Glein

Tur nr. 437 / 6. juni 2013

stjernestjerne

  • Start: 12:55
  • Tilbake: 14:45
  • Starttemp.: + 22°C
  • Vær: Overskyet. Litt sol.

Fallos, funn og fornminner

Fjorårets vandring langs steinalderstien på Vega var på sett og vis sporen til å oppsøke nok et sentralt sted i forhistorien, nemlig Glein på Dønna. Selv om turen varte mindre enn to timer, var den spekket med kulturhistorisk input fra begynnelse til slutt i naturskjønne omgivelser.

En av landsdelens største gravhauger, Val’haugen, med Nord-Europas største steinfallos på toppen, var første attraksjon, før jeg ville ta en nærmere titt på Gleinsneset, der et gravfelt fra jernalderen befinner seg.

På Glein hadde jeg vært før, da jeg under en sykkeltur i lag med en kompis i 1997 la turen innom både fallosen og gravfeltet. Men på den tiden var interessen noe middelmådig, derfor syntes jeg det var helt på sin plass med et nytt besøk – 16 år seinere. Kildene benyttet i rapporten oppgis på slutten.

Val’haugen på Glein, Dønna.


Etter å ha parkert bare noen titalls meter fra Val’haugen, la jeg i vei. Merkelig nok fant jeg ingen info-tavle i nærheten, hverken om den svære gravhaugen eller om fallosen på toppen. Men noe kunnskap hadde jeg fra før, og mer kom til i etterkant av turen.

Jeg gikk opp på haugen, som er 35 m i diameter og fem meter høy. En såpass stor haug er det nok ikke hvem som helst som har fått. Det er blitt foretatt utgravinger i haugen flere ganger, men resultatene fra disse er ikke gjort tilgjengelig for allmennheten.

På toppen av Val’haugen står altså den smått berømte fallosen – en 89 cm høy og 50 cm brei “skulptur” av et erigert mannlig kjønnsorgan i hvit marmor. Den er, som nevnt, den største steinfallosen i det nordlige Europa, og stammer sannsynligvis fra folkevandringstiden (år 400 – 600 e.Kr., dvs. siste fase av eldre jernalder).

Etter en 150 år lang tilværelse på Historisk Museum i Bergen, ble den i 1993 tilbakeført til sitt opprinnelsessted på Val’haugen på Glein.

Fallosen – et fruktbarhetssymbol fra jernalderen.


Det er sannsynlig at Val’haugen har spilt en sentral rolle i religiøse seremonier. Sitat fra avsnittet Kultsteder, s. 246 – 247 i Helgeland Historie, bind 1:

Fallossteiner er fruktbarhetssymboler. I visse tilfeller kan en kanskje anta at fallossteinene kan ha forbindelse med kultsteder. Videre står det å lese om Val’haugen: Stedet har vært en samlingsplass inn i seinere tid. Det går også et sagn om at kvinnene danset nakne omkring den Sankthansnatten.

Uavhengig av sagnets troverdighet, så settes fallosen på Glein i sammenheng med dyrking av guden Nerthus / Njord (norrønt Njǫrðr) – en av de viktigste gudene i vaneætten, og guden for fruktbarhet, rikdom og skipsfart.

At menneskene for 1.500 år siden utøvde fruktbarhetsritualer av seremoniell karakter i forbindelse med Njord-dyrkingen er tenkelig. Kanskje har det også foregått ofringer, da det i hedensk tid var vanlig å ofre på gravhauger. På Gleinsgården er det for øvrig en unik fallosutstilling.

Gleinsvågen.


Fra Val’haugen tok jeg beina fatt, og fulgte en grusvei rundt Gleinsvågen. Gleinsneset var neste stopp, der jeg ville ta gravfeltet fra jernalderen nærmere i øyesyn.

En sti tok av fra grusveien, og førte rett inn i en skog av plantet gran. Midt inne i skogen lå gravfeltet, som er regulert som friluftsområde og godt tilrettelagt for publikum med informasjonstavler. Gravfeltet ble gjenoppdaget i 1952, og består av graver fra eldre og yngre jernalder. Ikke før i 1977 ble området fredet.

Info-tavlene på Gleinsneset bærer preg av tidens tann, men inneholder mye interessant lesestoff.


Det bærer inn i skogen.


Gjennom de 500 årene gravfeltet var i bruk forandret gravskikkene seg, og Gleinsneset kan framvise en imponerende variasjon i så måte, med både røyser, rundhauger og langhauger med og uten båt.

Haugene fra folkevandringstida er gjerne mindre enn de som kommer seinere i jernalderen, fra 600-tallet og utover. På 1700- og 1800-tallet (men også før) var gravplyndring utbredt, og mange verdifulle gjenstander er gått tapt, uten at det kommer fram om dette har forekommet på Gleinsneset.

Gleinsneset er et tilrettelagt friluftsområde med forhistorisk sus.


Av gjenstandene som ble funnet under utgravingene var bl.a. fingerringer av gull og sølv og perler av rav og glass. Det bemerkelsesverdige er at alt dette er importvare. Glassperlene er sannsynligvis fra Frankrike, mens perlene av rav er importert fra Jylland. Dette viser at Glein ikke var noen hvilken som helst gård i jernalderen. Det foregikk en vidstrakt handel, og hele Skandinavia var å anse som et stort fellesskap. En forutsetning for dette handelssamkvemet var båten.

Sitat fra info-tavla ved båtgrava på Gleinsneset:

Midt på haugbunnen i denne langhaugen var det skåret ned en båt, 7 m lang og 2 m bred. I båten ble det funnet en del ubestemmelige jernrester, båtsøm og en liten bjelle. Med sin lengde på 20 m er denne langhaugen, eller båtgraven, blant Helgelands største. Båtgraven ved Heståsen i Sømna kommune er den største, nesten 50 m lang. Hvorfor brukte man båten som gravkammer og gravform? Det sedførende, havgående skip har vært forutsetningen for overlevelse, mellommenneskelig kontakt og handel i nesten hele vår historie. Båten bar ideer og impulser mellom menneskene. Det er naturlig at båten er et gjennomgående motiv i fortidskunst og trosforestillinger, – båten gjennomsyrer både liv og død.

Båtgrava.


Et hellelagt gravkammer.


Ei av gravene var ei velutstyrt krigergrav, der den avdøde var gravlagt med fullt krigsutstyr. Rester av et sverd, spydspisser og ei skjoldbule ble funnet her, i tillegg til et leirkar.

Gravfeltets beliggenhet mot skipsleia på østsida av Dønna var nok ikke tilfeldig valgt. Dette var hovedferdselsåra – “nordvegen” – veien mot nord i eldre tid. Også på innersida av leia fantes det jernalderbosettinger, nærmere bestemt i Tomsvik og på Tomseidet på øya Tomma og på Hov på øya Løkta.

Utover i yngre jernalder mister etter hvert Glein sin dominerende posisjon, mens Hov står fram som det nye maktsenteret i området. Navnet indikerer at det har vært et hedensk gudehov der.

Leia langs østsida av Dønna. Utsikt mot den relativt flate øya Løkta, med Hugla og Hugltinden bak t.h.


Nordøstover mot Tomma.


Gravfeltets beliggenhet var ikke tilfeldig.


Jeg gikk helt ned mot havet. I jernalderen stod imidlertid havnivået noen meter høyere enn i dag, så noe annerledes må landskapet ha sett ut. Den siste grava jeg tok en titt på var også den eldste, helt fra bronsealderen (1.800 – 500 år f.Kr.).

Selv om jernaldergravene riktignok ligger nær leia, har de samtidig en nærhet til gården. Annerledes er det med gravene fra bronsealderen, som gjerne ligger oppå frittliggende knauser, avsides i forhold til god jord. Sjøen var nok viktigere enn åkeren på denne tida.

Et forsøk på selvportrett.


Ei av gravene på Gleinsneset er fra bronsealderen.


Navnet Glein er ifølge O. Rygh “et enestaaende gaardnavn”, og skal bety en åpning i skogen, glenne.

Jeg forlot Gleinsneset, og gikk tilbake. Hadde litt lyst å gå ei 7,5 km lang turløype i området, men etter å tilfeldigvis ha møtt på tre spreke damer langs veien, som kunne fortelle meg at turløypa var veldig dårlig merket og bestod av en del ulendt terreng, slo jeg denne tanken fra meg. Også helt i starten av turen møtte jeg på et par damer med Stavanger-dialekt som kom ned fra Val’haugen.

Glein betyr visstnok glenne.


En vakker dag på Dønna.


Kilder:

  • Helgeland Historie – Bind 1
  • Informasjonstavlene på Gleinsneset
  • Nettsiden Nordlandsportalen.no
  • O. Rygh: Norske Gaardnavne

You may also like...