# 460 • 26. juli 2014
Info
- Start: 12:00
- Tilbake: 14:15
- Starttemp.: Ca. + 20°C
- Vær: Overskyet.
Heftig havrafting og høydramatisk historie
Allerede i 2004 var Sandsundvær å finne på turplanen, men hverken dette året eller de påfølgende år klarte jeg, av ymse årsaker, å komme meg dit.
Ti år seinere hadde jeg fortsatt til gode å besøke disse sagnomsuste holmene ytterst i havgapet. I fjor var jeg riktignok nær, da jeg meldte meg på RIB-turen “Ut i øyan” i regi av Seløy kystferie, men grunnet dårlige værutsikter avbestilte jeg i siste liten. I år hadde jeg bestilt ny tur, og endelig skulle det la seg gjøre å komme seg til Sandsundvær!
Jeg ankom det flotte ferieanlegget på Seløy i god tid før den annonserte avgangen, og det ble med en gang klart at jeg på langt nær var den eneste som hadde meldt meg på RIB-tur denne skyete, men likevel varme sommerdagen. Turen var fullbooket, og det var ikke ett ledig sete i de to båtene som skulle frakte oss utover skjærgården.
Etter registrering og betaling for billettene (kr. 700,- per pers.), fikk deltakerne utlevert egnede klær og sikkerhetsutstyr, før vi kunne gå om bord.
På med egnede klær for en tur langt til havs.
Om bord.
Vi ble ønsket velkommen, før vi i grove trekk fikk forklart hvordan den vel tre timer lange turen ville arte seg. Få minutter seinere la vi ut fra ferieanlegget i rolig tempo.
Disse RIB-båtene er svært stabile, fikk vi forklart, og selv følte jeg at jeg også satt stødig – overskrevs over et sete, med en jernbøyle til å holde seg fast i på setet foran. Farten ble satt noe opp straks vi kom i åpnere farvann, men fortsatt skulle det ta ei stund før vi virkelig fikk oppleve hva farkostene dugde til.
I et bedagelig tempo legger de to RIB-båtene ut fra Seløy.
Og så settes farten opp!
Det kjentes godt i mageregionen da vi for alvor speedet opp og suste bortetter havflata i full fart. Selv om ikke hestekreftene i seg selv var den primære årsaken til at jeg hadde meldt meg på denne turen, var det unektelig artig med litt fart og spenning, og rundt meg hørte jeg det ene entusiastiske hylet etter det andre. Jeg kan kun snakke for meg selv, men jeg syntes aldri på noe tidspunkt opplevelsen var skremmende, tross høy fart, brå svinger og litt “humping” da vi krysset kjølvannet til båten foran.
Artig var det å se Vardøya igjen, der jeg overnattet i telt sommeren 2012, like oppunder Herøy kommunes høyeste punkt på 119 moh. I nord ruvet det karakteristiske Lovundfjellet i det fjerne, og i sør kom Vega og Søla etter hvert til syne.
Farten ble senket, og vi var kommet til Sildøyan. Her fikk vi presentert historien om en dyktig og driftig “Reodor Felgen” som i sin tid holdt til her, og som var kjent for å bygge alt fra orgler til motorer.
Fra Sildøyan, via Måsvær, bærer det videre mot Gåsvær.
Vi speedet opp igjen, og satte så kursen sørvestover mot Gåsvær. Gjennom Gåsværsundet gikk vi med lav fart, og som forventet var det en god del bebyggelse å se langs sundet. Dette til tross for at det i dag kun befinner seg en eneste fastboende i været. Vedkommende skal ha blitt forespurt om å delta i den populære programserien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, noe han visstnok takket nei til. Av værets mange øyer og holmer er Sørgåsvær størst, der også det meste av bygningsmassen er å finne.
Gåsvær.
I tidligere tider var Gåsvær, i likhet med en lang rekke andre vær på Helgelandskysten, et livskraftig og levende samfunn med butikk, post, telegraf, dampskipsekspedisjon, fiskemottak, skole og kapell (kilde: Wikipedia). Ikke lenge etter at det ble lagt strømkabel utover til Gåsvær i 1964, begynte fraflyttingen å skyte fart, noe som i betydelig grad må tilskrives myndighetenes oppmuntring til å flytte, i form av fraflyttingsbidrag. Her ute i skjærgården skulle det helst ikke bo folk, mente man.
Gjennom Gåsværsundet går vi med lav fart.
Gåsvær ble lagt bak oss, og det bar videre utover havet. Skibbåtsvær var neste post på programmet – et vær som vi for øvrig også var innom på tilbaketuren.
Plutselig får vi se et ørnerede, og farten senkes til et minimum. Av alle steder har ørna bygd reir oppe i ei gammel mast. Det sitter til og med ei ørn i masta. Ved nærmere ettersyn oppdager vi nok ei ørn, litt lenger ned i masta. Guiden / båtføreren kan fortelle at de på en annen RIB-tur observerte et helt uvanlig høyt antall ørn på en og samme tur.
Ørneredet.
Plassen der den tidligere hvalfangeren og fargerike stortingsrepresentanten Steinar Bastesen har sine røtter ble passert, før en stor koloni med skarv på ei av de andre småøyene i Skibbåtsvær tok all oppmerksomheten. Det var helt svart av skarv på øya, der det for øvrig også var en del bebyggelse. Stedet er visstnok kjent for denne skarvbestanden, selv om antallet er gått markant tilbake de senere år. Årsaken til dette er ikke kjent, fikk vi vite, etter spørsmål fra “publikum”.
I kjølvatnet.
I Skibbåtsvær holder det til en svær skarvkoloni (til høyre på bildet).
Ferden fortsatte videre vestover, og til slutt var vi der – Sandsundvær! Det var med en følelse av andektighet jeg steg i land i dette værbitte været ytterst mot storhavet.
Deltakerne ble servert kaffe, før vi fikk vandre litt omkring på egen hånd. I dag var alt bare idyll her ute, men slik er det nok ikke alltid. Spesielt ille var det en vinterdag for 113 år siden, da en orkan tok livet av flere titalls fiskere, noe guiden fortalte om. I ettertid har denne hendelsen blitt omtalt som Sandsundvær-ulykken.
På historisk grunn.
Sandsundvær-ulykken:
Den 22. januar 1901 mistet 34 mennesker livet under en orkan fra sørvest med svært stor sjøgang. Skadene var enorme og åtte av de som mistet livet ble aldri funnet. De fleste av dem som omkom druknet ikke, men ble slått i hjel av vrakgods som havet førte med seg med voldsom fart og kraft.
Bare ni av fiskeværets 16 buer stod igjen etter uværet. Tapet av redskaper og båter var stort. Blant annet ble 26 storbåter (fembøringer) helt ødelagt. Folk som opplevde ulykken har fortalt at det var tre kjempebølger som gjorde de største ødeleggelsene. Disse tre bølgene var så høye at de slo over Skarholmen som er 16,5 meter over havet. (Sitat fra Wikipedia).
Sandsundvær i godvær.
En utdypende artikkel om hva som skjedde på Sandsundvær denne skjebnesvangre januardagen kan leses her.
I 1907 stod en 515 m lang molo ferdig, etter at beboerne alt flere år før ulykken hadde søkt om byggetillatelse. Selv om moloen i dag er over hundre år gammel, og sikkert har tatt imot mangt et uvær og utallige brottsjøer, så den forbausende bra ut. Guiden fortalte at en av de verste orkanene i ettertid skjedde for bare noen få år siden, da både bygninger og vegetasjon fikk store skader.
Til minne.
I og med at været var såpass bra denne dagen med rolige vindforhold, tok båtførerne til orde for å sette enda lenger til havs. Vi skulle da få “kjenne litt på storhavet” og oppleve forskjellen fra farvatnet innenfor den beskyttende Helgelandsskjærgården.
Dermed la vi i vei utover Atlanteren med RIB-båtene, og ganske riktig – her duvet det betraktelig mer. Vi gjorde en stopp ved en båe, dvs. et skjær som befinner seg akkurat i vannskorpa, og vi kunne se hvordan havet skvulpet omkring dette lumske skjæret.
Ad undas (“til bølgene”).
På vei innover mot den skandinaviske halvøy gjorde vi et stopp i Skibbåtsvær. I likhet med bl.a. Gåsvær, var det også her et livlig samfunn “i hine hårde dage”, helt til fraflyttingsboomen satte inn for noen tiår siden. I de større værene som f.eks. Åsvær og Skibbåtsvær kunne det under de rike fiskeriene samle seg tusenvis av sesongfiskere. Noen dans på roser var det nok ikke. Mange fiskere måtte bruke seilduken som telt, og de sanitære forholdene var nok også langt under dagens standarder.
Vi legger turen innom den tidligere dampskipsekspedisjonen på Skibbåtsvær.
Bygningen som huset den gamle dampskipsekspedisjonen i Skibbåtsvær eksisterer den dag i dag. En del av interiøret skal fortsatt være intakt, og står slik det ble forlatt i 1981, da driften ble nedlagt. Dagens eiere jobber med å utvikle stedet til en dagsturdestinasjon, à la turen til Sandsundvær, og de ønsker visstnok å bevare stedet så autentisk som mulig. Sitat fra Helgeland Arbeiderblad, 29. juli 2014:
– Vi driver alle med friluftsliv og verdsetter dette veldig høyt. Samtidig liker vi gamle ting, og vi liker det fornuftsstridige i prosjektets skala, skriver de fire til HA.
RIB-turen utover til Sandsundvær, via flere andre interessante steder, ble på alle måter en topp opplevelse, noe mange av de vel 20 deltakerne ettertrykkelig visste å gi uttrykk for da vi klappet til kai ved ferieanlegget på Seløy.
Tags: guidet båtturlokalhistorieskjærgårdøyvær
