å vandre litt rundt omkring på egen hånd mellom de gamle bygningene. Tunet ble etablert i årene 1980 – 1994 i regi av Varntresk grendelag og ved hjelp av stor dugnadsinnsats fra bygdefolket.
Kolbeintunet
I alt er åtte bygninger knyttet til bygdetunet, seks av dem plassert på selve tunområdet, de to resterende i sitt naturlige miljø i ganske nær avstand. Til sammen er de representative eksempler på bygninger som historisk sett er brukt i Røsvassbygdene. Hustyper innen både landbruk og samisk tradisjon er representert. I tillegg finnes det her ei betydelig samling av gjenstander (kilde: Helgeland museum).
Tåmåsburet fra 1860-årene.
Andreasstua, våningshuset på tunet, ble bygd av Kolbein Olsson i 1792 og rommer en mengde gamle gjenstander. Her finnes også et glassmonter med en modell av dampbåten Kolbein, som i en 30-årsperiode i første halvdel av 1900-tallet gikk i rutetrafikk på Røsvatnet.
Merethe og Leif utenfor Tåmåsburet. I bakgrunnen Masstuo fra 1850-årene.
Min gamle far kom i prat med gammelordføreren i Grane, Trond Brennhaug, og det kom fram at begge hadde jobbet i samme gruve på Svalbard i sine yngre år, men aldri i lag. Ute var det satt opp bord og benker, og nå gjaldt det å sikre seg nystekte vafler med bålkokt kaffe attåt.
Mens vi satt og hygget oss utendørs, kom det en kar med et positiv og satte seg til rette. Det viste seg at det var Leiv Edvard Sørdal her fra Varntresk som skulle traktere det gamle musikkinstrumentet. Kort tid etter ljomet det vakre melodier utover bygdetunet.
Positive takter fra Leiv Edvard Sørdal.
Forsynt med kaffe, nystekte vafler og fengende melodier.
Det var litt småkjølig denne julidagen, og det var godt å varme seg litt ved ei bålpanne. Også inne i ei køte var det åpen ild, for de som foretrakk å sitte der.
Laft var den dominerende måten å bygge trehus på i Norge fra vikingtida til midt på 1800-tallet.
Andreasstua bærer fornavnet til den siste brukeren, Andreas Jansen, men er fra 1792.
Etter drøyt to timer på denne trivelige plassen, var det på tide å vende nesen hjemover igjen. Det ble en liten stopp ved Varntresk kirke, som med stor dugnadsinnsats stod ferdig i 1986. Like bortenfor kirka er det etablert en skulpturpark, der en del overdimensjonerte gjenstander som benker, ski, hoggestabbe med øks, osv. er stilt ut. Størrelsen på disse skapte en spesiell visuell effekt.
Varntresk kirke ble bygd på dugnad, og stod ferdig i 1986.
Etter å ha inntatt lunsj på Sæterstad gård, og kjøpt med oss noen gårdsprodukter, ble det en stopp i det som på folkemunne kalles Kolbeinvika – et navn som ikke står oppført i noe kart. Her var det at den legendariske dampbåten Kolbein ble bygd i 1914 / 15.
Ideen om en dampbåt på Røsvatnet
Robåten og firrommingen (båt med fire par årer og råseil) var de tradisjonelle båttypene som ble brukt på Røsvatnet. Men ei ny tid var i emning. I 1912 fremmet avdelingsingeniør Th. Riis i Mosjøen og skogforvalter Ivar Ruden i Mo i Rana et forslag om å bygge en dampbåt som skulle gå i ordinær rutetrafikk på Røsvatnet. Forslaget møtte lite motbør, og allerede året etter ble aksjeselskapet Røsvatn Dampbaatlag stiftet. Stortinget sørget for driftsstøtte av en dampbåt, i form av gratis ved på rot til fyring av dampkjelen.
Byggingen av båten var det båtbygger Nils Gabrielsen fra Hemnesberget som stod i bresjen for. Skogvesenet sørget for gratis tømmer til båtbyggingen, som foregikk i den såkalte Kolbeinvika i Sørdalen, like sør for Varntresk. Den 4,5 tonn tunge dampkjelen som skulle benyttes i båten ble fraktet på vinterføre fra Halsøy ved Mosjøen, over øde fjelltrakter og til Røsvatnet. Denne ferden tok ni dager og det ble bruk for åtte til tolv hester (kilde: bokverket Villmarksveien).
Med Kolbein kom ei ny tid til Røsvassbygdene.
Modell av DS Kolbein, stilt ut i Andreasstua på Kolbeintunet.
DS Kolbein
15. august 1915 ble en stor dag for beboerne på de veiløse og avsidesliggende fjellgardene rundt Røsvatnet. Den dagen ble dampbåten DS Kolbein satt inn i ordinær rutetrafikk. En ny tid startet for det som den gang var Norges tredje største innsjø, Røsvatnet. Dampbåten bidro i svært stor grad til at folk fortsatt kunne bli boende på garder som ble opptatt utover 1700-tallet. Den bandt folk sammen (sitat fra Villmarksveien, s. 636).
Navnet Kolbein fikk båten etter den første rydningsmannen i Varntresk, Kolbein Baruksen, som flyttet dit i 1736. Pramen som hang på slep etter dampbåten fikk navnet Beret, etter kona hans. Båten var omlag 24 m lang og fem meter brei. Allerede i 1917, altså for hundre år siden, var passasjertallet oppe i 2480 i løpet av fem sommermåneder. Om vinteren lå Kolbein i opplag i Kvalvika, men høsten 1945 var båten i så dårlig forfatning at den aldri kom på vatnet igjen (kilde: Villmarksveien).
På dette kartet fra ei infotavle ser vi Kolbeins mange anløpssteder rundt hele Røsvatnet.
En trettiårsperiode med rutetrafikk på Røsvatnet var over. I tillegg til nyttetrafikken mellom gårdene og grendene ved Røsvatnet, var DS Kolbein en populær turistattraksjon. Bl.a. var mine egne besteforeldre på forlovelsesreise med dampbåten. Knappe ti år etter at rutetrafikken opphørte var første fase av reguleringen av Røsvatnet et faktum. I 1958 var hele reguleringsprosessen fullført, og Røsvatnet var med det blitt landets nest største innsjø.
Turen til Kolbeintunet i Varntresk bød ikke på noen fysisk anstrengelse, men den var både trivelig og lærerik. Dessuten fikk jeg fatt i noen brosjyrer om turmuligheter, merkede stier, kulturhistoriske attraksjoner, osv. på østsida av Røsvatnet som jeg akter å benytte meg av i nær framtid.
Tags: bygdemuseumkulturarrangementlokalhistoriemusikk
